Syntese

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Syntese: Helheten er mer enn summen av de enkelte deler. Her illustrert ved en detalj fra Georges Seurats (1859-91) bilde La Parade, malt med pointillistisk teknikk.
Foto: Georges Seurat. La Parade (1889)
Syntese betyr sammenstilling (gr. synthesis). Innenfor humaniora eller åndsvitenskap betegner ordet syntese helt generelt en forening av et mangfold til en helhet slik at den framstår som en enhet («helheten er mer enn summen av de enkelte delene»). Syntese er et vanskelig begrep. Ofte stilles det i opposisjon til analyse. Syntese dreier seg om bygging, analyse om spalting; syntese om konstruksjon, analyse om kritikk. Skillet mellom syntese og analyse går igjen i nesten alle vitenskaper. En historisk syntese er en sammenfattende teori eller framstilling av en nærmere bestemt historisk enhet. Den historiske syntesen er dermed overordnet andre og mindre omfattende framstillinger, som kan sies å utgjøre byggesteiner i syntesen. Når vi formulerer oss på denne måten, gir vi inntrykk av at en framstilling må være svært omfattende for å kunne kalles en historisk syntese. Ordet blir reservert for studier av svært lange kronologiske perioder eller svært store territorielle enheter, for eksempel av typen Immanuel Wallerstein: Det moderne verdenssystem, der forfatteren gir en syntetiserende framstilling av framveksten av det kapitalistiske jordbruk og den europeiske verdensøkonomi i perioden 1450 til 1640, basert på sosiologisk forskning og en rekke historiske enkeltstudier. Men begrepet syntese kan også forstås på en mer relativ måte. Vi kan snakke om synteser på forskjellige nivåer, nærmest som et hierarki – som for eksempel kan strekke seg fra lokale enheter, via regioner og nasjoner til transnasjonale konfigurasjoner eller for den saks skyld «verdenssystemer». En syntese på ett nivå kan være underordnet en delteori på et høyere eller mer omfattende nivå, som Ottar Dahl har påpekt.


Syntese i lokalhistorien

Spørsmålet om syntese i lokalhistorien ble første gang – i alle fall på en mer systematisk måte – reist av Einar Niemi på et seminar arrangert av Den norske historiske forening i Hemsedal i 1991. Niemi argumenterte for at norsk lokalhistorisk forskning gjennom hele sin tradisjon var synteseorientert, i den forstand at de by- og bygdehistoriske framstillingene ofte var preget av overordnede problemstillinger og samlende forklaringer. Men samtidig hersket det uklare og sprikende oppfatninger om innholdet i og implikasjonene av syntese-begrepet. Den viktigste årsaken til dette var knyttet til forvirring om «teoriens posisjon» i den lokalhistoriske syntesen. Syntese forutsatte teori, ifølge Niemi. Uten anvendelse av eksplisitt teori vil det ikke være mulig å føye sammen de enkelte delene til en enhetlig helhet.


Objektbestemte og problembestemte synteser

Enheten som konstituerer syntesen kan både være et objekt – for eksempel et konkret samfunn – eller et problem – for eksempel lokalsamfunnet som historisk fenomen. Vi kan altså skille mellom objektbestemte og problembestemte synteser. Som Ottar Dahl har påpekt, vil objektbestemte synteser innebære at man behandler mange prosesser knyttet til ett samfunn – enten det er et lokalsamfunn, en region eller en nasjon – på en mangesidig måte. Den andre typen vil derimot rette oppmerksomheten mot et tema eller et problem som går på tvers av slike enheter. By- og bygdebøker kan være synteser av den første typen. I avsnittet nedenfor om hovedtyper av synteser, skal vi se nærmere på i hvilken forstand by- og bygdebøker kan sies å være synteser. Det har også vært påpekt at den store datamengden i den lokalhistoriske litteraturen i Norge har et enormt og hittil stort sett uutnyttet potensial for å kunne utvikles til synteser av den andre typen, altså mer problembestemte synteser. I Forskningsrådets evaluering av norsk historiefaglig forskning fra våren 2008 blir by- og bygdebøkenes potensial for «akademisk sekundærraffinering» understreket. Én type «akademisk sekundærraffinering» kan nettopp bestå i å utnytte det empiriske materialet i by- og bygdebøkene til å utvikle historiske synteser på høyere nivåer, både transregionalt og transnasjonalt.


