Historiografi

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Historiografi er i generell forstand vitenskapen om historieskrivningen. Mer bestemt betegner "historiografi" den gren innenfor historievitenskapen som beskriver og analyserer historievitenskapens egen historie: «Historiografi er utforskningen og framstillingen av historiefagets historie».[1] Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som Jan Eivind Myhre har påpekt.[2] Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie betegner som kjent både en fortelling, faget historie og fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.[3] Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon. Noen ganger kan denne «terminologiens dobbelthet» opptre i samme tekst og skape en viss uklarhet om hva som egentlig betegnes. For eksempel forekommer det en rekke tilfeller av vekslende språkbruk i Forskningsrådets Evaluering av norsk historiefaglig forskning fra 2008. Noen steder i rapporten betegner ”historiografi” historieskrivningen, andre ganger historien om historieskrivningen. Et døme på det første har vi i følgende formulering: «Vitenskapelig historiografi legitimerte at nasjonalstaten var et skjebnefellesskap som hadde vokst fram gjennom historisk utvikling.»[4] Her er det opplagt historiefaget eller historieskrivningen som betegnes med ”historiografi”. Andre steder i rapporten er det imidlertid den vitenskapelige utforskningen av historiefaget det må være tale om. Som i dette tilfellet: «Moderne historiografisk forskning har vist hvor sterkt ideologisk influert historikernes profesjonelle virksomhet var.»[5] Det er ikke innlysende hvorfor forfatterne av rapporten har valgt å beholde denne tvetydigheten. Vi må tro den er bevisst, og kanskje avspeiler den rett og slett at forfatterne (to svensker, to dansker og en finlender) har bakgrunn i ulike historiekulturer. I denne artikkelen vil vi prøve å holde oss konsekvent til den metafaglige språkbruken og bruke ordet til å betegne historien om historieforskningen og historieskrivningen.


Historiografi og historiefilosofi

Som metavitenskapelig prosjekt er historiografi beslektet med visse aspekter av historiefilosofien. Begrepet historiefilosofi har to betydninger. På den ene siden omfatter det mer eller mindre spekulative teorier knyttet til spørsmålene om historiens mål og mening, slik vi for eksempel finner dette uttrykt i sykliske teorier om historiens evige gjenkomst (Aristoteles, Friedrich Nietzsche, Oswald Spengler) eller i lineære historieoppfatninger som legger vekt på at historien har mening og beveger seg mot et mål (Augustin, Georg F. W. Hegel, Karl Marx). På den andre siden kan historiefilosofi også bety en systematisk analyse av historievitenskapens begreper og metoder, eller det vi med et annet uttrykk kan kalle historieforskningens grunnlagsproblemer. Sentrale spørsmål innenfor historiefilosofien i denne forstand er for eksempel knyttet til forskjellen mellom historievitenskap og naturvitenskap, spørsmål om historiske forklaringer og om objektivitet og sannhet i historiske framstillinger. Denne vitenskapshistoriske og filosofiske disiplinen oppsto på slutten av 1800-tallet. Idéhistorisk sett bektraktes de tyske filosofene Heinrich Rickert (1863-1936) og Wilhelm Dilthey (1833-1911) som grunnleggerne av historiefilosofi som studiet av historievitenskapens grunnlagsproblemer.[6]


Historiefilosofi I: Teorier om historiens mening og retning

Historiografi som vitenskap har et relativt fjernt slektskap med spekulativ historiefilosofi i den første betydningen av ordet, bortsett fra at det selvsagt kan være historiografisk interessant å undersøke hvordan enkelthistorikere eller historiske retninger og skoledannelser er påvirket av ulike historiefilosofiske retninger. Et eksempel på dette er Ottar Dahls hovedoppgave fra 1952, Historisk materialisme. Historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht. Dahls framstilling markerer klar avstand til den historiske materialismen som historiesyn, men anvender dette historiesynet som et analytisk redskap til å forstå den marxistiske dimensjonen i historieoppfatningen til Bull og Koht.[7]


