Fløting: Forskjell mellom sideversjoner

For å forstå utviklingen må vi kjenne litt til hvordan beslutninger med relevans for fløtningen foregikk. Kjøpernes representanter plasserte ordrene hos skogeierne, og disse organiserte tømmerhogsten utover sommer og høst. Tømmeret fikk kjøpers merke hogd inn og ble om høsten trukket frem til et vassdrag med hest og slep eller annen egnet doning. Når isen la seg i elven, ble tømmeret trukket ut på isen og gjort klar for fløtingen om våren. Når så isen brast, seilte tømmer og is nedover vassdraget og fløternes arbeid tok til. Vi gir i artikkelen synspunkter på organisering av fløtingen. Hos mottaker ble tømmeret samlet og trukket på land med kjerrat eller på annen måte og lagt til tørking.  

I århundrenes løp var skogene nærmest de store elvene blitt hogd ut, og tømmer måtte hentes stadig lengre vekk. Dimensjonene var også blitt mindre. De mange hundre mindre elvene som ble benyttet under fløtingen, måtte demmes opp og reguleres slik at de hadde nok vannføring for en kort hektisk fløtings sesong.

Om de økonomiske konjunkturene (internasjonale så vel som nasjonale) ble verre for industrien for eksempel når hogsten var i gang, kunne kontraktene normalt ikke sies opp. Fløtingen foregikk derfor under dårlige konjunkturer hos industrien, men kontraktene var blitt inngått under forventninger om gode tider. Resultatet kunne følgelig bli svært reduserte mengder tømmer til fløtning året etter, spesielt om industrien holdt store lager av tømmer. Når vi derfor vil forstå hvorfor de fløtede tømmermengdene kunne endre seg betydelig fra et år til et annet, vil konjunkturveksling i økonomien kunne bidra til denne forståelsen.