Veiledere, Administratorer
172 712
redigeringer
lenke
Ingen redigeringsforklaring |
(lenke) |
||
| Linje 22: | Linje 22: | ||
Den første parlamentariske [[Johan Sverdrups regjering|regjeringa ble leda av Johan Sverdrup]]. Stang så av [[Venstre]] raskt gikk mot dypere splittelser, og lot ting gå sin gang. Han gikk sammen med «rene Venstre» om å påføre regjeringa nederlag i Stortinget, men samtidig sto han sammen med de moderate i Venstre om å sikre at regjeringa ikke måtte gå av. På den måten fikk man ei regjering som hadde lite autoritet, og som når man var klar for det raskt kunne presses til å gå av. Ved [[stortingsvalget 1888]] hadde Høyre stor framgang, og i juni 1889 la Stang fram et mistillitsforslag mot regjeringa. Sverdrups regjering var da så svekka at de tok forslaget til følge uten behandling i Stortinget. Det ble gjort et forsøk på å samle de forskjellige fløyene i Venstre for å stable ei ny Venstreregjering på beina, men dette fikk man ikke til. Den 12. juli 1889 ble derfor [[Emil Stangs første regjering]] utnevnt. De kunne regne med støtte fra moderate Venstrerepresentanter, og hadde dermed et snaut flertall. For å sikre denne støtten plukka Stang ut moderate Høyrefolk som statsråder. Han sørga også for å gjøre plass for representanter for Motzfeldt-fløyen, de som hadde blitt skjøvet til side til fordel for Frederik Stang, og som i 1889 hadde overført sin motvilje mot Frederik Stang til sønnen. | Den første parlamentariske [[Johan Sverdrups regjering|regjeringa ble leda av Johan Sverdrup]]. Stang så av [[Venstre]] raskt gikk mot dypere splittelser, og lot ting gå sin gang. Han gikk sammen med «rene Venstre» om å påføre regjeringa nederlag i Stortinget, men samtidig sto han sammen med de moderate i Venstre om å sikre at regjeringa ikke måtte gå av. På den måten fikk man ei regjering som hadde lite autoritet, og som når man var klar for det raskt kunne presses til å gå av. Ved [[stortingsvalget 1888]] hadde Høyre stor framgang, og i juni 1889 la Stang fram et mistillitsforslag mot regjeringa. Sverdrups regjering var da så svekka at de tok forslaget til følge uten behandling i Stortinget. Det ble gjort et forsøk på å samle de forskjellige fløyene i Venstre for å stable ei ny Venstreregjering på beina, men dette fikk man ikke til. Den 12. juli 1889 ble derfor [[Emil Stangs første regjering]] utnevnt. De kunne regne med støtte fra moderate Venstrerepresentanter, og hadde dermed et snaut flertall. For å sikre denne støtten plukka Stang ut moderate Høyrefolk som statsråder. Han sørga også for å gjøre plass for representanter for Motzfeldt-fløyen, de som hadde blitt skjøvet til side til fordel for Frederik Stang, og som i 1889 hadde overført sin motvilje mot Frederik Stang til sønnen. | ||
Regjeringa tok først og fremst tak i store oppgaver som lå og venta, som det var grunn til å tro at de kunne få gjennom. Blant sakene var gjennomføring av juryloven, ny skolelov, gjentopptakelse av jernbanebygginga, nedsetting av tollavgifter og forslag om en fabrikktilsynslov. En utfordring var mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel. Den var trua av sterke proteksjonistiske interesser i Sverige. Stang klarte å bevare den uten å måtte gi for store innrømmelser. | Regjeringa tok først og fremst tak i store oppgaver som lå og venta, som det var grunn til å tro at de kunne få gjennom. Blant sakene var gjennomføring av juryloven, ny skolelov, gjentopptakelse av jernbanebygginga, nedsetting av tollavgifter og forslag om en fabrikktilsynslov. En utfordring var [[mellomriksloven]], som var gunstig for norsk handel. Den var trua av sterke proteksjonistiske interesser i Sverige. Stang klarte å bevare den uten å måtte gi for store innrømmelser. | ||
Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at [[Carl Berner (1841–1918)|Carl Berner]] la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891. | Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at [[Carl Berner (1841–1918)|Carl Berner]] la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891. | ||