Lokalhistoriewiki:Mer om opphavsrett

Opphavsrett og bruk av tekst, bilder, lyd og film i Lokalhistoriewiki.no

Hva er opphavsrett?

Opphavsrett er en tidsbegrenset rett forfattere, komponister, skapende kunstnere og andre ”opphavsmenn” har til sine verk. Opphavsretten er beskyttet av Åndsverkloven (Åvl), som ble vedtatt 12. mai 1961 og trådte i kraft fra 1. juli samme år. Åndsverkloven tar sikte på å balansere to viktige hensyn: For det første skal den verne opphavsmannens interesser. Vi kan si at det ligger en elementær rettferdighetstenkning bak lovens bestemmelser. Den grunnleggende tanken er at opphavsmannen også skal innkassere gevinstene av arbeidet. Gjennom opphavsretten får den som har skapt et åndsverk kontroll med bruken av det. Samtidig gir opphavsretten muligheten til å utnytte verket økonomisk. For det andre skal loven sikre samfunnets interesser. Bak dette hensynet ligger en tanke om at samfunnet bør ha tilgang til de åndsverk som blir skapt. Slik tilgang er viktig av flere årsaker, både for å stimulere den offentlige debatten i et demokratisk samfunn, for å etablere ny kunnskap og i videre forstand bidra til kulturell vekst og vitenskapelig utvikling.

Åndsverk – tre kriterier

Loven stiller tre krav for at noe skal være et åndsverk:

• Det må dreie seg om et verk på det litterære, vitenskapelige eller kunstneriske området; loven lister opp en rekke eksempler i denne sammenheng, litterære arbeider av alle slag, foredrag, musikalske komposisjoner, malerier, kunsthåndverk, dataprogrammer osv.
• Verket må videre ha ”verkshøyde”, det vil si at det må være resultatet av en individuell og skapende innsats, og verket må dessuten være skapt av et menneske for å kunne vurderes som et åndsverk
• Verket må for det tredje komme til uttrykk på en konkret måte som gjør at andre på en eller annen måte kan oppleve det; opphavsretten beskytter ikke ideer eller tanker.

Som en generell regel kan vi si at terskelen er relativt lav for at en tekst, et lydspor eller et bilde er å betrakte som et åndsverk. Følgelig gjør vi klokest i å betrakte alle konkrete uttrykk av denne typen som åndsverk – nærmest inntil det motsatte er bevist. Hvis du er i tvil, ta kontakt med administrasjonen for Lokalhistoriewiki.no.

Offentlige dokumenter – unntatt fra loven

Det er særlig ett veldig viktig unntak fra loven, som kan tenkes å ha stor betydning for Lokalhistoriewikien: Offentlige dokumenter er uten vern. Lovens § 9 slår fast at lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak ikke er omfattet. Videre heter det i samme § at forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse og som er avgitt av offentlige myndigheter eller av råd, utvalg eller andre instanser som er oppnevnt av offentlige myndigheter også er unntatt fra loven. Dermed åpner loven for at vi kan bruke en lang rekke viktige lokalhistoriske tekster, både fra statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter; kommunale årsberetninger og planer, rapporter og utredninger fra kommunale institusjoner er følgelig ikke omfattet av loven.

Hvem har opphavsrett?

