Elgeseter kloster
Elgeseter kloster var et klosteranlegg med kirke tilhørende Augustinerkorherrene i Trondheim. Det ble grunnlagt før 1183, og lå like sør for Nidelva på Øya.
Klosternavnet er av norrønt opphav, Elgisetr, der første ledd elg- eller elgi- antagelig viser til et gammel kultsted (gotisk ahls, «helligdom»). Dette var navnet på en gård på stedet, og ble tatt over av klosteret. Om formen Helgeseter var ment å kamuflere referansen til hedensk kult vites ikke, men denne formen ble også vanlig uten å fortrenge den gamle. Navnet brukes i dag om bydelen Elgeseter i Trondheim.
Klosteret ble grunnlagt av erkebiskop Øystein Erlendsson (erkebiskop 1158/59–1188). Det opptrer først gang i kildene i 1183, men kan ha blitt grunnlagt rundt 1170. Klosteret hadde en strategisk plassering ved broen som ledet inn i byen sørfra, og opptrer flere ganger i forbindelse med stridigheter. Av klostrets ledende menn nevnes Svend Prior som var en av Trøndelags representanter på Riksmøtet i Bergen i 1223. I 1240 ble det satt i brann da hertug Skule oppholdt seg der etter nederlaget i slaget om Oslo. Håkon IV Håkonssons menn hentet ham ut og drepte ham foran klosteret sammen med noen av hans menn. Kong Håkon lot klosteret bygge opp igjen.
Ved reformasjonen i 1537 ble klosteret oppløst, men prioren ble sittende der helt til 1546. Da flyttet den lutherske biskopen eller superintendenten som disse da ble kalt, magister Torbjørn Bratt inn. Bratt døde tidlig og den danskfødte nye biskopen Hans Gaas bodde noen år på Elgeseter. Han prøvde og legge hovedkirka for Strinda hit i stedet for Lade, men det ble ikke noe av. Da han måtte forlate klosteret i 1559 flytter han til byen og fikk Berg prestegård som avlsgård. Den tilhørte Elgeseter kloster. Klosterbygningene ble fra da tatt over av lensherren på Trondhjemsgaard. Evert Bild skulle bo her, men så kom sjuårskrigen. I 1564 ble klosteret i likhet med Bakke kloster plyndret og brent av de svenske hærstyrkene. Fra 1606 ble anlegget brukt som steinbrudd. Noe av steinen havnet i erkebispegården og Vår Frue kirke.
Det finnes en tegning av ruinene fra 1773, laget av Gerhard Schøning. Hans tegning viser en treskipet kirke på 30,5 x 21 m innvendig i skipet, samt koret på 16,5 x 13,5 m, det vil si en nokså stor klosterkirke. I 1820 undersøkte L.D. Klüwer stedet, og fant da ingen rester over bakken. Det ble utført en utgravning i 1866–1867, men denne er dessverre ikke skikkelig dokumentert. I 1892 dokumenterte W. Bergstrøm rester. Det er også gravet i forbindelse med byggearbeider flere ganger på 1900-tallet, men dokumentasjonen er mangelfull. Det man vet med sikkerhet er at det er funnet rester av klosteret under Klostergata 47 og 60-62 og under gata mellom disse husene. Sammenholder man dette med Schønings tegning ser det ut til at restene under nr. 60-62 er fra klosterkirken. Kirkegården lå nord og øst for denne, og klosterbygningene på sørsida, under Klostergata 47.
Galleri
Plan over ruinene.Foto: Marthinius Skøien (omkr. 1880–1910).
Kilder
- Lunde, Øivind: «Norges klostre i middelalderen» i Fortidsminneforeningens årbok 1997, Oslo 1987 ([1])
- Elgeseter kloster i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Elgeseter kloster på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no