Prost

Prost er en geistlig embetstittel. Prosten, som er prest, fungerer i hovedsak som et mellomledd mellom biskopen og prestene i bispedømmet ved å føre tilsyn med sokneprestene i sitt embetsområde, prostiet. Ordet kommer fra latin praepositus, som kan oversettes med 'forstander'. Dette ble på norrønt prófastr, og senere provst/prost.

Før reformasjonen var prosten en ombudsmann under biskopen, som hjalp denne med å styre bispedømmets affærer. De omtales i noen kilder som biskopens lensmenn, fordi de i likhet med sin verdslige motpart blant annet hadde ansvaret for biskopens inntekter. I katolsk tid kunne prosten være lekmann, men oftest var det en prest som fikk embetet.

Ved reformasjonen ble bispeembetet avskaffa en periode. Lensherrene fikk ansver for forvaltning av det tidligere kirkegodset, og prostenes arbeid ble overtatt av verdslige embetsmenn. Man beholdt like fullt prosteembetet, men nå som en rent geistlig stilling. For å skille dem fra de verdslige embetsmennene ble de ofte omtalt som religionsproster eller herredsproster. De verdslige embetsmennene kunne bli omtalt som hovmanns- eller regnskapsproster.

I stiftsbyene ble prostene kalt stiftsproster, og senere domproster. Domprostene ble, da bispeembetet ble gjeninnført, biskopenes vikarer – og det er de fortsatt.

Prostene fikk etter hvert en viktig stilling som mellomledd mellom biskopen og prestene, og skulle visitere prostiet årlig. De fikk også noen kirkerettslige funksjoner. Da allmueskolen ble oppretta på 1700-tallet ble prostene også sentrale i organiseringa av dette.

Fra 1600-tallet ble det vanlig av prosten skulle være en av sokneprestene i prostiet, og at det var sokneprestene som valgte ham. Dette ble stadfesta i Christian Vs Norske Lov av 1687. I 1740 ble ordninga bekrefta, men det ble innført krav om kongens godkjenning. Biskopens innflytelse ved valg av proster ble da svekka. Prostene fortsatte å fungere som sokneprester etter at de var valgt, ved siden av prosteembetet.

At sokneprestene valgte prosten var en ordning som ble praktisert helt til 1970-åra. I en del prostier ble det sedvane at nestor ble valgt automatisk. Man kunne ikke søke på en prostestilling. Fra 1970-åra ble prosteembetet viktigere, og man begynte å knytte prosten til ei bestemt kirke i prostiet – tidligere hadde den kirka prosten var sokneprest i automatisk blitt prostekirke. Fra 2007 har prostene ikke lenger også vært sokneprester, og har dermed sin tilknytning bare til prostiet, ikke også til en enkelt menighet.

Siden 2012 er prostene ikke lenger embetsmenn, og blir dermed ikke utnevnt av Kongen i statsråd. Som følge av endringa av Grunnloven i 2012 er det nå Den norske kirke som utnevner sine biskoper og proster.

Det var per 2022 95 prostier - og dermed 95 proster - i Den norske kirke. 93 av dem er territorielle, mens Feltpresttjenesten og Døvepresttjenesten er organisert som nasjonale prostier.

Det er ingen andre kirkesamfunn enn Den norske kirke som har proster i Norge, men i andre land finnes de for eksempel i Den katolske kirke og Den anglikanske kirke, om enn med noe annet innhold i stillinga.

Kilder og litteratur

• Prostene i Norsk historisk leksikon.
• Prost på Wikipedia på bokmål og riksmål.