Kalmarunionen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Unionsbrevet fra 1397: «Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil»

Kalmarunionen var et tronfellesskap (13. eller 20. juli 1397-1523) som forente de tre kongedømmene, Danmark, Norge (herunder Island og Grønland) og Sverige (med Finland) under en felles kongemakt. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny grunnlov (kalt håndfestning), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved riksrådene, og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong Christian IIs forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i Stockholms blodbad i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. Oldenborg- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.

Unionen

Unionen ble skapt av den norske dronning Margrete Valdemarsdatter (1353-1412), datter av den danske kong Valdemar Atterdag. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge Håkon VI. Det lyktes for Margrethe å få deres sønn Olav IV anerkjent som dansk tronarving. I 1376 arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrethe som formynder. Da hans far Håkon VI døde i 1380, ble han også konge av Norge. De to land var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med kongens mor som formynder.

Før Olav IV ble myndig og kunne overta regjeringsmakten, døde han i 1387. Margrethe fikk drevet igjennom å bli valgt til regent av det danske riksråd, med tittelen «fuldmægtig frue og husbonde og Danmarks riges formynder». Året etter ble hun også anerkjent som norsk regent. Hun tok til seg sin søsters dattersøn, Bogislav, en sønn av fyrst Vartislav av Pommern, og ga ham det mer nordiskklingende navnet Erik. Det lyktes henne å få Erik godkjent som tronarving i Norge, og her ble han hyllet som konge i 1389, foreløpig med enkedronning Margrethe som formynder.

I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen. Albrekts motstandere valge henne i 1388 til regent over de deler av landet som de kontrollerte, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt. Etter å ha inntatt Stockholm og fordrevet Albrekt, hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under felles styre.

Erik av Pommerns unionsegl

Riksfellesskapet ble formalisert i 17. juni 1397 ved inngåelsen av Kalmarunionen på det svenske slottet i Kalmar, nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige Erik av Pommern som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrethe beholdt den relle makt over unionen til sin død i 1412.

Konflikt

Kongeslektstreet til Norge, Sverige og Danmark i tiden rundt dannelsen av unionen

Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i Schleswig, Holstein, Mecklenburg, og Pommern, som forstyrret den svenske eksporten, spesielt jern, til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppstod væpnede opprør (Engelbrektsopprøret) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i 1439, og ble etterfulgt av den barnløse Kristoffer av Bayern. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i 1448, valgte svenskene Karl Knutsson Bonde som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i Schleswig-Holstein var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller Christian I av Oldenburg som dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i 1450. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden.

Etter at Christian II hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i 1520 mot den svenske adel i Stockholms blodbad et opprør under ledelse av Gustav Vasa, som igjen drev de danske troppene ut i 1521. Gustav Vasas valg til konge av Sverige markerte slutten for Kalmarunionen.

Endelig oppløsning

Kalmarunionens flagg

De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, Grevefeiden. I 1536 fastslo kong Christian IIIs håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet, uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten Danmark-Norge og styrt fra hovedstaden København.

I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom Kielfreden tvunget til å avstå Norge til den kongen av Sverige, men Danmark beholdt de norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon, og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig med Sverige sommeren 1814 måtte den norske regjering godta fredsvilkårene i Mossekonvensjonen. Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Landet kunne beholde Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for å kunne inngå i unionen.

Litteratur


Creative Commons License Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Kalmarunionen» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden.
Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon.