Erling Steinvegg

Erling Steinvegg
Personalia
Tittel:	Konge av Norge
Regjeringstid:	1204–1207
Bortgang:	1207
Dødssted:	Tønsberg
Foreldre:	Angivelig Magnus Erlingsson og ukjent kvinne
Barn:	Sigurd Ribbung

Erling Steinvegg (død tidlig på året 1207 i Tønsberg) var baglernes konge i Viken fra 1204 til sin død. Han hevdet å være sønn av Magnus Erlingsson og ei ukjent kvinne.

Etter Sverre Sigurdssons død hadde sønnen Håkon Sverresson klart å forlike seg med kirken, og var på god vei til å skape fred i landet. Hans plutselige død i januar 1204 stoppet denne prosessen, og baglerne benyttet sjansen til å fremme sitt eget kongsemne. De valgte Erling, som i 1203 hadde dukket opp i Skåne og hevdet at han var sønn av Magnus Erlingsson, og at han var identisk med den Erling Magnusson som Sverre tidligere hadde fått innesperret på Visingö i Vättern. Tårnet denne Erling var sperret inne i ble kalt «steinveggen», derav tilnavnet. Det er ikke umulig at dette er sant, men som andre slike historier er det stor tvil knyttet til påstanden. Bǫglunga sǫgur og Håkon Håkonssons saga hevder begge at den ekte Erling Magnusson ble drept etter flukten fra Visingö.

I Skåne hadde Erling truffet en del baglere som hadde forlatt Norge under Håkon Sverresson. De ville straks gå til aksjon, men Erling så at Håkon var for populær. Han reiste i stedet til Danmark, der det ser ut til at han fikk støtte fra Valdemar II.

Straks Håkon Sverresson var død hyllet birkebeinerne den fire år gamle Guttorm Sigurdsson, en sønnesønn av Sverre, som konge. Hans onkel Håkon Galen ble utnevnt til jarl, og andre stormenn fikk viktige posisjoner rundt den vesle kongen. Baglerne så at dette kunne bety vanskeligere tider, og oppsøkte Erling Steinvegg som nå var enig i at det var tid for opprør. I Viken fikk de betydelig støtte, og de må også ha hatt støtte fra kong Valdemar helt fra starten av. I Oslo var biskop Nikolas Arnesson først negativ, for han ville ha sin nevø Filippus Simonsson som konge. Men Erlings sterke støtte blant baglerne og utnevnelsen av Filippus som jarl fikk ham til å snu. Guttorm døde for øvrig allerede senere i 1204, men hans etterfølger Inge Bårdsson ble også sett som en trussel av baglerne, så opprøret gikk sin gang uavhengig av birkebeinernes kongeskifte.

Sommeren 1204 skal Valdemar II ha kommet til Tønsberg med en flåte på 300 skip. 35 av disse ga han til Erling etter at kongsemnet hadde bevist sine påstander gjennom jernbyrd. Etter dette ble Erling hyllet til konge på Haugating i Tønsberg, og noe senere også på Borgarting. Alt tyder på at det var meningen at han skulle være norsk konge under dansk overherredømme, slik ladejarlene hadde vært det to århundrer tidligere. Birkebeinerne var militært sterkere enn baglerne, men en serie raid mot Vestlandet i 1204 og Trøndelag i de påfølgende to årene førte til at Erling ble hyllet som konge også på Øyrating etter blodbryllupet i Nidaros i 1206. Etter hyllingen i Trøndelag utførte Erling for det meste sin kongegjerning fra Tønsberg.

Ruinene av Olavskirken i Tønsberg, hvor Erling Steinvegg ble gravlagt.

Foto: Stig Rune Pedersen (2007)

Tidlig på året i 1207 ble Erling syk, og etter et kort sykeleie døde han i Tønsberg. Han ble gravlagt i den nordre veggen i Olavskirken der. Han ser ikke ut til å ha vært gift, men etterlot seg sønnen Sigurd Ribbung som han erkjente farskapet til, og en eldre sønn ved navn Magnus som han ikke vedkjente seg. Det skulle væres jernbyrd for å avklare farskapet til Magnus, men dette ser ikke ut til å ha skjedd før Erling døde. Sigurd ledet senere ribbungene, en av borgerkrigstidas siste store opprørsflokker. Det ser ut til at sagaene som omhandler Erling ble skrevet under eller tett på dette opprøret, hvilket forklarer den voldsomt negative omtalen Erling Steinvegg får i kildene.

Jarlen Filippus Simonsson ble utpekt som Erlings etterfølger. Hans onkel Nikolas Arnesson hadde jobbet for å sikre en slik arvefølge.

Erlings gate i Oslo har fått navn etter ham.

Kilder

• Erling Steinvegg i Norsk biografisk leksikon
• Regesta Norvegica (RN), se referanser