I utgangspunktet er det den som skaper verket som har opphavsrett til det, og dermed mulighet til å framstille eksemplarer av det eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Hvis flere personer har samarbeidet om framstillingen, men uten at bidraget til hver enkelt person lar seg skille klart fra de andres bidrag, får bidragsyterne opphavsrett til verket i fellesskap. Et verk av denne typen kaller vi et fellesverk. Et nytt åndsverk kan også oppstå ved at man sammenstiller flere selvstendige åndsverk eller deler av disse. Denne typen verk kalles samleverk. Både diktsamlinger og sangbøker er eksempler på samleverk. Hvis noe annet ikke er avtalt, er opphavretten i forbindelse med samleverk knyttet til hver enkelt opphavsmann som er representert i samleverket. En bearbeidelse av et eksisterende åndsverk kan også resultere i et nytt, selvstendig åndsverk. I slike tilfeller er det bearbeideren som har opphavrett til det nye verket. Gjennom avtaler kan imidlertid en opphavsmann overdra opphavsretten helt eller delvis til en tredjemann. Et typisk eksempel kan være en bygdebok, der retten til utgivelse gjennom en avtale er overdratt til en kommune eller til for eksempel det lokale historielaget. Hvis vi ønsker å legge en bygdebok ut på nettet, må vi altså søke både forfatteren eller forfatterne om lov, og vi må søke tillatelse hos utgiveren. Hvis det dessuten er en billedredaktør for verket – noe som blir stadig vanligere – må vi selvsagt søke også denne rettighetshaveren om lov, og hver enkelt fotograf må søkes om tillatelse når det dreier seg om bilder som det er knyttet opphavsrett til. Videre er rettighetene til den som er avbildet på et portrettbilde også ivaretatt på en slik måte at vi må søke vedkommende om tillatelse. Dette er nærmere omtalt under bestemmelsene om personvern.

Opphavsretten – ideelle og materielle aspekter

Opphavsmannen har i utgangspunktet enerett til å råde over åndsverket, noe som innebærer at vedkommende har:

• Enerett til å framstille eksemplarer av verket. Denne rettigheten innebærer at opphavsmannen har en eksklusiv rett til alle former for kopiering av verket enten det foregår i analog eller digital form, dessuten enerett til å overføre verket til alle typer av innretninger som kan gjengi verket
• Enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Denne rettigheten medfører at opphavsmannen har enerett til:
  • Spredning av verket, gjennom salg, lån eller leie
  • Offentlig visning av fysiske eksemplarer av verket
  • Offentlig framføring av verket, for eksempel på nettet

Opphavretten ivaretar opphavsmannens økonomiske interesser. Men ikke bare det: Den omfatter i tillegg de ”moralske” eller ”ideelle” rettighetene knyttet til et verk. Dette dreier seg om opphavsmannens rett til å bli navngitt (navngivelsesretten) og retten til respekt (respektretten) for verket og opphavsmannen.

• Navngivelsesretten medfører at vi alltid skal navngi opphavsmannen når vi formidler et åndsverk, for eksempel på Lokalhistoriewiki.no
• Respektretten betyr for det ene at det ikke er lov å gjøre endringer i verket. For det andre innebærer respektretten at det ikke er tillatt å formidle verket innenfor en kontekst som er krenkende for opphavsmannens eller verkets omdømme eller egenart.

Lånereglene

Opphavsmannens enerett innebærer at du som bruker må søke opphavsmannen om tillatelse til enhver bruk av verket i det offentlige rom. Dette er hovedprinsippet. Men som vi nevnte ovenfor, forsøker åndsverkloven å balansere to hensyn mot hverandre, opphavsmannens interesser på den ene siden, samfunnets på den annen. Og samfunnet har – som nevnt – et rettmessig behov på å få tilgang til verket. Disse behovene er nedfelt i ulike bestemmelser som med et fellesnavn kalles for ”lånereglene”. Vi finner lånereglene omhandlet i kapittel 2 i åndsverkloven. Lånereglene avgrenser opphavsmannens rettigheter. Og det er en rekke slike regler. Vi kan gruppere dem i fribruksrettigheter og lisensregler. Når det gjelder lisensregler er det videre to hovedtyper, nemlig avtalelisenser og tvangslisenser.

Fribruksrettigheter

Fribruksrettighetene innebærer at man for visse bestemt formål fritt kan benytte et åndsverk uten at man behøver å spørre opphavsmannen om lov og uten at opphavsmannen har krav på godtgjørelse. En av de viktigste og mest relevante fribruksrettighetene for bidragsytere til Lokalhistoriewikien er sitatretten (Åvl § 22), som innebærer at det er lov å sitere fra et verk – hvis det skjer ”i samsvar med god skikk” og ”i den ustrekning formålet betinger”.