Fire hovedtyper av synteser

Historikeren Knut Kjeldstadli har lagd en syntesetypologi, der han har forsøkt å skille mellom fire ulike kategorier av synteser i historisk forskning. Kjeldstadlis syntesebegrep er – som vi skal se – betydelig videre enn Einar Niemis, som vi har nevnt ovenfor.


Syntese som sammenrasking

Denne typen synteser framkommer ved at en rekke emner – for eksempel knyttet til et sted eller et lokalsamfunn – blir samlet innenfor to permer. På tysk taler man gjerne ironisk om «Buchbindersynthese», det vil si at den endelige syntesen skapes av bokbinderen. Sammenhengen eller forbindelsen mellom de ulike emnene blir ikke gjort tankemessig tydelig. Mange av de eldre by- og bygdebøkene, som ofte er basert på den såkalte emnedelte bygdebokmodellen, framstår som synteser av denne typen. En annen sak er at det selvsagt er problematisk å kalle denne typen framstillinger for synteser. Legger vi Einar Niemis begrep til grunn, om at framstillingen må ha en eller annen form for teoriforankring, faller selvsagt denne typen bøker utenfor begrepets ramme.


Syntese som sammenfatning

En sammenfattende syntese vil si en syntese som forsøker å si noe allment om et realhistorisk fenomen, for eksempel en by eller ei bygd. En slik syntese har med andre ord en generaliserende ambisjon. Det ligger en induktiv metode til grunn for den sammenfattende syntese; på grunnlag av en rekke empiriske enkelttilfeller trekker man en generell slutning om et realhistorisk forhold. Sammenfattende syntetiserende utsagn av denne typen ble vanligere etter at den såkalte kronologiske bygdebokmodellen ble introdusert. Særlig interessante er slike utsagn – eller kombinasjoner av utsagn – dersom de anvendes til å gjøre tydelige sammenligninger med andre og tilsvarende samfunn, hvis forfatteren av en by- eller bygdehistorie sammenligner sine lokale generaliseringer med situasjonen i andre byer eller bygder, for eksempel med henblikk på å finne forskjeller eller likheter. Men systematisk komparasjon på denne måten er dessverre fortsatt sjelden i den lokalhistoriske litteraturen. Heller ikke denne typen «synteser» faller inn under Einar Niemis begrep om syntese, men på den annen side avspeiler mange av arbeidene av denne typen Niemis påstand om at den lokalhistoriske tradisjonen har vært «synteseorientert», det vil si orientert mot å stille overordnede problemstillinger og samlende forklaringer.


Syntese som sammenstilling

Med syntese som sammenstilling menes en syntese som kombinerer en rekke ulike dimensjoner til en teoretisk ordnet helhet. Innenfor den lokalhistoriske tradisjonen har denne ambisjonen gjerne blitt uttrykt som en målsetning om å skape «totalhistorie». Begrepet totalhistorie blir gjerne tilskrevet den franske annales-skolen, som ble grunnlagt i 1920-åra, og som formet tanken om en totalhistorisk tilnærming til fortiden i opposisjon til den dominerende franske historiografien – som ble oppfattet som elitistisk, sentralistisk og énsidig statspolitisk i sin orientering. I motsetning til dette rettet annalistene søkelyset mot den materielle kulturen og mot folkelig kultur i aller bredeste forstand, basert på en teoretisk-metodologisk tilnærming som var utpreget tverrfaglig. Delvis inspirert av franske forbilder har den lokalhistoriske ambisjonen om å skape totalhistorie oppstått. Totalhistorie i denne sammenheng betyr selvsagt ikke at alt som har hendt innenfor en nærmere avgrenset lokalitet skal med. Snarere er det et spørsmål om perspektiv; for eksempel at «alle sider ved lokalsamfunnet og menneskene der i fortida» skal kombineres (Jørn Sandnes). Eller at by- og bygdebøkene skal få fram at «alt heng i hop» (Halvdan Koht), Eller at et perspektiv på lokalsamfunnet som et hele må til for å forstå delene (Ingar Kaldal).


