Erkebispegården
Erkebispegården i Trondheim ble anlagt på 1100-tallet som befesta bolig for erkebiskopen av Nidaros. Den er første gang nevnt i Sverres saga i 1178 under navnet Biskopsgaarden. Videre i Håkon Håkonsons saga i 1280. Den første byggefasen, nordfløyen, ble trolig starta opp under Øystein Erlendsson (erkebiskop 1158/1159–1188) eller Eirik Ivarsson (erkebiskop 1188–1205). Her hadde biskopen bolig på den ene siden av midtportalen og en mottakshall og kontor på den andre siden. Vestfløyen ble trolig oppført på 1200-tallet. Østfløyen og sørfløyen er slik de står i dag moderne museumsbygninger som ble oppført etter en brann i 1997. Bygningskomplekset ligger som fløyer rundt en kvadratisk gårdsplass, ved siden av Nidarosdomen. Gården rommer i dag domkirkas museum, Rustkammeret og Nordenfjeldske Hjemmefrontmuseum.
Flatøyannalerne forteller at det i 1295 var en brann. Det heter; «brunnu hallur a erchibyscups i nidarosi jola nott. Dette forteller at det fra starten var flere bygninger. Anlegget har blitt om- og påbygd en rekke ganger, og hadde trolig sitt største omfang omkring 1450. Erkebispegården ble satt i brann av danske tropper i 1532, under et angrep på erkebiskop Olav Engelbrektsson. Etter reformasjonen i 1537 ble den brukt som bolig for lensherren, og den ble da kalt Kongsgården og Trondhjemsgaard. Lensherrene slutta raskt å bruke den, da det var gjort lite for å rette opp ødeleggelsene fra brannen i 1532. De flytta i stedet ut til Olav Engelbrektssons borg Steinviksholm.
I 1556 fikk så lensherre Evert Bild ordre fra kongen om å flytte til Kongsgården. Han flytta inn i et trehus ved østre ringmur, og starta med enkle reparasjoner på nordfløyen. Under Claus Daa, som var lensherre 1613–1620, ble det utført grundigere reparasjoner, og Kongsgården ble omgjort til et renessanseslott. Omkring 1615 fikk han oppført et tårn i bindingsverk over porten.
Da lensherrene ble erstatta av stiftsamtmenn etter innføringa av eneveldet i 1660 fortsatte Kongsgården å være deres tjenestebolig. Ove Bjelke fikk i 1672 revet tårnet over porten. I 1681 ble Trondheim ramma av en omfattende bybrann, kjent som Hornemannbrannen. Kongsgården klarte seg, men måtte tas i bruk til militære formål.Dette førte til at man murte igjen vinduene i østfløyen, og mot slutten av 1680-åra fikk samme fløy en ekstra etasje for å øke kapasiteten. Fjerning av ei trapp opp til hallen førte til at man i 1706 måtte støtte opp fløyen med store strebepillarer. Under militærperioden ble den også benevnt som Artillerigården.
Bybrannen i 1708 ramma Kongsgården, men ikke verre enn at den raskt kunne restaureres. Det ble oppført nye bygninger senere på 1700-tallet, med Feltartillerihuset i forlengelse av vestfløyen som den største. Den ble oppført 1753–1755, blant annet med stein fra ringmuren. Artillerilavetthuset ble oppført i vestenden av sørsida, trolig i 1780-åra. Det kom også et par militære magasinbygninger.
Første skritt tilbake til fordums prakt kom i 1826, da et rom i Vesthuset ble tatt i bruk til oppbevaring av kronregaliene. Det militære nærværet fortsatte allikevel helt til 1930, da Hæren nordafjells fikk nytt hovedkvarter annensteds. Dette skjedde i fobindelse med Olavsjubileet – 900 år siden slaget ved Stiklestad og Olav den helliges død. Det ble satt opp en rikshistorisk utstilling, og man begynte å fjerne noen av de senere bygningselementene. Forsvarsdepartementet, som fortsatt forvalta bygningen, bestemte at det skulle utføres arkeologiske undersøkelser før man tok beslutninger om videre bruk.
Nicolay Nicolaysen hadde ført dette utført noen undersøkelser, og hadde sett at dette var et praktanlegg fra middelaldern. Noen storstilt undersøkelse kom ikke før i 1952, da Gerhard Fischer ble satt på jobben. Undersøkelsene pågikk helt til 1972. Fra 1962 til 1975 ble det utført omfattende restaurering av Erkebispegården, under ledelse av Erling Gjone. Nordfløyen ble innreda til representasjonslokaler for staten.
Den 18. august 1983 brant to militære magasinbygninger mot øst og sør ned til grunnen. Disse var oppført i bindingsverk. De eldre steinbygningene klarte seg. Dessverre var mange skatter fra Nidarosdomen oppbevart i bygningene som brant, og mye av dette gikk tapt eller ble skadd. I 1987/1988 overførte Forsvarsdepartementet bygningene til Kulturdepartementet, som overlot dem til Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. De tok dem i bruk som magasiner for middelaldersamlinga av skulptur og stein.
Det ble utført nye arkeologiske undersøkelser, leda av Sæbjørg Walaker Nordeide, fra 1991 til 1995. I forbindelse med dette ble det oppretta et museum der funnene ble utstilt. Senere ble også en del av originalskulpturene fra middelalderen henta opp fra magasinene og stilt ut på museet. I den nye bygningen som ble oppført i vestfløyen etter brannen ble Rustkammeret og Nordenfjeldske Hjemmefrontmuseum plassert. Senter for middelalderstudier ved NTNU og Den norske kirkes nasjonale senter for liturgi har også tilhold i Erkebispegården. Den store hallen Øysteinsalen brukes til foredrag og konserter, samt til møter i Den norske kirke. Erkebispegårdens kapell ble innvia i 1997, etter initiativ fra biskop Finn Wagle og riksantikvar Øivind Lunde.
I 2006 ble kronregaliene overført fra Nidarosdomen til vestfløyen i Erkebispegården.
Litteratur og kilder
- Erkebispegården i Trondheim på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Erkebispegården i Store norske leksikon.