Historiefilosofi II: Historiens grunnlagsproblemer

Betydelig sterkere er slektskapet mellom historiografi og historiefilosofi i vitenskapsteorietisk forstand, altså i den andre betydningen ovenfor. Igjen kan vi hente et eksempel fra Ottar Dahls forfatterskap, nemlig doktoravhandlingen Om årsaksproblemer i historisk forskning, som utkom i 1957. Her drøfter Dahl i et historisk perspektiv en rekke problemer som angår avgrensningen av historiefagets objekt og argumenterer for at fagets mål ikke er å framstille allmenn lover for samfunnsutviklingen, men å formulere ”begrensete regelmessigheter.”[8] Årsaksproblemet er ett av nøkkelspørsmålene i det vi med et samlende uttrykk kan kalle historiefagets grunnlagsproblemer. Andre viktige temaer innenfor det samme feltet gjelder for eksempel historiske kilder, kildegransking, teoridannelse innenfor historien, historisk argumentasjon, forholdet mellom fag og samfunn og historiefagets objektivitet, for å nevne et knippe.

Historiografisk framstilling versus historiefilosofisk framstilling

Det kan være fruktbart også i fortsettelsen å bruke Dahls litterære produksjon som eksempel: Et av de mest innflytelsesrike arbeider i norsk historieforskning etter andre verdenskrig er utvilsomt Grunntrekk i historieforskningens metodelære, som utkom første gang i 1967. Tittelen yter ikke innholdet rettferdighet. Boken er langt mer enn en metodelære i snever forstand; Grunntrekk gir en relativt bred innføring i historiefagets vitenskapsteoretiske forutsetninger, der alle fagets tradisjonelle grunnlagsproblemer er behandlet. Samtidig kan boken bidra til å belyse nærmere hvor grensene går mellom en historiefilosofisk eller historieteoretisk tilnærming til historieskrivningen og en historiografisk. I en historieteoretisk behandling av et problem vil framstillingen være drevet av en overordnet logisk-teoretisk problemstilling. Selve framstillingsmåten vil være analytisk og de historiske eksemplene får en underordnet karakter. Dahls Grunntrekk svarer i alle hovedtrekk til en historieteoretisk framstilling i denne forstand. En historiografisk framstilling derimot vil være basert på en fortellende historiefaglig argumentasjon, der utsagn om aktører og endringer i tiden styrer framstillingen. Enda en gang tilbyr Ottar Dahls produksjon et godt eksempel: I boken Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, som utkom første gang i 1959, gir Dahl en framstilling av ulike perioder i historievitenskapens utvikling i Norge, med vekt på fagets indre forhold og med fokus på de skriftende historikergenerasjonenes problemorientering.


Å undersøke historiefaget fra kognitivt og sosialt perspektiv

Historiografisk forskning har altså en rekke uttrykksformer. Det er skrevet historiografisk orienterte biografier om enkelthistorikere eller historiografiske analyser av forfatterskapet til én eller flere historikere. Det er lagd historiske framstillinger av historieforskningen om ett bestemt tema eller en bestemt epoke, og det finnes framstillinger av hvordan historieforskningen er blitt institusjonalisert, for å nevne noen ulike tilnærminger. Et godt eksempel på tverrsnittet av sjangre er boka Making a Historical Culture, som er redigert av William H. Hubbard, Jan Eivind Myhre, Trond Nordby og Sølvi Sogner. Boka er inndelt i tre hovddeler. Den første bolken - «Context and Concepts» - drøfter forholdet mellom historiefaget og samfunnet, med vekt på fagets framvekst og institusjonalisering. Andre del har tittelen «Major Eras» og behandler historiografien til tre epoker i norsk historieskrivning, middelalderen, unionstiden og det som med et litt rundt uttrykk kalles moderne norsk historie. Den tredje og siste delen, som også er den mest omfattende, tar for seg historiografien til ulike subdisipliner, som sosialhistorie, økonomisk historie, demografisk historie, minoritetshistorie og mentalitsthistorie, for å nevne et knippe. Harald Winge behandler lokalhistoriens historiografi med vekt på framveksten av lokalhistorien som fag og folkelig bevegelse, sjangerutviklingen og diskusjonene om avgrensningen av lokalhistoriens begrep.[9]

