Inge Bårdsson
| Inge II Bårdsson | |
|---|---|
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Regjeringstid: | 1204–1217 |
| Fødselsnavn: | Inge Bårdsson |
| Fødselsdato: | 1185 (trolig) |
| Bortgang: | 23. april 1217 |
| Dødssted: | Nidaros |
| Foreldre: | Bård Guttormsson og Cecilia Sigurdsdotter |
| Ektefelle(r): | Frille: Gyrid |
| Barn: | Guttorm Ingesson |
Inge Bårdsson (født trolig 1185, død 23. april 1217 i Nidaros) var Norges konge fra 1204 til sin død. Han var sønn av lendmannen Bård Guttormsson og Cecilia Sigurdsdotter. Moren var søster av Sverre Sigurdsson, og Inge var halvbror av Håkon Galen og Skule Bårdsson.
I januar 1204 døde Sverres sønn Håkon Sverresson brått, og den fire år gamle Guttorm Sigurdsson ble hyllet som konge. Guttens onkel Håkon Galen ble utnevnt til jarl, og da vesle Guttorm døde bare noen måneder etter hyllingen sto det mellom Håkon og Inge, som jo begge var søstersønner av kong Sverre. I hirden ville man ha Håkon, som var en stridbar mann. Baglerne hadde begynt et nytt opprør med Erling Steinvegg som kongsemne, og Inge var kjent som en fredelig mann som hird og hærfolk ikke hadde tillit til at ville kunne hamle opp med dem. Men trønderne avgjorde med erkebiskop Eirik Ivarssons støtte at det var Inge som skulle hylles. Det de hadde mot Håkon var særlig at hans far var svensk. Han ble allikevel utnevnt til jarl på ny, og fikk som hærleder halvparten av kongsinntektene.
Sommeren 1205 ble Inge tatt til konge på Haugating og Borgarting. I Viken sto baglerne sterkt, og mens Erling Steinvegg ble hyllet på de samme tingene tilsynelatende uten store problemer, måtte Inge komme sammen med sin jarl og en leidangshær. Baglerne raidet både Vestlandet og Trøndelag, og i 1206 var det nære på at de fikk has på Inge. Erling Steinvegg ledet selv et angrep mot Nidaros, kjent som blodbryllupet i Nidaros. Torgrim av Ljones hadde giftet seg med Sigrid Bårdsdotter, Inges søster, og mens bryllupsgjestene sov ut rusen ble de angrepet. Inge var hos sin frille Gyrid, og klarte med nød og neppe å rømme ved å legge på svøm i Nidelva.
I 1207 var det igjen sammenstøt, denne gang i Oslo. Inge viste seg der som en svak militær leder. Erling Steinvegg døde dette året, og hans jarl Filippus Simonsson ble ny baglerkonge. Det ble innledet forhandlinger mellom baglere og birkebeinere, og i 1208 kom man fram til Kvitsøyforliket. Inge skulle være enekonge, mens Filippus skulle styre som jarl i Viken[1]. Avtalen ble beseglet med giftermål mellom Filippus og Sverres datter Kristin. Filippus brukte hele tiden kongsnavn, så realiteten etter forliket var at Norge var delt i et baglerrike på Østlandet og et birkebeinerrike i Trøndelag og på Vestlandet. Inge hadde for det meste tilhold i Nidaros. Forliket ble senere forsøkt opphevet av Filippus ved at han henvendte seg til paven[2]. Avgjørelsen kom ikke før i 1217, året de begge døde. Paven hadde utsatt spørsmålet ved å be erkebiskopen om mer informasjon, men etter et løfte om korstog fra Inge falt han ned på at forliket skulle regnes som gyldig[3].
Et bondeopprør i Trøndelag i 1211 ble en alvorlig trussel mot Inge. Syslemannen i Strinda ble drept, men Inge ville ikke bære våpen mot bøndene. Halvbroren Skule fikk ham til å slå tilbake, og Håkon Galen samlet året etter en leidangshær i Bergen. Trønderne ble tvunget til å godta leidangen og skattene de hadde protestert mot. Utover dette ser de ikke ut til å ha blitt straffet.
Håkon Galen hadde ikke forsont seg helt med at han ikke fikk kongsnavn, og sørget for å få på plass en tronfølgearving, der han skulle arve riket om Inge døde før ham. Etter at begge var døde skulle den eldste ektefødte sønnen, uavhengig av om det var Inges eller Håkons sønn, arve riket. Bestemmelsen om ektefødsel falt kirken i smak, så Håkon fikk kirkelig støtte og klarte å drive gjennom denne avtalen. Dette skjedde antagelig i 1212[4]. Det var øyensynlig en god avtale for Håkon, for han hadde en ektefødt sønn mens Inge bare hadde en frillesønn, Guttorm Ingesson. Håkon døde før Inge, i 1214, og da Inge døde var situasjonen helt annerledes enn da avtalen ble nedtegnet. Den fikk dermed ingen betydning for den videre utviklingen.
Håkon Håkonsson meldte sin ankomst i 1206 sammen med moren Inga fra Varteig. Han var en rival til tronen, men Inge tok ham godt imot. Han sendte Håkon til katedralskolen sammen med sin sønn Guttorm. Dette er et av flere eksempler sagaen gir på Inges fredelig natur.
Inges helse var aldri helt god etter blodbryllupet i 1206, men han holdt ut i ti år til før han vinteren 1216/1217 ble alvorlig syk. Han døde i Nidaros 23. april 1217. Broren Skule Bårdsson var da blitt jarl og hirdleder. Inge ble gravlagt i Kristkirkens sørvegg.
Arvefølgen etter Inge skulle vært avgjort av avtalen med Håkon Galen, slik at Knut Håkonsson jarl skulle blitt konge. Alternativet var Inges uektefødte sønn Guttorm Ingesson. Men arvefølgespørsmålet ble først og fremst en kamp mellom Skule Bårdsson og Håkon Håkonsson, med Sigurd Ribbung som en ekstra joker i leken. Spørsmålet ble avgjort da kirken støttet Håkon, til tross for at Knut var den eneste ektefødte blant kandidatene.
Referanser
Kilder
- Helle, Knut: Inge 2 Bårdsson i Norsk biografisk leksikon
- Håkon Håkonssons saga