Kravet om god skikk betyr at man skal oppgi hvor sitatet er hentet fra og dessuten at man skal bruke verket på en lojal måte, det vil si at man ikke skal trekke ut setninger av sin sammenheng slik at meningsinnholdet i sitatet blir forvrengt eller forfalsket. Kravet om at sitatet bare skal brukes i den utstrekning formålet betinger, innebærer blant annet at vi ikke skal ty til lange sitater av bekvemmelighetshensyn, det vil si for å slippe å skrive om et saksforhold med egne ord. Gisle Hannemyr anbefaler at vi primært bruker sitater som dokumentasjon eller i forbindelse med kommentarer, analyser og kritikk. I historiefaglig sammenheng er det også vanlig å bruke sitater for å gi nærhet til hendelsen, personen eller tiden vi skriver om, altså som et opplevelsesvirkemiddel. Hovedsaken er imidlertid at sitatet aldri må bli en erstatning for vår egen fortellerstemme, men snarere et supplement. Hvis du er i tvil om et sitat er tilstrekkelig betinget ut fra formålet, ta kontakt med administrasjonen.

I åndsverklovens § 12 forekommer også en viktig en fribruksrettighet som slår fast at enkelteksemplarer av et offentliggjort åndsverk kan framstilles for privat bruk når dette ikke skjer i ervervsmessig øyemed. Vi vil understreke at denne såkalte privatbruksbestemmelsen ikke gjelder for nettpublisering, fordi nettpublisering både innebærer en eksemplarframstilling og en ny offentliggjøring i lovens forstand.

Tvangslisenser

I tillegg til fribruksrettighetene består altså lånereglene av et system av lisensregler. Noen av disse er såkalte tvangslisenser. En tvangslisens er en rettighet til å benytte et åndsverk som direkte følger av loven. Det er en rekke slike bestemmelser. Her skal vi bare trekke fram låneregelen i Åvl § 23, som gir adgang til å benytte illustrasjoner (i betydningen offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk) ”i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig framstilling”. For å kunne bruke verket vederlagsfritt, er det imidlertid en forutsetning at framstillingen ikke er av ”allmennopplysende karakter”. Hvis framstillingen har denne karakter, skal opphavsmannen ha vederlag.

Vær oppmerksom på at § 23 ikke åpner for gjengivelser i maskinlesbar form, for eksempel på Internett, med mindre gjengivelsen er ikke-ervervsmessig i tillegg til å oppfylle de andre kriteriene, nemlig kravet om å være kritisk og vitenskapelig og kravet om å være ikke allmennopplysende. Administrasjonen for Lokalhistoriewiki.no vurderer det slik at wikien som sådan oppfyller det første kriteriet. Vi oppfatter det også slik at en lang rekke artikler i wikien er å betrakte som kritiske og vitenskapelige framstillinger, og at de dermed faller inn under låneregelens hovedkrav. Når det gjelder den siste betingelsen, må vi imidlertid konkludere at wikien helt klart har en allmennopplysende karakter – på linje med et populærvitenskapelig leksikon, selv om Lokalhistoriewiki har et trangere fokus. Følgelig er det ikke aktuelt å anvende denne låneregelen i sammenheng med Lokalhistorie.

Avtalelisenser

En avtalelisens er en lovbasert, kollektiv avtale om bruk av åndsverk. Avtalelisenser er basert på bestemmelser i åndsverkloven som gir vederlagsorganisasjoner hjemmel for å kreve inn vederlag for bruk på vegne av organisasjonens medlemmer. Slike avtaler inngås mellom en organisasjon som representerer en vesentlig del av rettighetshaverne og en eller flere brukere. Det er Kultur- og kirkedepartementet som godkjenner organisasjonene.