Som vi ser, finnes det en bred vifte av ulike tilnærminger til studiet av historieskrivningens historie. Hvis vi skal prøve oss på en mer systematisk inndeling, kan vi si – med Rolf Thorstendahl – at historiografiske studier handler om å analysere to typer av normsystemer som påvirker historikeren: På den ene siden de kognitive eller erkjennelsesteoretiske normene, altså alle de normene som angår hvordan vi sanser, tenker om og forestiller oss fortiden, normer som for eksempel dreier seg om metode og kildebehandling, begrunnelsesforhold og teoridannelse, eller andre ting som gjelder det vi ovenfor har kalt grunnlagsproblemer. Den andre kategorien normsystem er av sosial eller politisk karakter. Det dreier seg om å analysere den videre sosiale og samfunnsmessige kontekst som en historiker, et historiefaglig miljø eller historisk ”skole” har fungert innenfor. Det kan også dreie seg om å gjøre institusjonelle analyser av de rammene en historiker eller en historisk skoledannelse har virket innenfor.[10]

Denne analytiske delingen i en kognitiv og en sosial normsfære forutsetter imidlertid et bestemt empirisk-rasjonalistisk kunnskapssyn, et syn som innebærer at historiefaget både påvirkes av tankemessige normer – eller av normer som lar seg framstille i et logisk-rasjonelt språk – og av sosiale normer, det vil si av normer som virker på oss gjennom sosial praksis eller menneskelige handlinger, det vil si gjennom en materiell dimensjon. Dette kunnskapssynet er blitt utfordret av den såkalte språklige vending i historiefaget, som i en radikal, men ikke ekstrem versjon, innebærer at virkeligheten ikke lar seg gripe utenfor språket, og at det følgelig ikke er mulig å argumentere ut fra noe annet enn tekster. Eller sagt på en annen måte: «Vi kan ikke gripe virkelighet, kun tekster.»[11] I lys av dette synet vil en historiografisk analyse alltid være en språklig analyse, eller en analyse av hvordan historiefagets språk normerer historikerens konstruksjon av fortiden.


Hvorfor trenger vi historiografi?

Historiografi er blitt omtalt som navlebeskuing, og muligheten for å ende opp med selvopptatt overvurdering av egen eller fagets betydning ligger alltid som en nærliggende fare når en driver med historiografisk forskning, særlig hvis forskningen innskrenkes til ren beskrivelse av hvordan historieskrivningen har vært drevet tidligere: «(…) dersom historiografien begrenser seg til en beskrivelse av hvordan det var før, kan den i verste fall bli en slags hoffpoesi, der historiografiske skalder besynger fagets fyrster», advarer Knut Kjeldstadli.[12] En beskrivende historiografi er like problematisk som en beskrivende eller deskriptiv historieskrivning. Et videre siktemål for historiografien er å analysere nettopp hvordan historien ble en vitenskap, og i videre forstand hvilke idéhistoriske eller åndshistoriske strømninger som har formet utviklingen av historieskrivningen.[13] Endelig, som et tredje og viktigste argument for en historiografisk praksis, kan vi framheve den kritiske og konstruktive funksjonen historiografien kan ha: Gjennom et historiografisk studium av for eksempel lokalhistoriens historie kan vi formulere hvordan lokalhistorien har kommet til kort metodisk, teoretisk eller empirisk i studiet av bestemte emner eller temaer, og vi kan på bakgrunn av en slik kritikk formulere anbefalinger om hvordan disiplinen kan kommer videre. Historiografiens viktigste funksjon blir dermed den framtidsrettede:

Poenget er ikke å hovere over fortidas feilslag og briske seg over sin egen, nåtidige fortreffelighet. Formålet er å få større sjølinnsikt ved å se hvordan tidligere generasjoner er formet av skiftende tendenser i faget og samfunnet.[14]

