Det syke barn (Munch)
Det syke barn, (engelsk The Sick Child), het opprinnelig «Studie» og er et maleri av Edvard Munch. Han laget flere versjoner av bildet, det første var et oljemaleri han malte høsten 1886 (Nasjonalmuseet), og dette ble stilt ut på Høstutstillingen samme år. Etter eget utsagn skal han ha malt om bildet 20 ganger før det ble stilt ut. Han laget også en etsning i 1894, et litografi i 1896 (Munchmuseet), og oljemalerier i 1907 (Tate Modern, London) og 1925 (Munchmuseet).
På Høstutstillingen stilte han ut bildet under navnet «Studie» sammen med tre andre, men det var dette som fikk mest oppmersomhet. Bildet fikk en sjokkartet effekt da det ble stilt ut, ganske unikt i norsk kunsthistorie. Det utløste en voldsom storm av protester og indignasjon og slakt av kritikerne, hvor han ble beskyldt for å drive gjøn med publikum med sin skisseaktige og ukonvensjonelle utførelse. Folk sto tettpakket rundt bildet fra åpningen, og allerede ved sin egen ankomst til utstillingen ble Munch møtt av Gustav Wentzel som skrek «humbugmaler» opp i ansiktet hans. I sin samtid, og i tråd med ideene i realismen, ble bildet oppfattet som uferdig. Bildet oversred også naturalismenes program og sprengte denne retningens rammer og etablerte Munch som en avantgarde-kunster. Slik representerte bildet noe helt nytt og vakte også en viss anerkjennelse, slik at til tross for datidens fordømmelsen blant kritikerne, kan bildet også kalles Munchs gjennombruddsverk.
Bildet framstiller hans 15 år gamle søster Johanne Sophie som er i ferd med å dø av tuberkulose, med sin sørgende tante Karen Bjølstad ved sin side. Det ble malt hjemme i Schous plass 1, og familiens tjenestejente Betzy Nielsen og Munchs tante Karen var modeller. Munch malte sin erindring fra søsterens død 7. november 1877 i en trekkfull leilighet i Fossveien 7, da han selv var knapt 14 år, og han overvar øyeblikket da søsteren gikk bort.
Søsteren var familiens eldste barn og hadde så vidt fått blitt voksen. Hun hadde såvidt, som broren Edvard, begynte å lage skisser og tegninger og hadde et blikk for alle detaljene rundt seg og utsikten fra vinduene. I det øyeblikket hun ble malt, hadde hun fått lov til å flytte inn fra sengen til en stol og fått se ut av vinduet. Hun hadde sagt hun var trett, og ville tilbake til sengen, og da døde hun.
I bildet tonet Munch ned detaljene og fokuserte på det vesentlige, det bleke ansiktet og det sterkt røde håret mot den hvite puten. Den nesten gjennomsiktige huden og den tynne, skjelvende munnen og de kraftløse hendene. Det er øyeblikket rett før hun dør, tettheten, oppgittheten og resignasjonen over at det korte livet skal ta slutt, og over alt det hun ikke fikk oppleve. Sorgen og fortvilelsen blir understreket i morsfigurens mørke, sammensunkne skikkelse og kontakten mellom de to.
Teknikken er eksperimenterende, noe som var enda tydeligere i de første utgavene enn hva bildet framstår idag. Mye av den voldsomme kritikken mot dette må sees på den bakgrunn, hvor han sprengte grensene for naturalismen, som var den tids trend. Munch uttrykte sine føleøser ved å rispe i fargene med kniv eller spatel, og han hadde opprinnelig latt tynn maling renne i et fint nett som illuderte at han så motivet gjennom tårer og vibrerende øyenvipper. Dette ble borte da bildet ble overmalt i 1890-årene.
Munch la ikke om stilen som svar på kritikken, men fortsatte å male i samme sjanger. Kritikken rettet seg særlig mot det man mente var ufullendte verk. I kritikerne øyne var Munch for lat eller syk til å fullføre maleriene sine. Bak kritikernes raseri lå det nok også en del skuffelse, for Munch var et av Norges håp i en tid hvor man ønsket å bruke kunstnere i nasjonsbyggingen. Munch ville heller eksperimentere, og gikk langt ut over det både etablissementet og hans kunsterkolleger fant akseptabelt.
| I det syke barn brød jeg mig nye å veie - det var et gjennembrud i min kunst - det meste af hva jeg senere har gjort fik sin fødsel i dette billede. | ||
| – E. Munch | ||
| Sykt barn (er) et helt nytt fenomen i norsk kunst og man kan gjerne si i hele den moderne malerkunst. | ||
| – Jens Thiis | ||
| Når vi betrakter maleriet, ser vi ikke Munchs sorg over søsteren. Vi ser en fortelling om sorg gjennom et slør av tårer skapt av flytende malingslag, fallende bevegelser i strøkene og en atmosfære som minner om den halvt gjennomskinnelige hinnen som ligger over gamle stumfilmer og gir den fortidige virkeligheten et skinn av minne og drøm. | ||
| – Ivo de Figueiredo (s. 80) | ||
Kilder
- Edvard Munch: «Det syke barn». Historien om et mesterverk, Nasjonalmuseet
- Øystein Ustvedt: Edvard Munch i Nasjonalmuseet, Nasjonalmuseet 2008, ISBN 978-82-8154-034-7
- Arne Eggum: Edvard Munch, malerier – skisser og studier, side 44–46, J.M. Stenersens forlag, Oslo 1883, ISBN 82-7201-026-7 (ib.)
- Ivo de Figueiredo: Stormen : En biografi om Edvard Munch, bind 1, ss. 72-76, 79-81, Aschehoug 2023, ISBN 978-82-03-363481