Fløting: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Tømmerfløtere på hundrelappen.JPG|Tømmerfløtere på hundrelappen 1950.|Ukjent/Norges Bank}}

{{thumb|Oh ak 193.jpg|Fløyterne i [[Ogna]], [[Steinkjer kommune]], [[Nord-Trøndelag]] i ferd med å gå løs på en gedigen «tømmervase»|[[Ogndal historielag]]}}

{{thumb|Tømmerfløtning i Vrangfoss slusen - no-nb digifoto 20150226 00053 NB MIT FNR 00005.jpg|Fløtning gjennom [[Vrangfoss sluser]] i [[Telemarkskanalen]]|[[Nasjonalbiblioteket]]|1945-1960}}

{{thumb|Oh094ak.jpg|Tømmerfløyting i Ogna|Ukjent/[[Ogndal historielag]]}}

<onlyinclude>

Det eldste lovbud om tømmerfløting er lenseforordningen av [[1794]]. Siden ble fløtingen regulert av vassdragsloven av [[1940]].

{{thumb|Innenlandsk transport 1900-1946.png|Innenlandsk transport 1900-1946.|Dag Bjørnland}}

Vi har laget et diagram som viser hvordan innenlandsk godstransportarbeid (tonnkm) har utviklet seg fra 1900 til 1946 – det første hele fredsåret etter [[andre verdenskrig]]. Her innebærer innenlandsk at transporten både har opprinnelses- og bestemmelsessted i Norge. Tonnkm betyr produktet av transporterte tonn og avstanden (km) for transporten.  

Karakteristisk for fløtingen var årlige svingninger. I 1902 ble fløtingsmengden redusert med vel 20 % i forhold til året før, men fløtingsmengden tok seg opp igjen allerede året etter. Toppår i fløting ser vi i 1917 og 1921, etterfulgt av et sammenbrudd i 1922. Det tok to år før godstransportomfanget var tilbake på mer normalt nivå. Diagrammet viser stor nedgang i 1931 og 1932, men transportarbeidet krøp oppover igjen til en topp i 1938. Så kom [[andre verdenskrig]] og reduserte transportarbeidet med en tredel.

I etterkrigstiden er det godsbilen som tar igjen sjøfartens forsprang, jernbanen øker transportomfanget moderat og fløtingen forsvinner. Fløtingens skjebne kan vi få forståelse for når vi analyserer  

* Hvordan konjunkturvekslinger påvirket de fløtede mengdene

I en kort artikkel kan vi ikke gi uttømmende svar på utviklingen, men vi kan gi synspunkter. Tømmerforbrukende industri var treindustri, møbel- og innredningsindustri og treforedlingsindustri (tremasse-, cellulose- og papirindustri). Treforedlingsindustrien var helt og holdent eksportavhengig, og forholdene på verdensmarkedet slo raskt inn over fløtingen, men også den øvrige tømmerbrukende industrien leverte på det internasjonale markedet.  

For å forstå utviklingen må vi kjenne litt til hvordan beslutninger med relevans for fløtningen foregikk. Kjøpernes representanter plasserte ordrene hos skogeierne, og disse organiserte tømmerhogsten utover sommer og høst. Tømmeret fikk kjøpers merke hogd inn og ble om høsten trukket frem til et vassdrag med hest og slep eller annen egnet doning. Når isen la seg i elven, ble tømmeret trukket ut på isen og gjort klar for fløtingen om våren. Når så isen brast, seilte tømmer og is nedover vassdraget og fløternes arbeid tok til. Vi gir i artikkelen synspunkter på organisering av fløtingen. Hos mottaker ble tømmeret samlet og trukket på land med kjerrat eller på annen måte og lagt til tørking.  

I århundrenes løp var skogene nærmest de store elvene blitt hogd ut, og tømmer måtte hentes stadig lengre vekk. Dimensjonene var også blitt mindre. De mange hundre mindre elvene som ble benyttet under fløtingen, måtte demmes opp og reguleres slik at de hadde nok vannføring for en kort hektisk fløtings sesong.

Om de økonomiske konjunkturene (internasjonale så vel som nasjonale) ble verre for industrien for eksempel når hogsten var i gang, kunne kontraktene normalt ikke sies opp. Fløtingen foregikk derfor under dårlige konjunkturer hos industrien, men kontraktene var blitt inngått under forventninger om gode tider. Resultatet kunne følgelig bli svært reduserte mengder tømmer til fløtning året etter, spesielt om industrien holdt store lager av tømmer. Når vi derfor vil forstå hvorfor de fløtede tømmermengdene kunne endre seg betydelig fra et år til et annet, vil konjunkturveksling i økonomien kunne bidra til denne forståelsen.  