Historievitenskapens utvikling

Fagets frambrudd: Historismen

Gjennombruddet for historie som vitenskap på 1800-tallet var ikke minst markert av et brudd med det deskriptive idealet som lå i den eldre historieskrivningen, som dyrket krønikeformen. En krønike er en serie beskrivelser av fortidige hendelser uten annet ordningsprinsipp enn kronologien (…og så skjedde det, og så skjedde det…).[15] For den greske historieforskningen – som utviklet seg fra Herodot (484-425 f.Kr) og Thukydid (460-400 f.Kr.) – var krøniken den dominerende framstillingsformen, og krøniken fortsatte å være den viktigste formen gjennom antikken, middelalderen og fram til 1700-tallet. Opplysningstidens historikere står i et brytningspunkt mellom den beskrivende tradisjonen og den moderne historieforskningen. Francois Voltaire (1694-1778) hadde primært en deskriptiv tilnærming til historien, men anvendte også forklaringer på en mer systematisk måte i kombinasjon med en gjennomført skeptisk tilnærming til kildematerialet.[16] Den moderne vitenskapelige historieskrivningen fikk imidlertid først sitt gjennombrudd med den tyske historismen på 1800-tallet. Historismen var delvis en historiefilosofi som gikk ut på at historien utviklet seg eller utfoldet seg i egenartede perioder, særpreget for hver enkelt nasjon eller hvert enkelt folk.[17] Viktigere i vår sammenheng er det at historismen representerte gjennombruddet for et bestemt vitenskapelig ideal, som gikk ut på historikeren skulle nærme seg fortiden med et upartisk, ikke-moraliserende sinn, der idealet var både å beskrive og å forklare fortidens hendelser. Beskrivelsene og forklaringene skulle være mest mulig individualiserende og legge vekt på det enestående (das Einmalige) i hvert enkelt historisk forløp.[18]


Det moderne historiefaget: En vitenskapelig bastard?

Idealet om den objektive, beskrivende og forklarende, historievitenskapen ble videreført av de såkalte positivistene på slutten av 1800-tallet. Skjematisk formulert var historien – i betydningen historievitenskapen – basert på en rekke objektive fakta, ifølge positivistene, fakta som historikeren hentet ut av de historiske kildene, og som siden kunne brukes til å framstille en historievitenskapelig rekonstruksjon av historien – i betydningen fortiden – en rekonstruksjon som korresponderte med fortiden i forholdet 1:1.

I løpet av 1900-tallet ble dette idealet om objektiv rekonstruksjon videreført i modifisert form av en retning som kan kalles kritisk empirisme. Men idealet ble også gjenstand for problematisering og kritikk. Kritikken kom fra to hold. For det første fra hermeneutikken, eller tolkningsvitenskapen, som argumenterte for at den kritiske empirismen la historiefaget for tett opp mot naturvitenskapene. Historie – som humanistisk vitenskap – fordret en annen tilnærming. Som andre kulturvitenskaper kunne ikke historien nøye seg med å forklare menneskelige handlinger. Den måtte også prøve å forstå dem. Menneskelige handlinger hadde en innside, som besto av tankene, intensjonene og meningene til den eller de som handlet, hevdet hermeneutikere som Wilhelm Dilthey, Martin Heidegger (1889-1976) og Hans-Georg Gadamer (1900-2002). Denne oppfatningen av historie som forståelse og tolkning av mening eller betydning, kan delvis sies å utgjøre et alternativt paradigme i historieforskningen. Med paradigme tenker vi da på alle de reglene for vitenskapelig arbeid, som vitenskapsfolk innen et vitenskapelig område deler, og som bestemmer hvordan kunnskap skal etableres, hvordan den skal tolkes og hvordan man skal diskutere kunnskapen, kort sagt hele rammen for en viss type vitenskapelig virksomhet.[19] Men begrepet paradigme gir ikke den beste forståelse, for det var ikke slik at positivismen – og senere den kritiske empirismen – tok avstand fra hermeneutikkens innsikter. Og det var heller ikke slik at posisjonene avløste hverandre, på den måten at det ene paradigmet erstattet det andre.[20] Snarere utviklet det seg slik at den kritisk-empiriske posisjonen tok opp i seg, integrerte og harmoniserte de hermeneutiske innsiktene. Historiefaget fikk dermed et bastardpreg: Historien ble en «kjøter», som Knut Kjeldstadli har sagt, et fag i skjæringspunktet mellom forklaringsvitenskaper og fortolkningsvitenskaper.[21]


Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel

Et godt eksempel på denne bastardposisjonen er den franske Annales-skolen, som ved siden av den tyske historismen, har vært den mest innflytelsesrike retningen innen historiefaget siden historie ble en vitenskap. Annales-skolen, som ble grunnlagt av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956) i slutten av 1920-årene, kombinerer på det metodiske plan en sterk tillit til objektive, kvantitative teknikker med en tolkende tilnærming til symboler og kulturelle uttrykk. Det har vært et mer eller mindre tydelig forskningsideal å skape «totalhistorie», det vil si en historie som gjennom bruk av alle typer av relevant kildemateriale forsøkte å gi et helhetsbilde av befolkning og samfunn innenfor en region. Annales-skolen brøt på vesentlige punkter med historismen: Historismen konsentrerte seg om å utforske den politiske historie, nasjonens historie og først og fremst statens historie, vendte annalistene blikket mot de geografiske, materielle, sosiale og mentale systemene som utgjorde grunnvilkårene for befolkningen som helhet. Det var historie ovenfra versus historie nedenfra. Videre kan vi si at den første retningen var humanistisk orientert, fortellende i sin natur og orientert mot å forstå individuelle enkelthendelser. Den andre var derimot orientert mot samfunnsvitenskapene, var mer analytisk i sin tilnærming og hadde ambisjoner om å framskaffe allmenngyldig kunnskap. Men når det gjaldt synet på det vi ovenfor har kalt historiens grunnlagsproblemer, hersket det likevel enighet mellom retningene, en enighet som markerte en vitenskapsteoretisk kontinuitet i historiefagets utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. I fundamental forstand dreide denne enigheten seg om at fortiden var en realitet, og at historiefagets framstillinger skulle korrespondere med denne fortiden, det vil at historikerens målsetning var å rekonstruere fortiden. Historikere flest var tilhengere av det som gjerne kalles vitenskapelig realisme.

Den postmoderne utfordring

I annen halvdel av 1900-tallet ble imidlertid denne grunnleggende enigheten innen historiefaget, utfordret på en ny og mye sterkere måte enn den tidligere hadde blitt utfordret av positivismen eller hermeneutikken. Denne utfordringen har fått betegnelsen ”den språklige vending”, fordi den blant annet var inspirert av lingvistikken, og særlig av den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure (1857-1913).[22] Veldig forenklet sagt, argumenterte de Saussure for at språket ikke er et uproblematisk system av begreper som direkte refererer til virkeligheten, men derimot et sosialt system, et system som i store trekk følger sin egen logikk, og det er denne logikken som konstituerer virkeligheten for oss mennesker. Innenfor samfunnsvitenskapene fulgte man opp de Saussures teori og stilte spørsmål om ikke også andre sosiale systemer var konstituert på samme måte, altså at det lå en indre, relasjonell, språklig logikk til grunn for dem, ikke en objektiv, manifest virkelighet – for igjen å forenkle diskusjonen.[23] Den språklige vending utfordret historiefaget på en spesiell måte, fordi historiens ”objekt” – den fortidige virkelighet – rett og slett ikke eksisterer uavhengig av vår omtale av den. Følgelig kan vi ikke kontrollere våre framstillinger av den historiske virkeligheten mot den historiske virkeligheten, fordi denne virkeligheten ikke finnes. Den er konstruert. Mot dette synet vil selvsagt tilhengerne av en vitenskapelig realisme kunne argumentere for at vi faktisk kontrollerer framstillingene mot virkeligheten – i form av kildematerialet. Men mot dette kan det innvendes, sier tilhengerne av den konstruktivistiske posisjonen, at kildene først blir kilder når vi har tatt dem i bruk, med andre ord når vi har tolket dem, og da kan vi jo ikke samtidig anvende dem som kontrollobjekt. Konsekvensen blir at én historisk tolkning bare kan prøves mot andre tolkninger. Det er historikeren som har konstruert den orden og de sammenhenger som måtte finnes i fortiden, ”og i så fall finnes det ingen betenkeligheter ved å konsentrere seg mer om historikeren enn om historien, som Jan Eivind Myhre formulerer det, «de to faller jo i alle fall sammen.»[24] Historie blir lite annet enn historiografi, hvis vi skal følge et slikt resonnement helt fram.

