Moss kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Moss
0104 Moss komm.png
Basisdata
Kommunenummer 0104
Fylke Østfold
Kommunesenter Moss
Areal 63.49  km²
Areal land 58.02  km²
Areal vann 5.47  km²
Folketall 32 407 (2017)
Målform Nøytral
Nettside Nettside
N O Moss - Jeloy-1.jpg
Koordinater: 59°26′09″ N 010°39′59″ Ø
Mossefossen — et gammelt symbol på industrien i Moss
Foto: Ulf Larsen

Moss kommune ligger i Østfold. Kommunen grenser i nord til Vestby, i øst til Våler og i sør til Rygge.

Byens utvikling har vært preget av industri og handel, noe som utviklet seg tidlig på grunn av vannkraft fra Mossefossen og beliggenheten ved Oslofjorden. Det har lenge vært fergeforbindelse til Horten, og Moss havn har vært en viktig innskipingshavn til Oslofjord-området. I løpet av 1900-tallet ble kommunen utvidet ved innlemmelse av Jeløy kommune, som omfattet ikke bare Jeløya men også omlandet på andre sider av byen. Tettbebyggelsen har i senere år spredd seg utover, slik at Son i Vestby kommune nå inngår i tettstedet Moss/Son.

Navnet Moss

Mossefossen; et gammelt symbol på industrien i Moss
Foto: Ulf Larsen

Den eldste formen er Mors, som var navnet på Mosseelva nedenfor Vansjø og Hobølelva ovenfor Vansjø. Det kommer trolig fra den gammelnorske roten 'mer-'. Mer har blitt tolka som «dele» eller «splitte», en referanse til den oppdelte dalen elven renner gjennom. Betydningen «skinne» har også blitt foreslått, i tråd med den rådende tolkningen av innsjønavnet Mjøsa. Navneforskeren Tom Schmidt, som er spesialist på stedsnavn i Østfold, heller i en ny tolkning imidlertid til at betydningen heller er «knuse». Dette viser da til den nederste delen av vassdraget ovafor Mossefossen, der elveløpet er steinete og vanskelig å ferdes på med båt.

Preposisjonen var vanlig tidligere. Nå heter det i Moss. En person fra Moss kalles en mossing.

Historie

Steinalderen

Flintfunn ved søndre Ramberg på Jeløy er tidligst fra omkring 6500 f.Kr., men kan være opp mot femhundre år yngre. Man har funnet flintstykker fra samme periode ved Orkerød, ikke langt unna. Begge funnsteder er knyttet til bosetninger, hvilket vil si at det bodde mennesker i Mosseområdet i eldre steinalder.

Fra yngre steinalder er det funnet ti boplasser, hvorav ni er på Jeløy. Ut fra høyden over havet, mellom 25 og 30 moh., kan disse tidligst ha blitt tatt i bruk omkring 2500 f.Kr. I denne perioden ble jordbruket introdusert i Mosseområdet.

Bronsealderen

Øst på Dillingøy finner man fem store steinrøyser, som er identifisert som gravrøyser fra bronsealderen. Det finnes også røyser på Kvernøyene, Vardåsen, Røysåsen, Kjellandsviktangen og på Bevøya utenfor Son. Ingen av dem er undersøkt av arkeologer.

Jernalderen

I jernalderen kan gårdsnavn datere mange av brukene. Alby er nok den eldste, grunnlagt senest på 300- eller 400-tallet, helt mot slutten av romersk jernalder. Noe senere kom Nes, og videre gjennom jernalderen følger stadige delinger av Jeløy i nye bruk. Mens det på Jeløy er mulig å følge utviklingen, er det på fastlandet vanskeligere å finne opphavsgården. Kambo, Nore og Dillingøy regnes blant de eldste, sannsynligvis grunnlagt på 400- eller 500-tallet.

