Ferdselsvegen over Kamperhamrane: Forskjell mellom sideversjoner

Ifølge [[Kong Sverres saga]] sendte biskop Nikolaus i 1197 en baglerflokk fra Oppland over fjellet til Olden i Nordfjord <ref> Bugge og Storm 1914 </ref>, det er sannsynlig at de har gått over Kamperhamrane. I dokumenter fra Lom så tidlig som på 1400-tallet finner vi omtale av veiene over fjellet til Sogn- og Fjordane, med detaljerte instruksjoner om hvilke gårder som har ansvar for vedlikehold av veiene og «nedfrakting av lik»<ref>Dalen 2009. Dette viser til eit diplom frå ca. 1400 "dei rette vegbøtene på Lom", jf [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=5005&s=n&str Diplomatarium Norvegicum bd. 5 nr. 403]</ref>. Det er ikke få som har omkommet over fjellet opp igjennom hundreårene: enten i overraskende snøvær sommerstid, i bresprekker under «den lille istiden» på 1700-tallet eller rett og lett av utmattelse og underærnering. Mange av de som fór over fjellet gjorde det nok ofte av nød, fordi det var uår enten på den ene eller den andre siden av fjellet. Fra 1500-tallet og fram til slutten av 1800-tallet var ruta opp Kamperhamrane brukt som drifteveg av driftekarer fra Sogn- og Fjordane som skulle til Østlandsbygdene med storfe og småfe, eller med hest til Fjordingsmarkedene i Gudbrandsdalen.Én historie forteller om en driftekar fra Stryn som hver vår gikk over kamperhamrane med flere hundre griser som han solgte nedover Gudbrandsdalen og flatbygdene. Fjordingene reiste også ofte videre over fjellet til den store Røros-mart’n, mens Gudbrandsdølene dro til kysten for å hente salt og fisk, og selge tjære og trekopper og trebutter. Og ikke sjeldent var det frierferder over fjellet - gamle bygdebøker fra begge sider av vannskillet bekrefter mange giftemål mellom stryninger og døler.