Denne kritikken mot historieskrivningens vitenskapelige pretensjoner var del av et større bilde: Historiens narrative eller fortellende tradisjon ble gjenstand for kritisk undersøkelse, blant annet av litteraturhistorikeren Hayden White, som i en berømt bok fra 1973 – Metahistory – hevdet at historieframstillinger var lite annet enn fiksjoner, på linje med skjønnlitteratur. For igjen å forenkle: White oppfattet den narrative formen i en historisk framstilling som et kunstprodukt. Historikeren skapte mening i sitt litterære stoff – det vil si kildene – på samme måte som skjønnlitterære forfattere. Det som satte rammer for historikerens fantasi var ikke først og fremst kildene, men derimot de narrative formene, som er tradisjonsprodukter og som derfor historikeren ikke kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Tvert imot – for å kunne kommunisere med sitt publikum må historikeren «konstruere ei forteljing som lesarane i ein bestemt kulturkrins kan halde for meiningsfull, rimeleg og akseptabel», som Narve Fulsås har formulert det.[25]


Hayden White og historiefagets norske fortellinger

Med utgangspunkt i litteraturforskeren Northrop Frye (1912-1991) skilte White ut fire litterære sjangerkategorier, eller ”modes of emplotment”, som han hevdet at historikerne i den vestlige fortellertradisjonen måtte forholde seg til: romanse, tragedie, komedie og satire. Francis Sejersted har på en original måte utnyttet dette skjemaet i en historiografisk analyse av et knippe sentrale norske historikeres forsøk på å syntetisere Norges moderne historie fra midten av 1800-tallet til slutten av Gerhardsen-epoken.[26] Sejersted argumenterer for at historieskrivningen i Norge fra P. A. Munch til Halvdan Koht, på tross av store forskjeller i politisk grunnsyn og historiesyn, var preget av én samlende mønsterfortelling, nemlig romansen. Sterkt forenklet kan vi si at romansen i Whites skjema har en lineær framskrittskarakter, der utviklingen går fra en problematisk start til en harmonisk og lykkelig slutt. På tilsvarende måte var historien om Norge blitt framstilt som en fortelling om hvordan det norske folk tok kontroll over sin egen historie og førte den fram til et nasjonsbyggende mål. Som en understrøm i dette narrativet løp en nærmest ”metafysisk teleologi”, en grunnleggende forestilling om at historien beveget seg mot et mål. Målet kunne være ulikt bestemt hos forskjellige historikere (Ernst Sars=Venstrestaten; Halvdan Koht=Arbeiderpartistaten), men hovedsaken var at det alltid lå der som en meningsgivende retning i fortellingen.[27] Generasjonen etter Koht gjorde opprør mot denne forestillingen. Historikerne ville frigjøre historien fra det nasjonsbyggende prosjektet. Men – sier Sejersted – det påfallende med frigjøringsforsøkene var at de lenket fortellingene til andre litterære sjangerkategorier.

