Visitas
Visitas er inspeksjons- og tilsynsbesøk i et kirkesamfunn, det vil si når en biskop eller prost besøker et sokn, eller tidligere et prestegjeld, for å føre tilsyn. Det ble også gjennomført visitaser i klostre.
Katolsk tid
Visitaser har vært viktige helt siden antikken, og i Norge begynte man ganske sikkert med dette kort tid etter at vi hadde fått en kirkeorganisasjon på plass. I senmiddelalderen hadde det oppstått et system, der det var vanlig med visitaser med ett til tre års mellomrom i hvert bispedømme. På grunn av at det tok svært lang tid å reise rundt i et stort bispedømme, i en tid der man knapt hadde veier her i landet, var det ofte en fullmektig som utførte visitasen på prestegjeldsnivå. Prostene ble ofte brukt til dette, i hvert fall fra senmiddelalderen. Biskopen kunne da besøke utvalgte prestegjeld, og fikk ut over det en rapport fra prosten. Strengt tatt var også biskopen en fullmektig, for visitasene ble gjennomført på vegne av paven, kirkas jordiske overhyrde. Det ble gitt rapport fra visitaser til paven under ad limina-besøk i Roma.
I klostrene var det gjerne abbeden i moderklosteret eller en generalvisitor som gjennomførte visitasen.
Etter reformasjonen
Naturlig nok ble ikke visitaser lenger begrunna med behovet for å informere paven om lokale tilstander. I stedet begrunna man det med behovet for instruksjon og kontroll med at den lutherske lære ble fulgt. I det første århundret etter reformasjonen var ikke det på noen måte gitt – mange steder ble det holdt på katolske tradisjoner i lang tid. Kravet om å gjennomføre jevnlig visitas ble nedfelt i kirkeordinansen av 1539. Det kom også inn i Christian Vs Norske Lov fra 1687. Der var det foreskrevet at biskopen skulle gjennomføre visitaser hvert år, og at ingen kirke skulle være ubesøkt i mer enn tre år av gangen. Biskopen hadde krav på fri skyss, og på kost og losji hos prestene på landet og hos kirkevergene i byene.
Typiske elementer under visitasen var overhøring av prestens preken og tilsyn med sakramentsforvaltninga, embetsførselen, kristendomsundervisninga, klokkere og lærere, lønnsforholdene for kirkelig tilsatte, kirkene og kirkegårdenes fysiske tilstand, fattigstellet og hospitaler. Tjenestefolk og barn ble hørt i kristendomskunnskap.
Christian V's Norske Lov påla biskopene å sende årlige visitasberetninger til Generalkirkeinspeksjonskollegiet. Noen biskoper førte egne visitasprotokoller. En spesielt utførlig kilde er Jens Nilssøns visitasbøker fra slutten av 1500-tallet.
Mens prostene i katolsk tid stort sett utførte visitas på vegne av biskopen, ble prostevisitas gjennomført i tillegg til bispevisitas etter reformasjonen. Både kirkeordinansen av 1539 og Christian V's Norske Lov krevde at hvert sokn i prostiet skulle besøkes minst en gang i året. Også prosten hadde fri skyss, og han fikk en avgift fra soknene. På 1700-tallet fikk prosten et spesielt ansvar for tilsyn med fattigstellet og allmueskolen.
Etter 1814 ble visitasordninga videreført i Den norske kirke. Det kom nye regler som presiserte hvordan og hvor ofte visitaser skulle gjennomføres, både bispe- og prostevisitaser, i 1818.
På 2000-tallet fastslår regelverket at biskopen skal gjennomføre visitas minst hvert sjette år. Årsaken til at det er sjeldnere nå, selv om det er mye enklere å reise rundt i bispedømmene, er at så mye informasjon utveksles på andre måter. En visitas varer gjerne tre til seks dager, og i tillegg til tilsyn med menigheten kan det også være møter med lokale foreninger, næringslivet og representanter for kommunens administrasjon.
Kilder og litteratur
- Visitas i Norsk historisk leksikon.
- Bispevisitas på Wikipedia på bokmål og riksmål.