Frederik VI

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Frederik VI
Frederik VI - NB.jpg
Stikk av Andreas Flint
Personalia
Tittel: Konge av Danmark-Norge
Regjeringstid: 18081814
Valgspråk: Gud og den retfærdige sag
Fødselsdato: 28. januar 1768
Fødested: Christiansborg slott i København
Bortgang: 3. desember 1839
Dødssted: Amalienborg slott i København
Foreldre: Christian VII og Caroline Mathilde
Ektefelle(r): Marie Sophie Frederikke av Hessen-Kassel
Barn: Med dronningen: Christian
Maria Louisa
Caroline
Louise
Christian
Juliane Louise
Frederike Maria
Vilhelmine Marie
Med elskerinne:
Louise
Caroline
Frederik
Valdemar

Frederik VI (født 28. januar 1768 i København, død 3. desember 1839 samme sted) var den siste dansk-norske unionskongen. Han etterfulgte sin far Christian VII i 1808, og gikk av som norsk konge ved løsrivelsen i 1814. Hans egenrådige måte å styre dobbeltmonarkiet på, og spesielt hans utenriks- og krigspolitikk, har lenge blitt regnet som en av de sentrale årsaker til oppløsningen av unionen. I Danmark var borgerskapet og de liberale kritiske til ham, mens han var elsket av store deler av folket. I senere år har han blitt sett med nye øyne av mange historikere, og dommen over ham er ikke lenger like kritisk som før.

Som ung prins slet Frederik med svak helse. Han led også under at hans mor ble sendt vekk etter henrettelsen av Struensee. Han skulle aldri få se henne igjen. Familieforholdene hjemme var også svært vanskelig etter skandalen med dronningens intime forhold til Struensee og som følge av Christian VIIs psykiske sykdom. Det lå åpent for konspirasjon og palassrevolusjon, og en krets rundt enkedronning Juliane Marie og hennes sønn arveprins Frederik styrte begivenheten. De holdt kronprins Frederik i bakgrunnen. I 1784 skulle kronprinsen for første gang møte i statsrådet, og det viste seg da at han selv hadde forberedt en palassrevolusjon. Han fikk kongen til å undertegne et dokument som avsatte regjeringen og innsatte en ny under tidligere utenriksminister Bernstorff. Alle kongelige dokumenter skulle nå ha kronprinsens signatur for å være gyldige. Det skal ha blitt håndgemeng på møtet da arveprins Frederik protesterte, men kronprinsen hadde gjort dette så grundig at det ikke var noen vei tilbake.

Under dette regentskapet markerte Frederik seg tydelig som en reformator. Han gjennomførte store såkalte landboreformer, og støttet opphevelsen av stavnsbåndet i 1788. Han støttet også andre liberale reformer, og fikk støtte hos borgerskapet. Dette skulle senere snu seg da Frederik etter den franske revolusjon dempet sin reformiver.

Frederiks eneste besøk til Norge kom i 1788. Rundreisen i landet varte fra juni til august. Dette fant sted bare et år etter Lofthusreisningen, uten at dette ser ut til å ha påvirket mottagelsen kronprinsen fikk. Hans reformer hadde blitt lagt merke til og gjorde ham populær i Norge. Tidlig under besøket, mens kronprinsen var på vei fra Fredrikstad til Christiania den 28. juni, brøt det ut krig mellom Sverige og Russland.

Danmark-Norge var alliert med Russland. For Norges del førte dette til at et norsk hjelpekorps på omkring 10 000 mann ble sendt inn i Bohuslän i september 1788, i det som ble kjent som tyttebærkrigen. Kronprinsen deltok personlig på slutten av dette felttoget. De norske tapene i kamp var små, men dårlige forsyningerer og uhygieniske forhold førte til at sykdom tok livet av mellom 1500 og 3000 mann.

Kronprins Frederik giftet seg med sin kusine Marie Sophie Frederikke av Hessen i 1790. De fikk åtte barn sammen, men bare to døtre vokste opp. I tråd med skikken blant danske konger hadde Frederik også ei elskerinne, som etterhvert fikk offisiell status. Hun het opprinnelig Frederikke Benedicte Rafstad, og ble senere kjent som fru Dannemand. Kronprinsen fikk fire barn med henne, og den eldste sønnen ble opphøyet til greve i 1839.

Gjennom 1790-åra styrket Frederik sitt grep på makta, og spesielt ble dette tydelig etter at Bernstorff døde i 1797. Han opphevet pressesensuren i 1790, forbød laveimport til de danske koloniene i 1792 og 1803, og ga en mer liberal tollov i 1797. Det kongelige handelsmonopolet i Finnmark ble oppheva i 1789. Vardø og Hammerfest ble grunnlagt som kjøpsteder samme år, og Tromsø ble kjøpstad i 1794. Den norske tømmereksporten ble frigitt fra 1795. To krav fra Norge ville han derimot ikke gå med på; det ble med det første ikke verken en egen norsk bank eller et norsk universitet.

