Karl Knutsson Bonde

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Karl Knutsson Bonde
No-nb digibok 2007122712001 - 133-1.jpg
Karl Knutsson Bondes segl
Personalia
Tittel: Konge av Norge
Regjeringstid: 14491450
Fødselsdato: 1. oktober 1408
Fødested: Finland
Bortgang: 15. mai 1470
Dødssted: Stockholms slott
Foreldre: Knut Tordsson Bonde og Margareta Karlsdotter Sparre
Ektefelle(r): Birgitta Turesdotter
Katarina Karlsdotter
Kristina Abrahamsdotter
Barn: Hadde sju barn, se artikkelteksten

Karl Knutsson Bonde (født 1. oktober 1408 i Finland (svensk område), død 15. mai 1470 på Stockholms slott) var Norges konge fra 1449 til 1450, og Sveriges konge i tre perioder mellom 1448 og sin død. For Norges vedkommende ble hans regjeringstid kortvarig uten å sette særlig store spor, men i Sverige regnes han som en inspirator for påfølgende riksforstandere og Gustav Vasa, og for den vei Sverige tok mot en sentraldominert fyrstestat styrt fra Stockholm.

Karl var sønn av Knut Tordsson Bonde og Margareta Karlsdotter Sparre. Han var gift tre ganger. Først ca. 1428 med Birgitta Turesdotter, så 1438 med Katarina Karlsdotter som ble hans dronning i Norge og til sist med Kristina Abrahamsdotter ca. 1570. Han hadde sønnen Ture og datteren Kristina med Birgitta, døtrene Margareta, Magdalena og Birgitta med Katarina og datteren Anna og sønnen Karl med Kristina. Hans siste kone var frille en tid, og barna ble født før de gifta seg. Karl tilhørte dn svenske høyadelen, og var utdannet i språk og krigskunst i utlandet. Han arvet sin far som barn, og i 1429 arva han også store eiendommer etter mora. Med de eiendommer han forvalta for sin første kone, som hadde arva etter sin mor, var han en av de største jordeiere i Sverige.

Fra 1435 var han marsk, og senere ble han også rikshøvedsmann. Han ledet et stormannsopprør som var en fortsettelse av Engelbrekt Engelbrektssons opprør i 1434. Men da bondereisninger i 14361437 forsøkte å videreføre Engelbrekts politikk slo han ned disse opprørene. Han ble riksforstander i Sverige i 1438, og brøt med unionskongen Erik av Pommern. Han støtte på samme tid mektige adelsslekter som Vasa og Oxenstierna fra seg, fordi de frykta at han skulle bli for mektig. Da Christoffer av Bayern ble svensk konge i 1441 gikk Karl av som riksforstander. Kongen utnevnte ham til drots, det vil si stedfortreder eller visekonge, og slo ham til ridder. Men Karls motstandere hadde også kongens øre, og Karl ble nokså raskt avsatt som drots, og hans forleninger ble noe redusert. Han tok da sete på Viborg slott.

Christoffer døde uten arvinger i 1448, og Karl ble valgt til svensk konge. Det var flere faktorer som lå bak dette. Den viktigste var at den avsatte Erik av Pommern lurte i kulissene, og Karl hadde militære tropper, økonomi og status som kunne forpurre hans muligheter til å komme tilbake. Karl spilte også ut det nasjonale kortet, idet han argumenterte for en innenlandsk konge og ikke en danske. Da danskene hyllet Christian I som konge i 1448 forsvant muligheten til å bli unionskonge i alle tre land. Karl ble året etter konge også i Norge, i en personalunion. Christian I hadde også ambisjoner om å være konge i alle tre land, og ble en mektig fiende.

Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. Sigurd Jonsson, orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av Riksrådet. Særlig Oslo-bispen Jens Jakobssøn Blik og Hartvig Krummedike, som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop Aslak Bolt og Eirik Sæmundsson. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på Båhus festning i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske håndfestning der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på Østlandet i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i Nidarosdomen. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i.

For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og Aslak Turesson og Einar Fluga ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år[1]. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians[2]. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av sættargjerden i Tunsberg, som siden forliket ble inngått i 1277 hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den.

Karl umiddelbare problem var at han ikke fikk militær kontroll sønnafjells. Derfor måtte han gå med på at spørsmålet om Norge skulle diskuteres på et møte som skulle holdes i Halmstad i mai 1450 for å diskutere konflikten om Gotland. På møtet ledc Karl nederlag da de svenske stormennene anerkjente Christian som norsk konge. Karl ble presset av den svenske riksrådet til å godta avtalen[3], men han nektet å gi fra seg tittelen. Forholdet mellom Norge og Sverige ble mer anspent, og i 14521453 og 14551457 var det krig mellom landene. I 1457 måtte Karl flykte fra Sverige til hansabyen Danzig, i dag Gdansk i Polen. Christian I ble dermed valgt til svensk konge. Norske stormenn som hadde dratt til Sverige da Karl ble avsatt i 1450 vendte hjem igjen og ble forlikt med riksrådet.

I 1464 ble Karl gjeninnsatt i Sverige etter et stormannsopprør, men han måtte gå av i januar 1465. Sin tredje periode som svensk konge fikk han i november 1647, og denne gang ble han sittende inntil sin død.

Referanser

  1. DN X, nr. 201
  2. DN VI, nr. 531
  3. DN III, nr. 810

Kilder