Gudsdom
Gudsdom var et bevismiddel der man mente at Gud grep inn i forskjellige typer prøver med et mirakel. I middelalderen var jernbyrd den mest kjente typen, mens det i tidlig nytid særlig er vannprøven som er kjent.
Historie
I middelalderen ble gudsdom bare brukt i spesielt vanskelige saker, der man ikke fant noen annen måte å få fram sannheten på. Normalt skjedde det også bare etter at nektelsesed hadde slått feil. Gudsdommer var vanlige i hele Europa, men særlig i Norge og England begynte man tidlig å gå vekk fra det. Det var på 1100-tallet og tidlig på 1200-tallet at metoden ble mest brukt i Norge. Et kjent eksempel, ifølge tradisjonen, er da Inga fra Varteig bar jernbyrd for å bevise at Håkon Håkonsson var kongssønn. Harald Gille skal også ha bevist sin kongsbyrd på denne måten. I 1215 forbød Laterankonsilet geistlige å medvirke ved gudsdommer. Vi finner jernbyrd nevnt i de gamle kristenrettene, men Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 nevner ikke jernbyrd eller annen gudsdom.
Etter reformasjonen ble gudsdom gjeninnført etter mønster fra Tyskland og Danmark. De kom inn i forbindelse med trolldomsprosessene, der nektelseseden fungerte dårlig. Vi finner eksempler på at gudsdom ble brukt i heksesaker i Norge, men sjeldnere enn på kontinentet. Det var særlig i Finnmark at dette ble brukt. Det er mulig at det også har forekommet i drapssaker, men det må ha vært rent unntaksvis og det er ikke direkte dokumentert i kildene. Vi kjenner til prøver fra første halvdel av 1600-tallet, men etter 1650 finner vi dem ikke lenger i norske kilder. I Sverige brukte man gudsdom så sent som på 1700-tallet.
Metoder
Jernbyrd var det vanligste i middelalderen. Man skulle enten bære glødende jern over en viss avstand, eller gå på glødende jern. Hender eller føtter skulle så bandasjeres, og dersom man etter et visst antall dager var frisk ble det ansett som et mirakel. Dermed hadde Gud bekrefta at man snakka sant.
Metodene som ble innført etter reformasjonen er kjent fra kontinentet, men hadde ikke tidligere vært brukt i Norge. Det er særlig tre som var viktige: Vannprøve, båreprøve og nåleprøve.
Vannprøven besto i at man bandt hender og føtter på den anklagede, og så kasta personen i vannet. Dersom hen fløt var hen skyldig, og om hen sank var hen uskyldig. Tankegangen er at vann, på grunn av assosiasjonen med dåp og renhet, ville frastøte seg de skyldige og omfavne de uskyldige. I teorien skulle man ha et tau bundet til personen så hen kunne hentes opp, men i praksis førte metoden til at det var stor risiko for å drukne dersom man besto prøven.
Båreprøven kunne brukes når noen ble beskyldt for å ha drept noen med magi. Den anklagene måtte da berøre liket, og hvis dette framkalte en blødning var det et tegn på skyld.
Nåleprøven besto i at den anklagede ble stukket med nåler. Dersom man fant et ufølsomt punkt viste dette at hen var skyldig.
Kilder og litteratur
- Gudsdom i Norsk historisk leksikon.
- Jernbyrd i Store norske leksikon.
- Jernbyrd på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Ældre Borgartingslov : Vikens kristenret. Utg. P. Soelberg. 1914. Digital versjon på Nettbiblioteket.