Syntese som samkjøring

En syntese basert på samkjøring vil si en syntetiserende tilnærming der man velger å disiplinere framstillingen under ett overordnet perspektiv, eller noen få perspektiver. Valget av perspektiv kan ha ulike begrunnelser. På den ene siden kan man velge ett bestemt perspektiv fordi man mener at ett plan dominerte i lokalsamfunnets historie – eller dominerer i historien eller samfunnet generelt. For det andre kan man velge perspektiv på basis av et mer konstruktivistisk resonnement, det vil si at man rett og slett velger å konsentrere framstillingen om ett spor, én linje, fordi man mener at nettopp denne linja er mest interessant eller viktig eller lite utforsket eller neglisjert eller aktuell eller hva det måtte være.


Syntese som sammenstilling og syntese som samkjøring

To eksempler

Det er først når vi kommer opp på disse to siste nivåene i Kjeldstadlis typologi – syntese som sammenstilling og syntese som samkjøring – at vi overskrider terskelen for Einar Niemis begrep om syntese. Forutsetningen er anvendelse av teori. I sitt foredrag på historikerdagene i 1991 gjorde Niemi på grunnlag av dette en sammenligning mellom to lokalhistoriske arbeider. Eller rettere sagt – ett lokalhistorisk og ett regionalhistorisk, nemlig Ivar Bjørklunds bygdebok om Kvænangen, Fjordfolket. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980 (1985) og Atle Døsslands fylkeshistorie, Med lengt mot havet. Fylkeshistorie for Møre og Romsdal, 1671-1835 (1990). Begge bøkene holdt høy faglig standard, begge var også synteseorientert – hevdet Niemi – men de skilte seg klart på ett punkt, nemlig i bruken av «operasjonell» teori.

Bjørklund, som er sosialantropolog, tar i bruk en helhetlig teori om etniske prosesser i sin bygdehistorie for Kvænangen. Etniske prosesser er navet i framstillingen, som alle andre dimensjoner i lokalsamfunnet dreier seg rundt, enten det er historien om næringslivet, de sosiale og kulturelle prosessene eller organisasjonshistorien og den politiske historien. Hovedvekten i framstillingen ligger på å forklare hvorfor mulighetene for å vedlikeholde etnisk bakgrunn har fordelt seg så ulikt mellom samfunnsgruppene, eller sagt på en annen måte: Hva er årsakene til at Kvænangen i løpet av 1900-tallet kunne gå fra å være et samisk samfunn til å bli en norsk utkant, fra en tilstand der majoriteten av befolkningen forsto seg som samer til en tilstand der majoriteten så på seg selv som nordmenn?

Historikeren Atle Døssland har ikke en like skarp og synlig synteseprofil, hevder Niemi, men synteseorienteringen er tydelig nok. Også Døssland styrer framstillingen mot å gi en helhetlig forståelse av samfunnsutviklingen innenfor regionale rammer. Nøkkelen til forståelse av den regionale utviklingen ligger i samfunnets stadig stigende tilpasning til markedsøkonomien, der relasjonen til havet og det kommersielle fisket er de sentrale faktorene. Utviklingen er imidlertid flertydig. Atle Døssland framhever også allsidighet og kombinasjonsløsninger som viktige tilpasningsstrategier. Men denne flertydigheten får Døssland problemer med å håndtere i framstillingen. Kategorien pengeøkonomisamfunn blir uklar. Og årsaken til dette ligger først og fremst i Døsslands mangel på operasjonell teori om det økonomiske systemet, argumenterer Niemi.