I vikingtiden tilhørte Mosseområdet Varna skipreide. I 1221 jagde Håkon Håkonsson en flokk opprørere over Jeløya. De unnslapp ham ved å rive brua over Mossefossen[1]. Det er ingenting som tyder på at det var noen byaktig bebyggelse på den tiden. Mot slutten av jernalderen regner man med at det kan ha vært et tyvetalls bruk i det som nå er byområdet og Jeløy, og noen i utkanten av dagens kommune.

Tidlig middelalder og høymiddelalder

Antallet gårder i tidlig middelalder og høymiddelalderen er usikkert, men gårdnavnene viser at det var et stadig større antall.

Det er i høymiddelalderen vi finner de første dokumentene som nevner steder og personer i Mosseområdet. Det eldste er et diplom fra 1224 som nevner gården Skipping på Jeløy[2].

Senmiddelalderen

Antallet gårdsbruk blir lettere å beregne på 1300-tallet. Man kan med rimelig grad av nøyaktighet si at det ca. 1340 var minst 66 bruk i det som nå utgjør Moss kommune[3]. Man regner vanligvis med et gjennomsnitt på seks personer per bruk i denne perioden, hvilket gir rundt 400 mennesker. Legger man til litt for de som var knyttet til den begynnende industrien ved Mossefossen kan det ha bodd omkring 450 mennesker i Moss omkring 1340.

Noen år senere kom Svartedauen. Det finnes ingen dokumenter som forteller om pesten i Moss. Ut fra spor etter ødegårder og dødeligheten ellers i landet er det rimelig å tro at av omkring 450 mennesker døde 200 til 250 i pesten. Minst 21 gårder med minst 29 bruk ble liggende øde. Dette tilsvarer 44% av det estimerte antall bruk før pesten, hvilket er en lavere nedgang enn mange andre steder.

Rundt år 1390 ble navnet Mos brukt i biskop Eysteins jordebok. Det hadde da allerede siden det 14. århundre vært kverner ved Mossefossen, og i 1399 var det et saltkokeri i Moss. Det er usikkert hvor mange kverner man hadde, men det må minst ha vært fem eller seks i middelalderen.

Helt mot slutten av senmiddelalderen finner man en viktig kilde, oppkrevingslistene for gjengjerden i 1514[4]. Innkreving var slik organisert at man delte bøndene i grupper på ti, hvor en i hver gruppe stod ansvarlig for betalingen. I Rygge prestegjeld, som Moss tilhørte, nevnes bøndene på bare fire gårder i Moss: Skipping, Skallerød, Øre og Rød. Sistnevnte representerte seg selv og fire andre. Dette gir 35 befolkede bruk i Moss. Ut fra samkjøring av andre kilder kommer man til at tallet var noe høyere, minst 37, noe som kan skyldes at bønder i Moss kunne representeres av en bonde i Rygge, i og med at det var prestegjeldet som var grunnlaget for inndelingen. Går man nøye gjennom det er 42 bruk et sannsynlig antall i 1514[5] Dette tilsier at et titalls ødegårder hadde blitt ryddet og var i drift igjen. Det er en betydelig fremgang, men fortsatt var det bare omkring 70% av nivået før pesten.

Ladested

Noe senere, og senest rundt år 1500, kom den første oppgangssagen i fossen. I 1503 var det minst to sager der, Øvre og Nedre Brevig sager[6]. Disse er de eldste vannsagene som er omtalt i Norge, og man vet at teknologien kom til Sør-Norge omtrent på denne tiden[7]. Området tilhørte da Værne kloster, biskopen av Oslo og St. Stefanshospitalet i Tønsberg. Ved reformasjonen hadde kongen to sager der.

Innen midten av 1500-tallet hadde Moss blitt kjent for sine skipsverft, og i 1560 fikk stedet status som ladested. Eiketømmeret man tok ut fra området rundt Vansjø var av god kvalitet, og Frederik II skrev i 1565 til lensherre Christiern Munck at han ville ha tømmer fra Moss. Moss ble også et viktig knutepunkt på grunn av Kongeveien og båtforbindelsen mellom Jeløya og vestsiden av Oslofjorden. Fra rundt 1575 og en tid fremover var Moss sentrum for kongelig skipsbygging i Norge.

