Leksikon:Leidang

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Leidang)
Hopp til navigering Hopp til søk

Leidang.

A. En sjømilitær forsvarsordning trolig utviklet i løpet av rikssamlingstiden og opprettholdt inn i senmiddelalderen. Siste gang en leidangsflåte angivelig skal ha vært i kamp var i 1429, men ordningen var da for lengst til nedfalls. Men ennå i begynnelsen av 1300-tallet var landets militærvesen i hovedsak basert på leidangen, som også ble utkommandert enkelte ganger i slutten av århundret. Forsøk i Håkon VI’s  tid (1370-årene) på å utvikle en landmilitær folkevæpning etter et slags legdsprinispp mislyktes, og først på 1600-tallet ble menigmann i stor skala igjen mobilisert til krigstjeneste i hær og flåte.

Leidangen bygde på et kommunalt prinsipp idet bøndene i den enkelte forsvarskommune, kalt skipreide (s.d.), var kollektivt ansvarlige for å utruste og bemanne et skip. Skipreida fikk også eget ting, hvor det hvert år skulle foretas inspeksjon av bøndenes våpen. Den kommunale organisasjonen bygd opp omkring leidangen kom til å få langt varigere betydning for norsk samfunnsliv enn selve leidangen. Som bygdekommunal enhet besto skipreida og skip­reidetinget langt inn i foreningstiden, liksom den tjente som oppebørsels­enhet ennå på 1700-tallet.

Selv om leidangen mistet sin militære betydning i løpet av senmiddelalderen, besto altså viktige deler av leidangsorganisasjonen, og etter 1537 ble det gjort forsøk fra kongemakten på å gjenreise en moderne utgave av leidangen med hjemmel i Landslovens landevernsbolk (kap. III), første gang under Christian III i 1550-årene, og senere under Christian IV i årene rundt 1620. Begge prosjektene mislyktes. S.I.

Se kart under skipreide.

B.I. Allerede på 1100–1200-tallet ble deler av leidangsplikten omgjort til en årlig skatt, i fredstid ofte betalt med halvparten (halv allmenning) av ytelsen ved full leidang, utfareleidang. Fredsleidang ble også kalt bordleidang, dvs. leidang til kongens «bord» eller husholdning, (Jf. Landsloven III, 1.) I Borgartingslag (strekningen svenskegrensa – Brunlanes) var leidangsytelsen likevel betydelig høyere, trolig fordi den inkluderte en særskilt pengeavgift (gresleidang), kanskje med opphav i et forlik mellom bønder og konge (Sverre).

Iflg. Landsloven (III, 6) skulle leidangsskatten utlignes på grunnlag av landskylda, og stige og falle med den. Denne bestemmelsen ble praktisert bare i de distriktene som hørte til Gula- og Frostatingslag. I det sistnevnte området kan en se dette samhøvet også i kilder fra nyere tid, men i Gulatingslag er det på 1500–1600-tallet vanskelig å finne samsvar mellom leidang og landskyld. Her gikk det faste forholdet mellom de to ytelsene i oppløsning i sen­middelalderen.

Innenfor grensene av det gamle Frostatingslag ble leidang de fleste steder betalt med smør og mel etter faste, lokale samhøve mellom mengden av hvert vareslag. I en del dal- og fjellbygder i Sør-Trøndelag samt i Liene besto ytelsen av skinnvarer. På Vestlandet var det flere vareslag i bruk.

I en del bygder i Trøndelag, Nordmøre, Hardanger, Sunnhordland (og Voss) ble det gitt dobbel leidang av selveiergods. Jf. også farøre.

I bygdene rundt Oslofjorden (Borgartingslag) ble det trolig aldri etablert noe fast samsvar mellom leidang og landskyld. I 1500- og 1600-årene ble leidang her betalt i to terminer, som vårleidang (korn eller mel, også kalt kornleidang) og høstleidang (smør og penger; kalt smørleidang, jf. ovenfor om ­gresleidang).

I Nord-Norge var leidang en personskatt, betalt etter skatteklasser som bonde/bumann, husmann osv. Ytelsen besto som regel av fisk ennå på 1600-­tallet (råskjær, sjeldnere rundfisk). Finnmark sto i en særstilling ved at leidang der var av nyere dato. I senmiddelalderen ble det lagt leidang på nordmennene langs kysten, og først i begynnelsen av 1600-tallet ble sjøsamene der (og videre sørover til Salten) ilagt leidangsskatt (finneleidang). I Nord-Norge ble leidang utlignet årlig på tinget (leidangsberget) av fogd og lagrettemenn. For fogderiene Salten, Lofoten og Vesterålen samt for Senja-distriktet ble l. ved lov 17. des. 1836 lagt på den nye matrikkelskylda. Leidaing var i nyere tid en av de mange jordebokskatter (s.d.).

II. Over det indre av Østlandet (det gamle Eidsivatingslag samt Valdres og Hallingdal av Gulatingslag) ble det, trolig på slutten av 1200-tallet, innført en leidangsskatt som ble betalt hvert tredje år. I 1500-årene ble den de fleste steder utlignet etter gårdklassesystemet, med faste, lokale satser for fullgård, halvgård og ødegård (de siste var fritatt i en del distrikter). I Østerdalen, Valdres og Hallingdal ble leidang derimot betalt med like mye av hver mann eller gård, uansett størrelse.

I Gudbrandsdalen ble leidang fra gårder som ikke var krongods, kalt utfareleidang. På 1500-tallet var dette ellers i Akershus len (og andre steder) betegnelse på en ekstraytelse, gitt en enkelt gang eller med års mellomrom.

Fra Modum, Sigdal, Eggedal og Krødsherad ble det ikke ytt leidang (jf. avråd).

Leidangsskatten på Opplandene har det til felles med nordmannsleidang i Finnmark og med finneleidang at den ikke avløste en eldre, reell leidangsskipnad, men også Opplandsleidangen var en jordebokskatt. H.W.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.