Tap og gevinst

Med utgangspunkt i Knut Kjeldstadlis typologi kan vi kanskje si at forskjellen mellom Bjørklunds og Døsslands framstilling kan trekkes langs skillelinjen mellom de to høyeste syntesenivåene i typologien. Fylkeshistorien for Møre og Romsdal er eksempel på en syntese som sammenstilling. Bygdeboka for Kvænangen eksemplifiserer en samkjøring. To påstander og to spørsmål kan formuleres i forlengelsen av dette. Først påstandene, som er lite dristige:

  1. Nesten alle by-, bygde- og regionhistoriske framstillinger i dag kan innordnes under én av disse to kategoriene.
  2. De aller fleste framstillingene kan kategoriseres som syntetiserende sammenstillinger. Samkjøringene er sjeldne.

Så oppfølgingsspørsmålene, som er viktigere: Hva er gevinstene ved den ene kontra den andre syntesemodellen, og hva taper man? Publiseringen av Bjørklunds bok utløste en debatt om dette som fortsatt har aktualitet. Debatten reiste to hovedspørsmål som vi skal se nærmere på i en gevinst/tap-analyse: Det ene spørsmålet dreide seg nettopp om forholdet mellom en historiefaglig og en samfunnsvitenskapelig tilnærming til fortidens samfunn. Det andre dreide seg om ulike aspekter ved objektivitetsproblemet i historisk forskning.

Begge spørsmål ble drøftet i et debattinnlegg av Einar-Arne Drivenes i Historisk Tidsskrift, men hovedproblemet gjaldt relasjonen mellom historiefag og samfunnsvitenskap. Drivenes framhevet – i likhet med Niemi – at en av de fremste gevinstene ved et totaliserende perspektiv var at «boka får et klart driv og en klar disposisjon». Samtidig ga den klare vektleggingen av makt- og fornorsking også ny innsikt i sammenhengene mellom tilsynelatende atskilte samfunnsområder som forvaltningshistorie, rettspraksis, skole- og undervisningshistorie og misjonsvirksomhet. Men ellers var Drivenes langt mer kritisk enn Niemi. Den teoretiske rammen virket begrensende på de problemstillingene forfatteren reiste. Bjørklunds teoretiske utgangspunkt, forsnorskingsperspektivet, var for snevert. Dermed ble viktige sider ved lokalsamfunnets utvikling liggende ubelyst. Den samme kritikken, men atskillig sterkere formulert, ble også framført av Aanund Olsnes i en bokmelding i Heimen, der Olsnes påpekte at integrasjons- og fornorskingsprosessen ga et for snevert perspektiv på Kvænangens historie, i alle fall innenfor rammene av en bygdebok, «der ein ventar å finne utgreidd hovuddraga av nærsagt alle viktige sider ved bygdelivet gjennom tidene». Olsnes mobiliserte de sterke normene eller forventningene som ligger i hele bygdeboktradisjonen, forventninger om at bygdeboka nettopp skal være en totalhistorie. Både Drivenes og Olsnes løftet fram det totalhistoriske idealet som et slags motbilde til den samfunnsvitenskapelige modelltenkningen. Med utgangspunkt i Kjeldstadlis kategorier kan vi kanskje si at den sammenstillende syntesen blir framhevd som den beste framstillingsmåten, både i kraft av faglige argumenter og fordi den har den lokalhistoriske tradisjonen på sin side.