Peder Claussøn Friis beskrev Moss omkring 1600, og omtalte da stedet som «den navnkundige ladested Moss»[8] I 1587 fikk Moss egen tollskriver, som også skulle virke i Drammen og Langesund. I 1607 ble det opprettet eget sogn med kirke, og de eldste bevarte tollregnskapene er fra 1610/1611. I 1650 fikk Moss sitt første postkontor. Håndverkere og handelsmenn ble trukket dit i økende antall. I 1690 slo pipemaker Frankenstein fra Christianshavn seg ned i Moss; det var ikke tillatt å produsere piper i Christiania fordi man trengte treverket til oppfyring, og pipemakere valgte derfor Drøbak og Moss som tilholdssteder.

I 1623 brant mestermann Halvor Rimer fire trollkvinner ved Moss. Han hadde da i åtte dager «samme troldkvinder paa vandet og dem pintligen forhørt»[9]. Dette er den største hekseprosessen vi kjenner i Østfold.

Moss Postcontoir ble opprettet i 1650.

Fra 1566 til 1663 tilhørte Moss Værne kloster len. I tillegg hadde man Moss fogderi, som lå direkte under Akershus hovedlen. Ved endringene i 1663, da amtsordningen ble innført, ble Moss fogderi større, og havnet under Fredrikstad og Smålenenes amt.

Ladestedet lå på grensen mellom Oslos og Tønsbergs sirkumferenser – områdene hvor kjøpstadene hadde privilegier. Oslo hadde en stor sirkumferens, med enerett på handel ned til Gullholmen, mens Tønsberg hadde området sør for Gullholmen. Moss lå i skjæringspunktet, og tilhørte dermed ikke klart den ene eller den andre kjøpstaden. Det hele ble mer komplisert i 1567, da Fredrikstad ble grunnlagt. Den nye byen fikk ikke en klart avgrenset sirkumferens, men i området som ble løselig definert hørte Moss med. Dermed hadde tre kjøpsteder rettigheter i Moss. Det ser ut til at Osloborgerne hadde sterkest interesser der. Blant annet var det i begge de to tilfeller hvor fremmede skippere ble tiltalt for ulovlig handel Oslo-borgere som tok opp sakene. Da Fredrikstad i 1627 fikk nye privilegier begynte borgerne der å kreve sterkere kontroll i Moss. Varene til fire Tønsberg-borgere i Moss ble beslaglagt, og selv om beslaget ble opphevet i retten måtte Tønsberg-borgerne flytte fra Moss og de ble bøtelagt. Etter en anke fikk de igjen drive handel i Moss inntil videre. Da Tønsberg fikk nye privilegier i 1653 ble det klart at byen fikk enerett på handel i et område på tre mil fra byen «unntagen på Moss»[10]. Fortsatt var både Fredrikstad og Christiania, som Oslo nå het, begge involvert i handel i Moss. I 1670 ble det endelig avklart at Moss skulle ligge under Fredrikstad, og året etter ble det bestemt at borgere i Moss skulle være borgere i Fredrikstad og ingen andre steder.

Da Moss ble et ladested var kongen og Oslo hospital de største jordeierne. Dette ble endret i 1649, da Hannibal Sehested tok over Værne kloster, som det meste av eiendommene var underlagt, og med det store deler av Moss. Han hadde leieinntekter fra nesten 200 tomter i området. Da han falt i unåde i 1652 tok kongen over eiendommene. I 1658 ble de så pantsatt til nederlenderen Gabriel Marselis, og i 1675 fikk hans sønn Constantin Marselis eiendommene overdratt til odel og eie. Et unntak ser ut til å ha vært Nordbakken, der kongen i 1680-årene hadde leieinntekter fra 31 tomter[11]. De kongelige eiendommene ble siden solgt til Hans Hansen Rosenkreuz, og det var på dem Moss jernverk senere ble grunnlagt. Ingen av de store tomteeierne bodde noensinne i Moss.