Utenrikspolitisk ble årene på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet preget av Napoleonskrigene, med stadig vekslende allianser og konflikter som til tider påvirket også norske handelsinteresser sterkt. Et forsøk på å danne et væpnet nøytralitetsforbund rundt Østersjøen førte til britisk intervensjon. Samtidig presset Frankrike på fra den andre siden, med støtte fra Danmarks tidligere allierte, Russland. Britene truet flåten og København, mens franskmennene truet med prøyssisk besettelse av hertugdømmene og Jylland og svensk invasjon i Norge. Det ble besluttet å forsvare København og flåten mot britene, og i den forbindelse ble et betydelig antall nordmenn kalt ut. Da slaget på Københavns red brøt ut 2. april 1801 fikk britene raskt overtaket, og for å unngå bombardering av byen gikk kronprinsen med på våpenhvile. Den offensive nøytraliteten ble oppgitt, og Danmark-Norge var fram til 1807 strengt nøytrale. Først da Russland i 1807 innledet fastlandsblokaden ble presset for stort, og det virket tryggere å velge krig mot Storbritannia enn mot både Frankrike og Russland. Britiske styrker ble landsatt på Sjælland 16. august 1807. Etter flere nederlag og en tre netter lang bombardering av København kom den dansk-norske kapitulasjonen 7. september. Flåten ble utlevert til britene i det såkalte flåteranet. Bitterheten over dette førte Danmark-Norge inn i en allianse med Frankrike.

I tiden som fulgte ble kaperfart svært innbringende for mange, men britisk kaperfart førte også til at både danske og norske sjøfolk havnet i britisk fangenskap, og at skipseiere og investorer tapte mye. Etterhvert ble full krig eneste mulighet, og 29. februar 1808 undertegnet kongen og kronprinsen krigserklæringen som innledet krigen mot Sverige 1808–1809. Christian VII døde to uker senere, antagelig fullstendig uvitende om hva han hadde signert eller hvilken situasjon riket befant seg i. Kronprins Frederik ble Frederik VI. En av hans første handlinger var å ta full kontroll over statsrådet, og i stedet holde seg til kabinettet og adjutantstaben som sine rådgivere.

Det faktiske krigsutbruddet kom 1. april 1808, da svenskene rykket inn i Norge. Prins Christian August klarte med en underlegen styrke å slå tilbake den svenske invasjonsstyrken, og presset den tilbake til Sverige. I desember 1808 kom en våpenhvileavtale, men Norges situasjon var kritisk med en hær som umulig ville kunne stå imot et nytt angrep. Regjeringskommisjonen i Christiania ba om å få innvilget en separat fredsavtale for Norge, men dette gikk ikke kong Frederik med på. Christian August ble i august 1809 utnevnt til stattholder i Norge, men da hadde han uten at kongen kjente til det allerede takket ja til å bli svensk tronfølger etter den avsatte Gustav IV Adolf. Friedrich av Hessen, som var kongens fetter og svoger og som hadde vært hans følgesvenn på reisa i Norge i 1788, ble ny stattholder.

Uavhengighetslysten ble stadig sterkere i Norge, og kongen måtte gå med på flere krav for å stagge dette. Selskabet for Norges Vel fikk i 1810 betegnelsen kongelig. I 1811 ble Universitetet i Oslo opprettet; det hadde helt til 1839 navnet Det Kgl. Frederiks Universitet. Som følge av nye krigstrusler i 1813 sendte han en ny stattholder, Christian Frederik. Krigen endte endelig natt til 15. januar 1814, da en fredsavtale ble undertegnet i Kiel. Her måtte Frederik avstå hele Norge til den svenske kongen, mot å få beholde Færøyene, Grønland og Island, samt at han fikk Svensk Vorpommern og en million riksdaler som kompensasjon for Norge. Mot slutten av måneden ble dette kjent i Norge, hvor Christian Frederik ble instruert av kongen om at han ikke skulle motsette seg gjennomføringen av avtalen. I stedet for å følge denne befalingen stilte Christian Frederik seg i spissen for kravet om norsk selvstendighet. Han ble bedt om å bli norsk konge på stormannsmøtet på Eidsvoll, og regjerte fram til den svenske kongen tok over i oktober 1814, etter en krig som Norge ikke hadde noen mulighet til å vinne.

Frederik fortsatte som konge av Danmark fram til sin død i 1839. Ettersom han ikke hadde noen ektefødt sønn som vokste opp ble Christian Frederik hans etterfølger der, som Christian VIII.

Kilder