Det andre hovedspørsmålet – objektivitetsproblemet – dreide seg om intensjonen eller meningen med bygdeboka, eller for den saks skyld: meningen med historisk forskning overhodet. Hva er hensikten med å forske på et lokalsamfunns historie? Hva skal være forskerens mål? Og hvilket perspektiv bør forskeren ha på fortiden? Einar-Arne Drivenes plasserte Bjørklund som en slags motpol til historistene og Leopold von Ranke i denne sammenheng. Den bærende tanken innenfor historismen er at historiens utvikling ikke er underlagt allmenne lover, men at alle historiske fenomener må forstås som enestående. Historikerens oppgave er derfor å trenge inn i hver enkelt epokes særpreg. Historistene la særlig vekt på de åndelige dimensjonene ved samfunnet, det vil si saker som «folkeånd», «tidsånd» osv. Dette var ikke noe poeng for Drivenes. Hans anliggende var at en epoke i et samfunns historie må forstås på sine egne premisser, ut fra sin egenart og individualitet, og at denne egenarten og individualiteten primært er bygd på to faglige premisser, a) et inngående, omfattende og kritisk kildestudium, b) mange og åpne spørsmål. Bjørklund framsto som negasjonen av dette, fordi han valgte én problemstilling – spørsmålet om samer og kveners assimilasjon i det norske storsamfunn – som utgangspunkt for sin framstilling. Samtidig ble denne problemstillingen mer lukket og låst, fordi den var styrt av en bakenforliggende, fast og ubøyelig teori. Og endelig framsto Bjørklund som tilhenger av «et historiesyn hvor dagens problemer er det eneste utgangspunkt og hvor historia stadig vil endre seg alt etter hvilke spørsmål samtida velger å ville stille». Dette framstår som en svært uheldig posisjon, mener Drivenes, fordi den leder til relativisering eller til og med oppløsning av fortiden, eller rettere sagt – relativisering eller oppløsning av vår beskrivelse av fortiden.


«Hvis historie kun blir lokalhistorie»

Kombinasjonen av én problemstilling, én teori og nåtiden som perspektiv framsto for Drivenes og Olsnes som et på samme tid innsnevrende og determinerende, men også relativiserende historiefaglig prosjekt. De framhevet faremomentene ved å bevege seg fra syntese som «sammenstilling» til syntese som «samkjøring». Einar Niemi uthevet tvert imot gevinstene ved å våge dette spranget, det ga klarhet, sammenheng og helhet – «teorien gir kart og kompass og utkikkspunkter» – samtidig som den samkjørende syntesen (som for Niemi framstår som den eneste virkelige syntesen) også gir framstillingen en pedagogisk og formidlingsmessig gevinst og innebærer større muligheter for engasjement og deltakelse fra lesernes og publikums side. Formidlingsgevinsten ble også understreket av Knut Kjeldstadli, men i en mer politisk-demokratisk, opinionsdannende utgave. Kjeldstadli trakk fram at hvis en fagdisiplin, som for eksempel lokalhistorie, ønsket å spille en rolle i den offentlige debatten, så var det behov for å kunne svare med noen fortettede innsikter eller noen få hovedsynspunkter, et ordnet hele:

Sitat Vårt sinn trenger begrepsmessiggjøring, samling av enkeltheter til helheter som gis navn, om vi skal kunne holde innsiktene fast. Hvis historie kun blir lokalhistorie, med hensyn til rom, tid og objekt, og teorier bare kan være fortellinger om brokker, produserer vi flimmer og meningsløshet. Sitat

Formuleringen «hvis historie kun blir lokalhistorie» kan ved første øyekast virke nesten provoserende, i alle fall for en lokalhistoriker. Men Kjeldstadli kvalifiserer utsagnet, og sier at degraderingen gjelder historie generelt som er begrenset med hensyn til rom, tid og objekt, noe som i denne sammenheng betyr historie som bare har fragmentkarakter, det vil si historie som er løsrevet fra enhver sammenheng, historie som ikke egentlig har mening. Det er på en måte synd, men kanskje også uunngåelig, at det nettopp er «lokalhistorie» som symboliserer den meningsløse historie. Poenget i denne sammenheng er imidlertid at den viktigste – kanskje avgjørende – gevinsten ved å basere en framstilling på en syntese av den samkjørende typen, er at den gir historien mening. Hva betyr det?

