Eirik Ivarsson
Eirik Ivarsson (ant. født ca. 1130, død 3. mai 1213 i Nidaros) var erkebiskop av Nidaros fra 1188 til 1205, og før det biskop av Stavanger. Han var sterkt involvert i striden med Sverre Sigurdsson, og fikk Sverre bannlyst av paven.
Han var sønn av Ivar Kalvsson Skrauthanske, som var biskop i Nidaros ca. 1140. Moras navn er ukjent. Eirik må ha blitt født før faren ble biskop, men antagelig var han prestesønn. På det tidspunkt ble ikke sølibatet håndhevet strengt i Norge. De var sjelden gift, men nå og da fikk en prest barn med ei frille. Faren var islending. Han deltok i slaget ved Holmengrå på Magnus Blindes side. Magnus falt i dette slaget, men Ivar ble antagelig forlikt med Haraldssønnene siden han ble biskop i Nidaros. Eirik studerte i sine yngre år i Sorbonne og ble sendt til klosteret St. Victor i Paris. Dette reformklosteret var kjent som et viktig senter for lærdom. Eirik ble kannik der, og holdt også som biskop og erkebiskop kontakt med klosteret. Han stifta et legat der, og ga relikvier fra Olav den hellige til klosteret. I St. Victor fikk ble han kjent med den gregorianske reform. Viktige punkter i dette reformprogrammet var kirkens uavhengighet fra den verdslige makt, pavens overhøyhet og en universell kirkestruktur. Dette tok Eirik med seg inn i sin bispegjerning. Han ble en svært bereist og lærd mann som trolig også var den første nordmann som har studert i Frankrike.
Eirik ble utnevnt til biskop av Stavanger i 1177. Han støttet i likhet med erkebiskop Øystein Erlendsson opp om Magnus Erlingsson og Erling Skakke, og deltok i militære tokt mot Sverre og birkebeinerne. Magnus ga byen Stavanger til St. Svithun og bispestolen som takk for denne støtten. Dette betydde at biskopen også fikk den verdslige makt i byen og inntektene fra blant annet leidangsskatt og bøter.
Året etter at han ble biskop var Eirik med på vigslingen av Þorlákr Þórhallsson til biskop av Skålholt, som lå i den norske kirkeprovinsen. Øystein Erlendsson utpekte da Eirik som sin etterfølger. Da Øystein døde i 1188 ble Eirik valgt av de andre biskopene og stormenn i Bergen, men siden han allerede var biskop et annet sted måtte han ha dispensasjon fra paven for å forlate sitt bispesete og ta over erkesetet. Sommeren 1188 dro han derfor til Roma for å få denne dispensasjonen og motta palliet. Vigslingen fant sted en gang før 28. januar 1189, og han kom tilbake til Norge sommeren 1189.
Sverres saga ser ut til å vise at det var et fredelig forhold mellom Eirik og Sverre den første tida. I 1189/1190 utstedte de to en felles landefredsordning i samråd med en rikssynode. Men Eirik skulle vise seg å være enda vanskeligere for Sverre enn det Øystein hadde vært. Striden brøt ut for fullt mellom konge og erkebiskop da det oppsto spørsmål rundt kirkeordningen fra 1152/1153, tida da erkebispesetet ble oppretta, og innrømmelser kirken hadde fått senere. Særlig reagerte Sverre på at kirken krevde råderett over alle kirker, inkludert de kongene hadde reist på kongsgårder for egne midler. Sverre ville også ha avgjørende innflytelse ved bispevalg mens Magnus Erlingsson, som hadde falt i 1184, hadde innvilget frie bispevalg. Kongen ville også innskrenke kirkens domsmyndighet. Eirik viste til kirkeloven Gullfjær fra Øystein Erlendssons tid, kanonisk rett og brev fra paven til erkebiskop Øystein.
I 1190 gikk Eirik i landflyktighet hos erkebiskop Absalon i Lund. Absalon hadde i likhet med Eirik et nært forhold til St. Victorklosteret i Paris. Sagaen forteller at han dro fra landet for Sverre ville redusere hans hird. Ser man på andre kilder ser det ut til at en utløsende årsak kan ha vært at erkebiskopen nektet å krone Sverre uten pavelig godkjenning. Eirik fortalte paven at det dreide seg om at Sverre hadde beslaglagt erkestolens gods og inntekter[1]. Det er altså uklart hva som egentlig skjedde, men man kan anta at det var flere faktorer inne i bildet. Både Sverre og Eirik henvendte seg til paven, men på grunn av vakanse ved Den hellige stol tok det hele fire år før det kom et svar fra kurien. I mellomtiden hadde Sverre allerede blitt kronet, med Nikolas Arnesson av Oslo som forrettende biskop.
I 1194 kom en avgjørelse fra pave Celestin III. Denne falt utvetydig ned på Eiriks side, og truet med ekskommunikasjon av Sverre dersom han ikke føyet seg. Dermed kunne Eirik lyse Sverre i bann, med pavelig støtte, fra Lund. Biskopene som hadde kronet Sverre ble også bannlyst, og måtte komme til Lund for å forklare seg[2]. Norge ble derfor stående uten erkebiskop og biskoper. Eirik ble i Lund helt til Sverre døde i 1202.
Mens han var i Lund mistet Eirik synet. Sverre hevdet at dette var Guds straff, det var bannet han hadde lyst som drev i øynene på ham selv. Men Eirik gjentok ufortrødent bannlysningen hver søndag i Lund domkirke. I 1198 ble bannet utvidet ved at de deler av Norge som støttet Sverre ble satt under interdikt. Ingen kunne dermed motta kirkelige tjenester, med unntak av de som skulle døpes og de som var i dødsfare[3].
Sverres sønn Håkon Sverresson forlikte seg med kirken, etter farens anbefaling[4]. Dermed vendte Eirik og biskopene hjem igjen, og bannlysninger og interdikt ble hevet. Paven bebreidet i 1204 Eirik for å ha gjort dette uten pavelig godkjenning, men ga samtidig sitt samtykke[5]. Da Håkon døde i 1204 ble Guttorm Sigurdsson, Håkons nevø og Sverres sønnesønn, hyllet som konge. Han døde etter noen få måneder, og Inge Bårdsson ble hyllet. På denne tid blusset innbyrdeskrigen opp igjen, da baglerne fremmet Erling Steinvegg som konge.
Eirik var på dette tidspunkt ikke særlig aktiv i sitt embete. På grunn av blindheten gikk han av som erkebiskop i 1205. Han forble biskop, slik regelen er i Den katolske kirke, og i 1212 var han med på å besegle et brev der Inge Bårdsson og Håkon Galen inngikk avtale om arvefølgen[6]. Året etter døde han, antagelig drøyt åtti år gammel.
Referanser
Kilder
- Eirik Ivarsson i Norsk biografisk leksikon
- Sverres saga
- Regesta Norvegica