Sættergjerden i Tunsberg

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Sættargjerden i Tunsberg)
Hopp til navigering Hopp til søk

Sættargjerden i Tunsberg fra 1277 var et forlik mellom kirken og kongemakten i Norge, representert ved erkebiskop Jon Raude og kong Magnus Lagabøte. Den markerer et høydepunkt for kirkens makt i middelalderen.

Bakgrunn

Et tidligere forlik ble inngått i Bergen den 1. august 1273[1]. Erkebiskop Jon mente at mange av kirkens rettskrav var misligholdt, spesielt den kirkelige jurisdiksjon, domretten. Da han kom hjem til Norge i 1268 begynte han straks å undersøke forholdene omkring dette. Året etter fikk han stoppet revisjonen av kristenretten på Frostating, og biskopene deltok på riksmåter og påvirket dermed lovarbeidet.

I 1272 ble det innkalt til et kirkemøte, andre konsil i Lyon. Erkebiskopen ble våren 1273 i brev fra paven bedt om å redegjøre for konsilet om saker i kirkeprovinsen. Dette ble ifølge Jon Raude foranledningen til et tydelig oppgjør mellom kirke og kongemakt, noe som i første omgang munnet ut i forliket i Bergen 1273.

Bergens-forliket trådte ikke i kraft, og det ble derfor tatt opp på nytt på riksmøtet i Tunsberg i 1277. Det ble tilføyet noen presiserende utdypninger og mindre endringer, noen i kirkens og noen i kongens favør[2]. Avtalen ble så iverksatt, uten pavelig godkjenning.

Utkastet til konkordat trådde ikke i kraft og ble tatt opp til ny drøfting på riksmøtet i Tunsberg i 1277. Her ble den vedtatt på ny med visse presiserende utdypinger og mindre endringer, enkelte i kongedømmets favør.

Avtalen trådte i kraft uten pavelig godkjenning. Forliket fra Bergen var allerede godkjent i 1274 av pave Gregor X med visse forbehold[3].

Innhold

De viktigste punktene i Sættargjerden var:

  • Kongen ga avkall på innblanding i kirkeretten ved valg av biskoper og abbeder.
  • Erkebiskopen ga avkall på deltagelse i kongevalg. Men dersom riket sto uten arving skulle biskopene avlegge første og viktigste stemme.
  • Kirken fikk skatteprivilegier.
  • Kirkelig jurisdiksjon ble offisielt anerkjent. Saksforhold den omfattet var klerkemål, åndelige saker, kirkeretten, overtredelser av kirkens bud og lære (f.eks. ekteskapsbrudd, helligbrøde og utukt) samt kirkens økonomiske og rettslige stilling (f.eks. patronatrett, tiende og testamentariske gaver til kirke).
  • Kirkegods fikk særeget vern mot inngrep fra adelen.
  • Biskopen skulle utnevne prester til de kongelige kapeller.

Videre historie

Magnus Lagabøte døde i 1280, bare tre år etter inngåelsen av forliket. Hans sønn Eirik Magnusson var mindreårig, og det ble innsatt en formynderregjering. Denne tok adelens parti, og gikk tilbake på innholdet i Sættargjerden. Dette utløste en konflikt mellom biskopene og formynderregjeringen, som i 1282 førte til at de tre mest sentrale av kirkens menn, erkebiskop Jon og biskopene Andres av Oslo og Torfinn av Hamar ble landsforvist.

I 1285 kom biskop Andres tilbake til Norge med et brev fra paven der han forklarer situasjonen og ber kongen om å rette opp tilstanden[4], og et der dronning Ingeborg Eriksdatter blir bedt om å besørge at både Andres og Torfinn får tilbake sine embeter.[5] I mellomtiden hadde Eirik Magnusson fylt fjorten, og var erklært myndig. Han valgte å følge sin fars linje, og Sættargjerden ble dermed igjen satt i kraft.

Det er usikkert hvilken kraft Sættargjerden hadde i de neste århundrene. Det er mulig at den ble kansellert i 1290, men enkelte, som Halvdan Koht, har hevdet at den stod ved lag helt fram til reformasjonen.

En stadfestelse av forliket kom fra Christian I i 1458.

Ved reformasjonen ble kirken i Norge underlagt kongen, og Sættargjerden hadde etter dette ikke lenger noen betydning.

Referanser

Kilder