Lokalhistoriewiki.no legger til rette for at både lydspor, film, fotografiske gjengivelser og andre illustrasjoner kan brukes i tilslutning til tekst. I den forbindelse er det viktig å være oppmerksom på at klarering av rettigheter og betaling for bruk av ulike verk som en hovedregel må gjøres gjennom de ulike vederlagsorganisasjonene. Det er også viktig å være klar ovar at selv om opphavsmenn ikke er medlemmer av en vederlagsorganisasjon for rettighetshavere innenfor et gitt område, så omfatter de lovbestemte avtalelisensene også dem.

Viktige organisasjoner i denne sammenheng er for eksempel Tono, som forvalter rettighetene til komponister og tekstforfattere, Gramo som forvalter rettighetene til musikere og plateselskap, Bono som er rettighetsorganisasjonen til billedkunstnere, Norwaco som er en opphavsrettsorganisasjon som forvalter rettighetene til sekundær utnyttelse av lyd og bilder, Kopinor som representerer opphavsmenn og utgivere til stoffet i bøker, aviser, tidsskrifter, noter og lignende publikasjoner og Lino som representerer skribenters opphavsrettigheter.

Vernetidsreglene

Opphavsretten varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av vedkommendes dødsår. Hvis det er flere rettighetshavere – altså hvis det dreier seg om et fellesverk – er verket vernet i 70 år etter den lengstlevende av opphavsmennene. Som nevnt opererer loven også med bearbeidelser av et annet verk som et selvstendig åndsverk, og i slike tilfeller er verket vernet i 70 år etter utgangen av bearbeiderens dødsår – selv om originalverket ikke lenger er opphavsrettsbeskyttet. Ofte er det arvingene til opphavsmannen som forvalter opphavsretten etter dennes død. Andre kan imidlertid også ha fått overdratt opphavsretten ved testamente eller avtale.

Når vernetiden er ute, er ikke verket lenger beskyttet av åndsverkslovens bestemmelser om økonomisk enerett. Vi kan fritt kopiere verket og formidle det på lokalhistoriewiki.no – så fremt vi navngir opphavsmannen og ellers behandler verket på en respektfull måte.

Andre relevante rettigheter

Åndsverkloven verner ikke bare åndsverk i streng betydning av ordet. Den verner også arbeid og prestasjoner som er beslektet med åndsverk. Med et samlebegrep kalles disse for ”nærstående rettigheter”. Det er en rekke slike. Vi skal se nærmere på noen få som kan være relevante i forbindelse med materiale som vi ønsker å legge ut på Lokalhistorie.no.

En viktig bestemmelse i denne forbindelse er ”katalogregelen” i åndsverkslovens § 43 som beskytter sammenstillinger av informasjon som det ligger et stort arbeid bak, men som ikke oppfyller kravet til verkshøyde. Lokalhistoriske arkiver og samlinger inneholder flere typer av slik informasjon. Det kan for eksempel dreie seg om sammendrag av kilder, lokale bildesamlinger, lister over lokale stedsnavn osv. Ifølge åndsverkloven er det den som står ansvarlig for at arbeidet ble realisert som i slike tilfeller er rettighetshaver. Ofte vil det dreie seg om en organisasjon – et historielag – eller en kommune. Vernet innebærer i dette tilfelle at rettighetshaveren får enerett til å råde over produktet, mangfoldiggjøre det eller formidle det til allmennheten. Eneretten varer i 15 år etter utløpet av det år arbeidet ble framstilt. Hvis arbeidet blir offentliggjort i løpet av dette tidsrommet, varer vernet i 15 år etter utløpet av det året arbeidet ble offentliggjort første gang.