Kjøpstad

Rundt år 1700 anslås det at Moss hadde mellom 900 og 1000 innbyggere. Moss Jernverk ble grunnlagt i 1704, og ble en av de viktigste bedriftene i byen. Verket var fra 1750-årene særlig kjent for sitt kanonstøperi, som leverte kanoner og kuler til festningene og marinen. I 1780- og 1790-årene var verket landets største leverandør av spiker, og man lagde også verktøy av forskjellige slag. Mange, og særlig kjøpmennene, mente det var på tide å få egen bystatus med de privilegier som fulgte med. Moss fikk sin bystatus av Frederik IV den 10. august 1720, og ble dermed Norges tolvte by.

Kongen hadde få år tidligere blitt oppmerksom på byens eksistens. Under det første Norgesfelttoget i 1716 tok svenske styrker byen for å ha en havn som kunne forsyne styrkene i Christiania. Det første slaget om Moss var et lite raid mot det svenske forsyningslageret ved Moss Jernverk. Dette fikk bare en kortvarig effekt, da det ikke brøt forsyningslinjen. Men da en norsk styrke under oberst Vincents Budde i 1716 seiret i det andre slaget om Moss mistet svenskene kontroll over byen og dens havn, og bidro sterkt til at beleiringen av Akershus slott ble brutt. Slaget stod på Moss torg, og stedet er i dag merket med bronseplaketter som forteller om hendelsen. Den viktige seieren kan ha bidratt til at kongen var vennlig innstilt overfor mossingene da 15 borgere søkte om bystatus.

Byen ble i Riksforsamlingen i 1814 representert av byfogd Gregers Winther Wulfsberg.

Mossekonvensjonen ble undertegnet i Moss Jernverks kontorbygning, siden kjent som Konventionsgården.
Foto: Chris Nyborg

Den 14. august 1814 ble Mossekonvensjonen undertegnet i Moss Jernverks kontorbygning, som siden ble kjent som Konventionsgården. Avtalen mellom Norge og Sverige gjorde slutt på krigen som hadde fulgt uavhengigheten fra Danmark. Norge gikk inn i en personalunion med Sverige, men den svenske monarken måtte godta Eidsvollsgrunnloven. Norge ble internasjonalt anerkjent som en selvstendig stat, i stedet for å bli en del av Sverige slik det hadde vært lagt opp til i stormaktenes oppgjør etter Napoleonskrigene. Foruten å gjøre slutt på krigen mellom landene og legge grunnlaget for en fredelig inntreden i personalunionen, førte konvensjonen på lang sikt til at Norge hadde sin grunnlov på plass ved uavhengigheten fra Sverige i 1905. 14. august er offisiell flaggdag i Moss på grunn av denne hendelsen. Mossefossens dag feires samme dag; Konventionsgården ligger rett ved siden av fossen. Christian Frederik, som hadde blitt valgt til Norges konge av Riksforsamlingen, fikk i samtiden kritikk for konvensjonen, men i senere tid har historikere kreditert ham med en meget god diplomatisk innsats som kan ha sikret Norges frie status i unionen med Sverige og på sikt Norges uavhengighet. I 1996 ble en statue av ham avdujet av kong Harald V rett ved Konventionsgården.

1800-tallet vokste Moss kraftig. I 1801 grunnla Momme Peterson selskapet som nå heter Peterson & Søn, en av bærebjelkene i industrien i Moss. (Se også avsnittet Industri nedenfor).

I løpet av 1800-tallet ble Moss rammet av flere alvorlige koleraepidemier.

I 1840 kom Moss i søkelyset da en mann ble satt i gapestokk. Dette var siste gang straffemetoden ble brukt i Norge, og det var betydelig motstand mot den.

