Magnus Erlingsson

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Magnus V Erlingsson
Personalia
Tittel: Konge av Norge
Regjeringstid: 11611184
Fødselsdato: 1156
Bortgang: 15. juni 1184
Dødssted: Ved Fimreite i Sogn
Foreldre: Erling Skakke og Kristin Sigurdsdotter
Ektefelle(r): Mulig Eldrid Bjarnesdotter
Barn: Usikkert, se teksten

Magnus V Erlingsson (født 1156, død 15. juni 1184 ved Fimreite i Sogn) var konge av Norge fra 1161 til sin død. Han var sønn av lendmannen Erling Skakke og Kristin Sigurdsdotter, og gjennom moren dattersønn av Sigurd Jorsalfare. Magnus var ifølge Fagrskinna gift med Eldrid Bjarnesdotter fra Rein. Med henne skal han ha fått datteren Kristin Magnusdotter, som var gift med Reidar sendemann. Men ifølge Bǫglunga sǫgur var det datteren Margrete Magnusdotter som var gift med Reidar, mens en tredje datter, Ingebjørg Magnusdotter, var gift med Peter Støyper. Det kom senere flere kongsemner som ble utgitt for å være hans sønner, Sigurd Magnusson, Inge Magnusson og Erling Steinvegg, men i alle disse tilfellene er farskapet usikkert.

Da Inge Krokrygg falt i slaget på isen i 1161 samlet hans støttespillere seg under Erling Skakkes ledelse. I opposisjon til Håkon Herdebrei tok de den fem år gamle Magnus til konge. Hans krav på kongsnavn kom gjennom slektskapet med Sigurd Jorsalfare. Dette var normalt ikke nok, ettersom det var gjennom et kvinnelig ledd, og man la derfor vekt på at han var født innenfor ekteskap i motsetning til Håkon. Dette lokket også erkebiskop Øystein Erlendsson til å akseptere Magnus, og han ble kronet som konge. Det ble nedfelt en ny tronfølgelov, der prinsippet om ektefødsel var med[1]. Samarbeidet med kirken la mye av grunnlaget for høymiddelalderens forståelse av kongemakta.

Den unge kongen, og hans far som var den reelle riksstyrer inntil Magnus ble myndig, hadde mest støtte i Viken og på Vestlandet. Samarbeidet med erkebiskopen førte også til at de kunne føle seg nokså trygge i Trøndelag, selv om trønderne aldri helt kom på Erlings side. Kroningen ble gjennomført i Bjørgvin i 1163/1164, og er den første kirkelige kroningen i Norden. På kroningsriksmøtet ble den første norske tronfølgeloven vedtatt, med enekongedømmet som prinsipp. Kirkens aksept av Magnus førte til at svakheten i hans krav om kongsnavn ble skjøvet til side, for nå var han innsatt på kirkens og dermed Guds nåde. Kirken på sin side opplevde å få sterk innflytelse på kongevalg, og de fikk gjennom sitt prinsipp om ektefødsel. Det ble på riksmøtet også vedtatt andre lover, blant annet en ny straffelovgivning[2] som skulle rydde opp i mange misforhold.

I disse første hendelsene i Magnus' regjeringstid spilte kongen selv ingen rolle. I Sverres saga gjengis den talen han angivelig holdt før sitt sist slag, og der beskriver han seg selv som et barn som heller ville leke med andre barn enn å sitte blant høvdinger[3], og det stemmer nok godt for en femåring. Men det som ble vedtatt i denne første tiden skulle senere bidra til å forme Magnus som konge. Den kirkelige støtten han hadde var avgjørende for at han holdt ut så lenge som han gjorde da Sverre Sigurdsson startet sin ferd mot enekongedømmet. Magnus bekreftet senere sitt forhold til kirken i et privilegiebrev til erkebispesetet i Nidaros. Han omtaler seg der som konge av Guds nåde, og overga sitt rike til Gud og St. Olav. Han skulle styre landet som Olav den helliges len, og innførte gjennom dette idéen om Olav som Norges evige konge, en betegnelse som også i dag brukes som en ærestittel på Olav både i Den katolske kirke[4] og Den ortodokse kirke[5]. Han overdro også senere den offentlige myndighet i Stavanger til stedets biskop Eirik Ivarsson.

Magnus' første store innsats som militær leder kom i slaget på Re i 1177. Sammen med lendmannen Orm Ivarsson kongsbror knuste han birkebeinerne i dette slaget. Øystein Møyla falt, og birkebeinerne så ut til å være slått. Men Sverre Sigurdsson klarte å samle og styrke flokken, og resten av Magnus' regjeringstid var preget av denne innbyrdeskrigen. I 1179 falt Erling Skakke i slaget på Kalvskinnet, og Magnus overtok da den militære ledelsen. Han hadde en større hær enn Sverre, med tyngdepunkt i Viken og på Vestlandet. Han hadde også støtte fra danskekongen Valdemar. Men han trengte også menn fra Trøndelag, og der hadde Magnus fortsatt ikke full tillit, mens Sverre klarte å samle mye støtte.

I 1183 fikk Sverre for første gang et skikkelig overtak, da han i slaget ved Bjørgvin slo Magnus og jaget ham på flukt. Men året etter kom Magns tilbake med en større flåte enn Sverre, og det så ut til at han kunne gjenvinne sitt overtak. Den 15. juni 1184 møttes de i slaget ved Fimreite ytterst i Sognefjorden. Magnus lot skipene sine binde sammen, slik man vanligvis gjorde i sjøslag. Man kjempet slik man gjorde på landjorda, i fylking side om side med skipene bundet sammen. Sverre valgte derimot å la skipene være løse, og dette kombinert med hans store skip gjorde det vanskelig for Magnus' menn å borde dem. Selv om Magnus ifølge sagaen hadde tjueseks skip mot Sverres fjorten, klarte Sverre gjennom dyktig manøvrering å slå ut skipene det ene etter det andre. Sverre selv skal ha gått i en småbåt for å styre slaget. Til slutt var Magnus' menn samlet på så få skip at tyngden fikk dem til å gå under. Magnus falt selv i dette slaget, og det gjorde også Orm Ivarsson.

Magnus' lik ble ifølge Sverres saga funnet etter flere dager[6], og ført til Bjørgvin hvor han ble gravlagt i den store Kristkirken, utenfor koret ved steinveggen på sørsida[7]. Hans ettermæle ble stort sett godt, ikke minst fordi Sverres saga, til tross for at den er et propagandaskrift for hovedmotstanderen, gir et sympatisk bilde av ham. Kongsemnene som hevdet å være hans sønner var kanskje ikke det, men at han ble trukket fram slik tyder også på at det var en respekt for ham i befolkningen og blant stormenn også etter at Sverre hadde underlagt seg riket. Magnus Erlingssons saga i Heimskringla slutter rett etter slaget ved Re i 1177, nettopp på det tidspunkt hvor Magnus begynner å vise seg som en selvstendig konge.

Referanser

  1. RN 1, nr. 111
  2. Jf. RN 1, nr. 112
  3. Sverres saga, kap. 83
  4. Jf. Olavsbønn på Den katolske kirkes hjemmeside
  5. Jf. Olav den Hellige - Norges evige konge, Hl. Nikolai ortodokse kirke
  6. Sverres saga, kap. 89
  7. Sverres saga, kap. 91]

Kilder