Å gi historien mening kan fra et historikersynspunkt bety å forklare historien. Oftest innebærer dette å stille de enkelte fortidige hendelsene opp i en fortellende hovedstruktur der noen hendelser årsaksforklarer andre hendelser. Men det er ikke denne type mening det gjelder her. Her er det et annet aspekt det tenkes på. Kanskje kan vi klargjøre betydningen ved hjelp av et eksempel Kåre Lunden har gitt på konkretisering av hva syntetiserende historisk forskning representerer i motsetning til ikke-syntetiserende historisk forskning. Lunden tar for seg to måter å skrive om Statens æresbolig for Kunstnere, Grotten, for å klargjøre forskjellene. Historien om Grotten kan på den ene siden skrives omtrent slik det er gjort i Store Norske Leksikon, der det står: «Henrik Wergelands bolig 1841-45 på den tidligere Grønnebergløkka i Oslo, på et hjørne av Slottsparken mot Wergelandsveien. Selve huset er en villa i sveitserstil og har sitt navn etter den grotten som dikteren fikk laget under huset ved å overbygge en utminert gråsteinsgang fra den gamle Skredderkneika, veistykket mellom St. Olavs Gate og Wergelandsveien. I selve grotten hadde Wergeland et lite arbeidsrom med en samling utstoppede dyr, mineraler m.m. Siden 1924 har Grotten vært Statens æresbolig for kunstnere. Christian Sinding bodde her 1921-41, Arnulf Øverland 1946-68 (hans enke Margrete Aamot Øverland til sin død 1978) og Arne Nordheim fra 1981.»

Dette er en typisk ikke-syntetiserende måte å skrive om Grotten. Fortellerperspektivet er kronologisk, det starter med den eldste fasen og føyer neste fase til den foregående, og slik arbeider vi oss til slutt fram til dagen i dag. Utviklingen består av en rekke tidsbestemte og objektive enkelthendelser som føyes sammen ved hjelp av konjunksjoner etter mønsteret «og så skjedde det, og så skjedde det». Som en motsetning til denne måten å skrive på trekker Kåre Lunden fram sosiologen Dag Østerbergs drøfting av Grottens historie. Østerberg starter så å si i den andre enden av kronologien. Hans utgangspunkt er at det foregikk et brudd i Grottens historie da Nordheim flyttet inn i 1981. Hvordan skulle dette bruddet forstås? Eller sagt på en annen måte: Hva var meningen? Her lå de viktige spørsmålene som ifølge Lunden skilte en syntetiserende, helhetsskapende og samtidsorientert framstilling fra en encyklopedisk, fragmenterende og historistisk. Dette var problemstillingene som sondret mellom den syntetiserende og den ikke-syntetiserende framstilling. Med sine historiske strenger tilbake til Wergeland hadde Grotten primært vært et nasjonsbekreftende symbol, et sted som æret nasjonalistiske kunstnere. Nordheim brakte noe nytt inn, en nasjonsløs komponist, en komponist for en ny type samfunn – industrisamfunnet – en komponist med internasjonale forbindelser. Samtidig skjedde også et annet brudd: Mens tradisjonen fra Wergeland, via Sinding og Øverland, markerte kunstnernes tette kontakt med allmuen – med folket – så varslet Nordheims inntreden i æresboligen at «staten billiger eller i det minste godtar at komponistene fjerner seg fra den musikalske almuen». Musikken var kommet på linje med kunsten ellers. Eller for den saks skyld med tilsvarende typer av lagdeling innenfor vitenskap eller andre samfunnssektorer: «Nordheim (er) verken mer eller mindre ufolkelig enn forskere i biologi og fysikk. Det foreligger en kulturell lagdeling hvor sjiktene har lite med hverandre å gjøre. Håpet om den store musikkfest hvor alle og alt synger med er fjernt, ja, fjerner seg.»

Den syntetiserende framstillingen av Grotten er ikke nødvendigvis sannere enn den encyklopediske. Snarere tvert imot. Basert på et positivistisk eller naturvitenskapelig sannhetsbegrep er den kanskje mindre sann, akkurat som Kvænangens historie av kritikerne ble oppfattet som mindre sann enn mange andre lokalhistoriske framstillinger. Men spørsmålet er om den store meningsskapende gevinsten er verd å betale for likevel, selv om de kanskje må kjøpes med noe mindre empirisk styrke i fundamentene. Dette problemet er trolig av allmenn art, påpeker Einar Niemi:

Sitat Lever kanskje syntetikeren alltid i denne faresonen, mellom på den ene siden et profilert, helstøpt hus, men som slår store eller mindre sprekker, og på den annen side et hus med solide fundamenter, men uten en helhetlig arkitektur. Sitat


Litteratur