Færøyene: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>Færøyene ble først bebodd av irske eremittmunker fra år 625. De dyrket korn og drev sauehold, men skapte ikke noen varig bosetning eller befolkning. Omkring år 800 kom norske vikinger hit, enten direkte fra Norge eller via vikingbosetningene på de britiske øyene. Færingesaga<ref>[http://www.snerpa.is/net/isl/fsaga.htm Kan leses i sin helhet her.]</ref> forteller om disse første ordentlige bosetningene.</onlyinclude>  

Øyene ble kristnet i 999 av Sigmundur Brestisson og underlagt Norge i 1035. Fra da av var [[Bergen]] den viktigste maktsenteret for færingene, både religiøst og handelsmessig. [[Svartedauden]] halverte befolkningstallet, men innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at folketallet stabiliserte seg på rundt 5 000 innbyggere over tid<ref>Informasjon hentet fra [[[http://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6r%C3%B8yene nowiki.]]].</ref>. Tallet økte ikke før i helt nyere tid, fra utpå [[1700-tallet]] da øyene var i ferd med å utvikle seg til et fiskerisamfunn. Til gjengjeld var det da snakk om nesten en tidobling fram mot 1900.

Etter [[reformasjonen]] skiftet makten hender på mange vis, og København ble viktigere enn Bergen. Dansk ble mer og mer dominerende, og ettersom færøysk ikke fantes som skriftspråk ennå ble også dansk kirkespråket, som det ble det i Norge. Færøyene ble "værende igjen" da Norge skilte lag med Danmark i [[1814]], og fungerte fra 1821 som et dansk amt<ref>Eller, som enkelte ser det, en dansk koloni.</ref>. Under [[andre verdenskrig]] var Færøyene okkupert av britene, noe som avskar dem fra all kontakt med Danmark. Flagget, Merkið, i bruk, og man organiserte et midlertidig hjemmestyre. Da krigen var slutt ble det avholdt en folkeavstemning som ga et knapt flertall for full selvstendighet. Det ble avvist, og ny avstemning ble holdt. Det endte med at Færøyene i 1948 fikk sin hjemmestyrelov, en slags indre selvstendighet. Innledningen til denne loven slår fast på dansk at Færøyene er "et selvstyrende Folkesamfund i det danske Rige". I den færøyske oversettelsen står det at man er et "sjálvstýrandi tjóð í danska ríkinum" <ref>Vedeld 2005:2</ref>. Tjóð er et ord som på norsk ville ha blitt oversatt med nasjon - og det er ingen tvil om færingene oppfatter seg som en nasjon. Men om det logisk innebærer større eller mindre grad av selvstyre er et annet spørsmål. Den politiske debatten på øyene og mellom Færøyene og Danmark har til tider vært svært hard. Øyene styrer uansett i dag for det meste seg selv, og man kan skryte av at det færøyske parlamentet, Lagtinget, er et av verdens eldste: startet på Tinganes i Tórshavn av de første bosetterne. Men man er fortsatt en del av det danske "Rigsfællesskab" sammen med Grønland, og de "harde" politiske områdene slik som utenriks og forsvar er på danske hender. Hjemmestyreloven kan være vrien å forstå - den stadfester for eksempel ikke om den er bilateral. I 1973 meldte Færøyene seg ut av EU (etter at de hadde kommet inn sammen med Danmark), men det er tvilsomt om det hadde vært mulig i dag<ref>Vedeld 2005:3</ref>. Ross beskriver den som "et kommunalt selvstyre av usedvanelig vidtrekkende konsekvenser"<ref>I Nauerby 1996:62</ref>.

Færøysk har vært offisielt språk på Færøyene siden 1937. Det er et vestnordisk språk, som skiller seg fra norsk standardspråk blant annet ved at man har beholdt de fire germanske kasusene. Språket har i likhet med islandsk utvikla seg fra det gammelnorske som nybyggerne tok med seg fra vest-Norge i vikingtida. Båndene til Norden er sterke på Færøyene, og de fleste færinger forstår for eksempel norsk godt. Det gjelder kanskje særlig eldre folk som har vært vant til å høre på den norske værmeldinga på radio før de dro ut på fiske.  

Færinger har tradisjonelt ofte dratt ut av landet i kortere eller lengre perioder, for å arbeide (for eksempel med fisking på Grønland, langs norskekysten eller i Canada) eller for å studere. Mange velger studier i Danmark, men også i Norge. I 1992 gikk det færøyske banksystemet konkurs, og en voldsom økonomisk depresjon fulgte. 10 prosent av den færøyske befolkningen emigrerte, og mange av dem havnet i Norge. Selv om de fleste etterhvert returnerte hjem, har mange bånd til Norge fremdeles. Det gjelder kanskje særlig til fiskebygder i Nord-Norge og på Vestlandet, og til studiesteder i Norge.