Byen fikk jernbaneforbindelse til Christiania i 1879.

Nyere historie

I 1946 ble Jeløy herred slått sammen med Moss. Jeløya hadde blitt fysisk skilt fra Moss da kanalen ble gravet ut i 1855, og var særlig bebygd med store gårder og hadde vakre naturområder. Til Jeløy herred hørte også områder utenfor Jeløya, spesielt Mossemarka, Krapfoss og Kambo som dermed også ble en del av Moss.

Industrihistorie

Utdypende artikkel: Industri i Moss

Fra Møllebyen i Moss. Industriområdet er restaurert, med museum, kino, bibliotek, serveringssteder og butikker.
Foto: Ulf Larsen

Fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til 1990-årene var Moss en typisk norsk industriby, hvor særlig mølleindustri, papirindustri, emballasjeindustri, og verftsindustri stod sterkt. Industrien i Moss forsynte det norske markedet med merker som Moss maltextract, regnklær fra Helly-Hansen, kjøkkentøy fra Il-O-Van, Persill såpe, Ballangrud lengdeløpsskøyter, og Ving nøkler. Fra 1930-årene var sentrum av Moss preget av 15-25 industribedrifter i alle størrelsesordner, som kan ha gitt arbeid til 4000-5000 mennesker.

Tradisjonen for produksjon og endog en viss type industri går likevel lenger tilbake. Byen ble dannet rundt vannfallet fra Vansjø til Mossesundet, hvor sagbruk og møller ble anlagt fra 1300-tallet av. I løpet av 1700-tallet ble det etablert større og mindre håndverksbedrifter i byen. I første halvdel av 1800-tallet var byen særlig preget av brennevinsproduksjon. I 1704 ble Moss Jernverk etablert, og var i virksomhet til omlag 1870.

Innvandringshistorie

Utdypende artikkel: Innvandrere i Moss

Vi kan finne spor etter innvandrete mossinger i alle fall siden 1573, da Hugo Bedau kom til byen som kongelig skipsbygger. Som i andre norske byer var denne tidlige innvandringen preget av folk som kom som embetsmenn og som importert arbeidskraft og ledelse til ny industri. På 1800-tallet kom svenskene, og ved det århundrets slutt var det svensker, briter og dansker som var de største gruppene av utenlandskfødte i Moss.

Etter annen verdenskrig ble en gruppe polakker igjen i Moss, men først etter 1970 begynte innvandringen fra fjernere strøk å komme opp i noe særlig betydelige tall. I 2004 var Moss på sekstende plass blant Norges mest innvandrerrike kommuner. Her bor blant annet vietnamesere, tyrkere, pakistanere og mange andre. Likevel er fremdeles svenskene den klart største gruppen.

Bybranner

Moss har vært rammet av fire store bybranner:

  • 1807 – mer enn 30 hus brant ned, 200 ble husløse
  • 1808 – 22 hus brant ned
  • 1858 – 52 bygninger brant ned, inkludert kirken
  • 1881 – 39 hus brant ned

Folkemengde ved folketellingene 1769-2001

Årstall Folkemengde
15. aug 1769 2 382
1. feb. 1801 3 126
3. des. 1900 12 029
1. des. 1950 18 489
3. nov. 2001 27 329

Museer og kulturminner

Moss by- og industrimuseum

Moss by- og industrimuseum er en del av Østfoldmuseet. Det ligger i en av de restaurerte fabrikkbygningene i Møllebyen og har utstillinger som viser Moss' sosial- og industrihistorie.

Fornminner

Det er registrert 83 fornminner i Moss kommune. Blant de mest kjente er:

Fredede bygninger

Ni eiendommer i Moss har fått status som fredet.

