Skribenter
95 314
redigeringer
→Liv
m (→Liv) |
(→Liv) |
||
| Linje 26: | Linje 26: | ||
Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at [[Carl Berner (1841–1918)|Carl Berner]] la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891. | Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at [[Carl Berner (1841–1918)|Carl Berner]] la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891. | ||
[[Johannes Steen]] tok over som statsminister. Det var valgår, og i [[stortingsvalget 1891]] fikk Venstre bare 700 stemmer mer enn Høyre og | [[Johannes Steen]] tok over som statsminister. Det var valgår, og i [[stortingsvalget 1891]] fikk Venstre bare 700 stemmer mer enn Høyre og Moderate Venstre på landsbasis. På grunn av valgordninga med enkeltmannskretser fikk de 25 mandater mer, og dermed rent flertall. I stedet for å forfølge spørsmålet om utenriksministerens nasjonalitet, gikk de løs på [[konsulatsaken]]. Konstitusjonskomiteen hadde enstemmig anbefalt utredning av et norsk konsulatvesen, men det skulle da behandles som et unionsspørsmål. Steen la fram forslag om at det i stedet skulle behandles som et rent norsk anliggende. Dette fikk han ikke sanksjon for fra kongen, og dermed måtte [[Johannes Steens første regjering]] søke avskjed i juni 1892. | ||
Steens avgang utløste en langvarig regjeringskrise. Kongen forsøkte å få Stang til å ta over. Emil Stang mente at Norge hadde all rett til å ha et eget konsulatvesen, men at dette måtte avgjøres i forhandlinger med Sverige. Han mente at forslaget fra regjeringa Steen egentlig kunne brukes, for selv om det definerte konsulatspørsmålet som et norsk anliggende, lå det i korta at det måtte forhandles om det ettersom man ville komme inn på utenrikspolitikken og diplomatiet ellers. I tillegg ville ikke Stang ta beslastninga ved å stille seg bak kongens sanksjonsnekt. I Høyre ble dette ikke godt tatt imot, og mange kritiserte Stang og mente han var ettergivende og svak. Det var ingen andre statsministerkandidater i Høyre, og dermed fikk Steen beskjed om å trekke avskjedssøknaden. | Steens avgang utløste en langvarig regjeringskrise. Kongen forsøkte å få Stang til å ta over. Emil Stang mente at Norge hadde all rett til å ha et eget konsulatvesen, men at dette måtte avgjøres i forhandlinger med Sverige. Han mente at forslaget fra regjeringa Steen egentlig kunne brukes, for selv om det definerte konsulatspørsmålet som et norsk anliggende, lå det i korta at det måtte forhandles om det ettersom man ville komme inn på utenrikspolitikken og diplomatiet ellers. I tillegg ville ikke Stang ta beslastninga ved å stille seg bak kongens sanksjonsnekt. I Høyre ble dette ikke godt tatt imot, og mange kritiserte Stang og mente han var ettergivende og svak. Det var ingen andre statsministerkandidater i Høyre, og dermed fikk Steen beskjed om å trekke avskjedssøknaden. | ||