Sverres saga

Gerhard Munthes tittelbilde til Gustav Storms utgave av sagaen, 1914.

Sverres saga er kongesagaen om Sverre Sigurdson, som var konge fra 1177 til 1202. Det ble skrevet på Sverres bestilling, og en del av verket er skrevet mens han fortsatt levde. Forfatteren var den islandske abbeden Karl Jónsson, og muligens var en annen forfatter involvert på slutten uten av man kan si noe sikkert om dette.

Verket har to forskjellige deler. Den første kalles Grýla, «skremsel», fordi den dekker den tidlige historien der Sverres makt og viljestyrke kommer fram. Ifølge prologen skrev Karl Jónsson dennen delen mens Sverre selv bestemte hva som skulle skrives. Det er blant annet i denne delen man får høre om Sigurd Munns farskap, og det er her man får høre om Sverres første år som konge, en tid hvor birkebeinerne blir framstilt som en liten flokk som takket være guddommelig inngripen og overmenneskelig styrke klarte å slå tallmessig langt sterkere fiender. Det fortelles også om drømmer hvor Sverre forstår at han er Guds utvalgte som skal styre Norge. Den andre delen forteller om resten av Sverres liv, og skal være basert på øyenvitneskildringer. De to delene er ikke så klart forskjellige i stil at det er lett å si hvor Grýla ender og den andre delen begynner, men man antar at det er omkring 1178/1179, før slaget på Kalvskinnet, det vil si mellom kapittel 31 og 32.

Grýla må ha blitt nedtegnet i årene 1185–1188, mens Karl Jónsson oppholdt seg i Norge. Verket ble fullført etter Sverres død i 1202. Dersom Karl Jónsson var eneste forfatter var det ferdig senest 1213 da han døde; var en annen involvert må det ha vært fullført i løpet av 1220-åra.

Sverres direkte innblanding i skrivingen forteller at dette er historien slik han ville få den fram, og sagaen framstår også som et propagandaskrift. Kamp og krig får mye plass, mens konflikten med biskopene nevnes forholdsvis lite med tanke på hvilken betydning dette må ha hatt. Bannlysningen glattes over, og sagaen lar Sverre fortelle at bannlysningen var opphevet, noe som ikke var tilfelle. Det må nevnes at Sverres hovedmotstander fra til 1184, Magnus Erlingsson, blir framstilt som sympatisk; det er ingen demonisering av fienden. Det blir også nevnt at Sverre ble ansett som feig fordi han kommanderte hæren sin fra bak linjene. Sverres ofte bitende svar til slik blir gjengitt, men at beskyldninger om feighet i det hele tatt nevnes er spesielt.

Sverres saga er den viktigste kilden til forståelse av norsk storpolitikk og innbyrdeskrig i perioden 1177–1202, fordi den gir et helhetlig bilde. I denne perioden har vi også andre kilder, som diplomer og historieskrifter som er nedtegnet av Sverres motstandere. Ikke minst dekker Saxo Grammaticus denne perioden, og hans opplysninger ser ut til å ha kommet først og fremst fra kirkelig hold. Dermed kan noe av innholdet etterprøves, og mye kan ses i sammenheng med den andre sidens framstilling slik at man kan enten få en mer sannferdig framstilling eller i det minste være klar over at det er usikkerhet knytta til sagaens versjon. Sagaen inneholder også en rekke faktiske opplysninger omkring mennesker og steder, og ettersom den er nedtegnet mens mange av de involverte fortsatt levde må man anta at mye av dette stemmer med virkeligheten.

Kilder

• Sverres saga i Store norske leksikon
• Sverres saga