Lydopptak og film har ofte mange typer av rettighetshavere. Ovenfor har vi nevnt at ulike organisasjoner forvalter en rekke rettighetshaveres interesser. I tillegg kan vi nevne at det også gjelder spesielle verneregler for arbeid som ikke direkte dreier seg om åndsverket i denne sammenheng:

• Framføring av åndsverket. Utøvende kunstnere har enerett til å råde over sin framføring av et kunstverk. Vernetiden for slike framføringer er 50 år etter utløpet av det år framføringen fant sted. Hvis opptaket i løpet av dette tidsrommet blir offentliggjort, varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket ble offentliggjort første gang.
• Produksjon av åndsverk. Produsenter av lyd og filmopptak har enerett til å råde over opptaket, det vil si enerett til å eksemplarframstilling og gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten. Produsentvernet varer i 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted. Hvis opptaket blir offentliggjort i løpet av dette tidsrommet, varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.

Ved siden av vernetidsreglene i åndsverkloven, kan et verk også være vernet etter andre rettsregler. Spesielt viktig i sammenheng med Lokalhistoriewiki.no er det å være oppmerksom på prinsippet om ”satsbeskyttelse”, som er utledet av § 1 i markedsføringsloven. Prinsippet innebærer at det satsbilde et forlag eller andre aktører har laget, er beskyttet mot utnyttelse fra konkurrenters side. En direkte avfotografering eller digitalisering av verket vil dermed lett komme i konkurranse med den opprinnelige utgivelsen. Det er imidlertid mulig at eventuelle eldre utgaver av verket fritt kan kopieres, selv om nyere utgaver fortsatt har beskyttelse. I likhet med andre produsentrettigheter antas det at vernerettighetene for satsbeskyttelse er 50 år.

Fotografier

Hva kan vi ta bilder av? Når det gjelder de fleste offentlige steder, kan vi ta bilde av stort sett hva vi vil. Men det er noen unntak. Et av de viktigste er bilder av steder med militære installasjoner. Slike steder er gjerne varslet med fotoforbudsplakater. Også i forbindelse med forhandlinger i straffesaker er det restriksjoner på fotografering, filmopptak og lydopptak. Videre er forbudt å ta foto fra luften uten tillatelse fra myndighetene – hvis vi ikke tar bilder som passasjerer i rutefly, charterfly eller lignende. På privat grunn eller i forbindelse med ulike typer av arrangementer, kan henholdsvis grunneieren og arrangøren innføre forbud eller restriksjoner mot fotografering. Selv om du stort sett kan fotografere hva du vil, er det viktig å være oppmerksom på at det ikke alltid er lov å offentliggjøre bildet. Her er noen tommelfingerregler.

Vi kan stort sett fritt offentliggjøre bilder av:

• Natur og landskap
• Byggverk
• Gjenstander

Når det gjelder arkitekttegnede byggverk, er det riktignok slik at disse er å betrakte som åndsverk, men § 24 i åndsverkloven gjør et uttrykkelig unntak for bilder av byggverk. I forbindelse med bilder av gjenstander er det imidlertid viktig å være oppmerksom på om gjenstanden på en eller annen måte kan forbindes entydig med en person. Hvis dette er tilfellet, kan det hende at bildet vil komme i strid med personopplysningsloven. I så fall bør vi være varsomme. Ett eksempel i denne sammenheng kan være registreringsnummeret til en bil.

Vi skal alltid være varsomme med å offentliggjøre bilder av:

• Kunstverk
• Mennesker

Når det gjelder kunstverk, er hovedregelen at for å kunne offentliggjøre bilder av et opphavsrettsbeskyttet kunstverk (Åvl §§ 23-24), må vi klarere dette med kunstneren eller vedkommendes arvinger, eventuelt med Bono (se ovenfor). Loven (§ 24, 2. ledd) slår imidlertid fast at kunstverk og fotografisk verk fritt kan avbildes når det er satt opp på offentlig sted eller ferdselsvei – med unntak for de tilfeller der verket er hovedmotiv i avbildningen og gjengivelsen blir utnyttet ervervsmessig. Med andre ord: Hvis avbildningen ikke blir utnyttet ervervsmessig, kan verket godt være hovedmotiv. Vi regner med at denne bestemmelsen vil kunne åpne for de fleste typer av bruk av denne typen motiver i Lokalhistoriewiki.no. Men igjen – hvis du er i tvil, ta kontakt med administrasjonen.