Eiendom Adresse Beskrivelse Fredet Bilde
Bjørnåsbatteriet Skanseveien Batteriskanse fra slutten av 1890-årene Bjørnåsbatteriet stillinger01.JPG
Folkets hus Henrik Gerners gate 7 Toetasjes murbygning fra 1817 1923 Moss Folkets Hus01.JPG
Gernergården Henrik Gerners gate 10 Toetasjes murbygning fra 1808 1923 Moss Gernergården01.JPG
Konsul Petersons hus Storgaten 20 Bindingsverkshus fra 1740 1923 Moss KonsulPetersonsHus01.JPG
Konventionsgården Toetasjes murbygning fra 1778 Moss Jernverks kontorbygning 01.jpg
Maxegården og Hafnergården Storgaten 20, 22, 24, 26 og deler av 28 Tre bygårder 1981 Moss Hafnergården01.JPG
Torderød Gård (hovedbygning) 1924

Kommunevåpen

Kommunevåpenet

Moss' kommunevåpen er rødt med en kråke i gull. Et tidligere segl hadde et kirkemotiv med fugler flyvende rundt tårnet. Det skal ha vært duer som varslet brann. På folkemunne ble duene til kråker, og mossekråke ble tidlig et kallenavn for rampegutter fra byen. I 1954 ble det nye våpenet med kråka vedtatt. Zoologer har beskrevet kråka som en intelligent fugl med næringsvett, en beskrivelse mange i Moss har sagt seg fornøyd med. I nabokommunene er det tendenser til å tillegge kråka andre egenskaper.

Tusenårssted

Kommunens tusenårssted er Mossefossen og Konventionsgården. Konventionsgården finnes på Riksantikvarens fredningsliste. Dette var det tusenårsstedet i Norge som fikk flest stemmer og i den forbindelse mottok Mossefossens Venner både sjekk og hederlig omtale fra Miljøverndepartementet.

I 2003 mottok Møllebyen Statens byggeskikkpris.

Sport og idrett i Moss

Kunst og kultur i og fra Moss

Media

Litteratur

  • Andressen, Leif, Moss bys historie bind 1: Frem til 1700, Moss kommune, Moss 1984
  • Nyquist, O.P., Mossiana fra ældre tider, Selskapet til Moss Bys Vel, Moss 1926
  • Ringdal, Nils Johan, Moss bys historie bind 2: perioden 1700-1800 : barokk og pietisme : Napoleonstiden : Viktoriatiden
  • Ringdal, Nils Johan, Moss bys historie bind 3: perioden 1880-1990 : århundreskifte : mellom- krigstid : verdenskrig og rettsoppgjør : etterkrigstid
  • Lokalhistorien om Krapfoss 1995
  • Schmidt, Tom: Bustadnavn i Østfold - Rygge og Moss, Oslo 2004, s. 221-227.
  • Schreiner, J.R., Moss : bidrag til byens historie 1814-1914
  • Stylegar, Frans-Arne, Kongelig skipsbyggeri og jernproduksjon i 1500-årenes Moss, hentet 2008-02-23
  • Øy, Nils E. (red.) , Bygd og by i Norge – Østfold, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978, ISBN 82-05-10876-5
  • MossWikipedia på bokmål og nynorsk

Referanser

  1. Norges kongesoger, bd. 4. s 74
  2. Diplomatarium Norvegicum, b.I s.5
  3. Andressen 1984, s. 63
  4. Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundre, Kildeskriftfondet, Christiania/Oslo 1877–1972, bd. 1 s. 24
  5. Andressen 1984, s. 96f.
  6. Riksarkivet, Danske kanselli, Skapsaker, Skap 8 pk. 103B
  7. Andressen 1984, s. 100
  8. Peder Claussøn Friis, Samlede skrifter s. 277. Moss var da et av «tre besyndelige ladesteder i Norge», og det ble skipet ut store mengder tømmer «innbyggerne til stor gavn».
  9. Sven G. Eliassen, «Fra viking til industriarbeider» i Øy 1978, s. 161
  10. Andressen 1984, s. 111
  11. Fogderegnskap, Moss fogderi 1680
  12. Moss DagbladWikipedia på bokmål og riksmål

Eksterne lenker