Kaperfart
Kaperfart er en betegnelse på den sanksjonerte kapringen av fiendtlig nasjons handelsskip som ble foretatt av sivile besetninger fra middelalderen til inn på 1800-tallet. Det kan også vise til orlogsskips kapring av slike handelsskip.
Kaperfarten ble godkjent av makthavere fordi den var et viktig bidrag til krigsinnsatsen. Kapringen av handelsskip kunne styrke virkningen av en blokade eller bidra til å bryte den, og det kunne berike egen nasjon og samtidig svekke motstanderens økonomi. Det kunne også ha en innvirkning på motstanderens kampvilje, ikke minst ved at handelsfolk som mistet sine skip la press på sine makthavere for å få slutt på krigføringen. Ordningen oppmuntret også velstående personer til å utruste skip og dermed stille med utstyr og mannskap som ellers ikke ville blitt en del av krigsinnsatsen.
Avstanden mellom kaperfart og sjørøveri kunne være svært liten – for den som ble rammet var det i realiteten det samme, og man omtale ofte motstandens kaperskip som sjørøvere. Det er også mange eksempler på at kaperfarere tok seg til rette f.eks. ved å kapre nøytrale skip, eller å fortsette kaperfarten etter at krigshandlingene hadde blitt innstilt.
I norsk historie er kaperfarten særlig omtalt fra 1700-tallet av, først under store nordiske krig og senere under Napoleonskrigene, men også under mindre konflikter. Det ble drevet mye norsk kaperfart, men norske handelsskip opplevde også å bli tatt av svenske eller engelske kaperskip. Det finnes også tidligere eksempler, som ofte bærer preg av å ha blitt sanksjonert uoffisielt eller i ettertid. Et eksempel på dette er plyndring av hanseatiske skip på 1300- og 1400-tallet, der det synes klart at norske makthavere godtok dette, samtidig som man overfor hansaen ga løfter om å rydde opp i problemet. I noen tilfeller var det myndighetspersoner som sto bak handlingene, som høvedsmannen Olav Nilsson på Bergenhus og senere hans enke Elise Eskildsdatter som drev kaperfart mot hanseatene mer eller mindre uavhengig om man var i krigstilstand eller ikke.