Napoleonskrigene

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Underoffiserer fra grenaderene og skiløperne i uniformer fra perioden 1807–1814. Tegning av Andreas Bloch.

Napoleonskrigene var en serie konflikter mellom europeiske stormakter mellom 1800 og 1815. De har navn etter den franske keiseren Napoleon Bonaparte, som led sitt endelige nederlag i slaget ved Waterloo i 1815. Danmark-Norge deltok i krigen på fransk side. Krigen fikk på flere måter innvirkning på forholdene i Norge, selv om slagmarkene lå langt unna.

Nødsårene

Nødsårene i Norge under krigen var et resultat av britisk blokade. Under den såkalte «kanonbåtkrigen» 18071814 angrep små dansk-norske fartøy større britiske krigsskip i både dansk og norsk farvann, og britene svarte med å i praksis dele dobbeltmonarkiet i to. Viktige korntransporter fra Danmark kom ikke frem, og mange måtte ty til barkebrød for å fylle magene. Et varig spor etter nødsårene er at poteten fikk sitt endelige gjennombrudd i denne perioden, som et bedre alternativ enn næringsfattig bark.

Den dansk-svenske krigen

Den dansk-svenske krigen 1808–1809 var en regional krig som brøt ut da Frankrike krevde at Danmark-Norge skulle erklære krig mot Sverige. Årsaken til dette var at Napoleon ønsket å tvinge Sverige til å bli med i fastlandssperringen, et strategisk tiltak mot Storbritannia. For Danmarks del ble krigen også sett som en mulighet til å gjenerobre Skåne.

Kielfreden

Ved Kielfreden av 1814 ble det bestemt at Danmark som tapende part måtte avstå Norge til Sverige. I Norge var en prosess mot løsriving i gang, og 17. mai 1814 ble en norsk grunnlov vedtatt. Sverige aksepterte ikke det norske ønsket om uavhengighet, og en kortvarig krig, kjent som det norske felttoget, brøt ut. Etter en periode med kamphandlinger i Østfold endte denne krigen med Mossekonvensjonen som la grunnlaget for unionen mellom Norge og Sverige..