Når det gjelder offentliggjøring av bilder av mennesker, er det redegjort nærmere for dette under personvern. Hovedregelen er at vi aldri skal offentliggjøre bilder av mennesker, uten å innhente tillatelse fra den eller de som er avbildet. Men regelen har mange og viktige unntak. Særlig viktig i vår sammenheng er unntak som gjelder:

• avbildninger som har aktuell og allmenn interesse
• avbildninger der personen ikke er hovedinnholdet
• avbildninger som gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse.

Vern av bilder

Åndsverkloven har et tosporet system når det gjelder vern av fotografiske gjengivelser. Dette systemet ble etablert i 1995 da den tidligere fotografiloven av 1960 ble innarbeidet i åndsverkloven. Loven skiller mellom:

• Fotografiske verk, som er vernet i 70 etter uløpet av fotografens dødsår (Åvl § 40)
• Fotografiske bilder, som er vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men i minst 50 år etter utløpet av det året bildet ble tatt (Åvl § 43a)

Et viktig spørsmål i forlengelsen av dette er selvfølgelig hvordan vi skal kunne skille mellom et fotografisk verk og et fotografisk bilde. Skillet er uklart. Vi har ingen enkle kriterier å gripe til: Skillet går ikke mellom profesjonelle og anerkjente fotografer på den ene siden og ukjente amatører på den annen. Det dreier seg ikke primært om tekniske eller håndverksmessige ferdigheter. Det gjelder heller ikke motivvalg eller om bildet i ettertid har fått en spesiell status (som for eksempel Olav Bjaalands bilde av sørpolsekspedisjonen i 1911).

Et godt utgangspunkt kan være en vurdering av om fotografen har satt sitt spesielle preg på bildet da det ble tatt. Hvis summen av faktorer som bildets komposisjon, perspektivvalg, lyssetting og andre momenter forteller om en individuell, selvstendig og skapende innsats, er det rimelig å tenke seg at vi har å gjøre med et fotografisk åndsverk. Hvis det derimot virker som om bildet er tatt spontant med et kamera som med større eller mindre presisjon er rettet mot et objekt, har vi sannsynligvis å gjøre med et fotografisk bilde. I det hele tatt er et av kjennemerkene ved et fotografisk bilde, at det først og fremst hadde til hensikt å avspeile hva som var å se der og da. Stort sett er fotografiske gjengivelser som utelukkende er tatt for et eller annet dokumentasjonsformål å forstå som fotografiske bilder. I lovforarbeidene fra 1995 til endringer i åndsverkloven står følgende om skillet mellom fotografisk bilde og fotografisk åndsverk (sitert etter Charlotte Børde og Vebjørn Søndersrød, På rett hylle med åndsverkloven. En veiledning i opphavsrett for arkiv, bibliotek og museum, ABM-skrift nr. 45, 2008):

”Et fotografisk bilde viser hva som kunne sees fra en bestemt posisjon i et gitt øyeblikk. Et fotografisk verk vil i tillegg til dette ha andre estetiske referanser; det vil med kunstneriske virkemidler gi uttrykk for noe mer enn de ytre fakta, være fotografens tolkning av det han ser og opplever. Det er de sider ved et fotografi som reflekterer en selvstendig skapergjerning som gjør fotografiet til et fotografisk verk og dermed et åndsverk.”

Kilder og utfyllende lesning:

• Lov om åndsverk av 15. juni 2018, Lovdata.
• Gisle Hannemyr: Lommejuss omkring digitale medier.