  • Sverre Steen (1898-1983) videreførte på mange måter Kohts fortelling om sosialdemokratiet som historiens mål, men Steens narrasjon er mer ironisk, tvetydig, og preget av en annen bevegelse: Fortellingen begynner med en harmonisk tilstand – kalt ”det gamle samfunn” – som forstyrres av sterke samfunnskrefter som industrialisering og klassekamp, men bringes tilbake til ny harmoni på slutten, gjennom det fredelige norske sosialdemokratiet. Historien tegnes altså som en sirkel, eller kanskje mer treffende som en spiral. Uansett: Dette narrativet mønsteret kjennetegner komedien.[28]
  • Jens Arup Seip (1905-1992) tok skarpere avstand fra Koht enn Steen gjorde og markerte enda klarere historikernes uavhengighet av det nasjonsbyggende prosjektet, ja – frihet fra alle politiske og sosiale interesser. Steen flørtet med ironien. Seip rendyrket den.[29] Gjennom systematisk bruk av ironien tar Seip tydelig avstand fra Steens tolkning av Gerhardsen-epoken som ”det frie Norge”, som i Seips tolkning blir en kortvarig tilstand (”opphengt som i en gynge mellom det gamle byråkrati og det nye”[30]) mellom to repressive regimer, embetsmannsstaten og ettpartistaten. Det paradoksale – ifølge Sejersted – er imidlertid at Seip i sitt forsøk på å frigjøre historien fra politikken, å gjøre den verdinøytral og objektiv, ender opp med å binde den til nok en litterær sjangerkategori, nemlig satiren. Satirens språkbruksmodus er nettopp ironien. Sejersted slår fast «(…) at Seips oppgjør ikke ble et generelt oppgjør med myten eller med bruk av narrative strukturer, bare et oppgjør med de myter og strukturer som hadde dominert til da.»[31]
  • Edvard Bull d.y. (1914-1986) er den tredje historikeren Francis Sejersted analyserer med utgangspunkt i sjangerkategoriene til Frye/White. Som Seip sto i opposisjon til Steen, sto Bull i opposisjon til Seip. Bull kritiserte Seips valg av tema. Seip rettet oppmerksomheten mot politikken, særlig statsskikken, mens de virkelige omveltninger i det norske samfunn ikke skjedde på politiske plan, hevdet Bull, de var derimot av sosial og økonomisk natur. På basis av dette samfunnssynet framstiller Bull moderne norsk historie som en utvikling i tre faser. Først fantes ”bondesamfunnet”, deretter fulgte ”kapitalismens frigjørende fase” i perioden fra omkring 1860 til ca. 1920, og så følger en fase som Bull kalte ”den organiserte kapitalisme”, som kjennetegnes av at det kapitalistiske system nærmest blir fullendt eller i det minst fullstendiggjort – under Arbeiderpartiets styre. Det er i dette siste at Bull konstruerer mening inn i fortellingen, og det er også her Bulls fortelling finner sin sjangerkategori. For det som skjer her, gjennom kapitalismens fullstendiggjørelse, er et forræderi, et svik mot de store løfter for fremtiden som sosialdemokratiet hadde kommet med overfor det norsk folk. Det er dette siste som gjør Bulls versjon av moderne norsk historie til en tragedie, ifølge Sejersted, et sørgelig drama som leder til heltens – det norske folks – undergang.[32]


Referanser

  1. Kjeldstadli 1999: s. 51.
  2. Myhre 1996: s. 4.
  3. Marwick 1989: s. 5ff.
  4. Evaluering 2008: s. 16.
  5. Evaluering 2008: s. 17.
  6. «Historiefilosofi», i Ariadne, kunnskapsbase for kulturfagene ved Universitetet i Oslo: [1]
  7. Kjeldstadli, Knut: «Ottar Dahl», i Norsk biografisk leksikon, Kunnskapsforlaget 2000: [2]
  8. Kjeldstadli, ibid.: [3]
  9. Harald Winges bidrag har tittelen: «Local History», se Hubbard et. al., 1995: s. 240-260.
  10. Thorstendahl 1995: s. 20.
  11. Kjeldstadli 1997: s. 54.:
  12. Kjeldstadli 1999: s. 51.
  13. Myhre 1996: s. 10-14.
  14. Kjeldstadli 1999: s. 51f.
  15. Fulsås 1989: s. 50.
  16. «Historiefagets historie», i Ariadne, kunnskapsbase for kulturfagene ved Universitetet i Oslo:[4]
  17. Kjeldstadli 1999: s. 58f.
  18. Iggers 2005: s. 25, Ariadne, op.cit.
  19. Fjelland 1999: s. 112f.
  20. Myhre 1996: s. 11.
  21. Kjeldstadli 1999: s. 30.
  22. Brown 2005: s. 33-37.
  23. Neumann 2001: s. 18f.
  24. Myhre 1996: s. 13f.
  25. Fulsås 1989: s. 51.
  26. Sejersted 1995.
  27. Sejersted, ibid: s. 112-115.
  28. Sejersted, ibid.: s. 318ff.
  29. Sejersted, ibid: s. 320ff.
  30. Seip 1963: s. 42.
  31. Sejersted, op. cit.: s. 322.
  32. Sejersted, ibid.: s. 322f.


Litteratur