Årene 1902-1905 var økonomisk sett vanskelige år, og den økonomiske veksten stoppet opp. Det kanskje mest overraskende er at de fløtede mengdene avvek fra en stabil trend bare i ett år (1902). Økningen på 20 % fra 1916 til 1917 kan skyldes flere forhold. Under [[første verdenskrig]] foregikk mange spekulative disposisjoner og strategiske handlinger. Aksjekapitalen i de to store konsernene i treforedling og kraftforsyning [[Borregaard|A/S Borregaard]] og A/S [[Hafslund (foretak)|Hafslund]] ble kjøpt hjem fra utenlandske eiere nettopp i 1917. Utviklingen i de fløtede mengdene mellom 1920 og 1924 kan trolig tilskrives konjunkturer og hjemlig økonomisk politikk. Høy økonomisk vekst i 1920 ble etterfulgt av nedgang i 1921 og eksporten sank. Altfor høyt transportarbeid i fløtingen i 1921 på grunn av optimismen i 1920 ble etterfulgt av 75 % nedgang i fløtingen. Deretter begynte en oppgang mot normalt transportarbeid. I 1931 ble landet rammet av en global økonomisk krise. Både den økonomiske verdiskapingen og eksporten sank. De fløtede mengdene sank både gjennom 1931 og 1932, før innhenting skjedde utover på [[1930-tallet]]. Den andre verdenskrigen rammet fløtingen hardt. Fløtede mengder ble redusert med en tredel i forhold til fløtede mengder de siste fem årene på 1930-tallet. I etterkrigstiden hadde myndighetene bedre kontroll med konjunkturene, og de fløtede mengdene steg tilbake til mengder som industrien hadde normalt behov for. I 1960 ble det utført like mye transportarbeid i fløtingen som i 1933, da godstransportarbeidet var på vei oppover etter nedgangsårene 1931-1932.

{{thumb|Minneskilt.transport tømmer jpg irfan.jpg|Minneskilt ved [[Sagelva (Skedsmo)|Sagelva]] i [[Strømmen]].|[[Sagelvas Venner]]}}

Lov- og regelverk i samferdsel la viktige premisser for fordeling av ansvar, oppgaver, rettigheter og makt mellom aktørene i samfunnslivet. Før lov- og regelverk ble vedtatt i [[Stortinget]], kunne det i flere år foregå en intens kamp om å få påvirket utfallet. Det er lett å se at et lovverk for et vassdrag kunne ha mange parter med interesser som kunne komme i konflikt. Ferdsel og fiske hadde sine behov og krav, jord-, skogbruk og fløting hadde sine og industrianlegg langs vassdragene stilte store krav til vannføringen.

De mest berørte partene var skogeierne som solgte tømmer, og industrien som benyttet tømmer i produksjonen. Til å organisere fløtingen hadde partene med interesse i fløtingen i vassdraget etablert en organisasjon som gjennomførte fløtingen, ansatte fløtere, bygde lenseanlegg, eide slepebåter til å trekke tømmer over sjøer osv., se senere i artikkelen.  

Fløtingen hadde behov for sikker vannføring, og den kunne kreve regulering av vannføringen. Langs bredden av en elv kunne en rekke tekniske innretninger lette tømmerets fremdrift. Gjennom fossene kunne det være behov for renner, så tømmeret i fritt fall gjennom en foss ikke ble malt i stykker eller vaset seg sammen nedenfor et fossefall. I verste fall kunne det ta flere år før det ble mulig å løse opp slike vaser.  Bestemmelsene om fløtingen hadde videreført ånden i eldre lover og i sedvaneretten.  

Spesielt viktig var §25 som ga kongen anledning til å tillate senkning eller uttapping av innsjøer og myrstrekninger eller regulering av fosser og strømmer mv. Komiteen som forberedte lovforslaget hadde foreslått offentlig vassdragstilsyn med politimyndighet for å påse at loven ble gjennomført som den var tilsiktet fra [[Stortinget]]. Forslaget ble strøket ved lovbehandlingen. Det var nok forut for sin tid.

Da storindustrien og de pengesterke fosseselskapene rykket inn ved århundreskiftet, måtte fløtingen vike. Det viste seg at loven ikke ga nødvendig beskyttelse for fløtingen mot kraftselskapene. Langvarige tvister kunne havne i retten før en praksis som i rimelig grad tok hensyn til alle de berørte partene, ble etablert. Selv om det etter hvert var blitt betydelig enighet om at loven av 1887 burde moderniseres, forelå utkast til ny vassdragslov først i 1918. Likevel ble ny lov ikke vedtatt før i 1940.

En tid sto vassdragene dramatisk i sentrum for nasjonens politikk. Utenlandske og norske spekulanters storstilte oppkjøp av norske fossefall førte til at Stortinget hals over hode i 1906 vedtok en midlertidig konsesjonslov for å regulere oppkjøpet. Vassdrag og fossefall var en viktig nasjonal ressurs som landet burde ha kontroll med. I ettertid er vedtaket mest kjent ved uttrykket Panikkloven.  

Allerede dagen etter avstemningen om Mjøsreguleringen hadde opposisjonen vunnet en seier ved at §25 i Vassdragsloven fikk den tilføyelsen at Kongen kunne gi den nødvendige tillatelse til konsesjon når han antok det stemte med statens og allmennhetens behov. Med én stemmes overvekt ble forslaget vedtatt i [[Lagtinget]]. Selv om noen av regjeringens medlemmer gikk inn for å nekte sanksjon, bøyde Christian Michelsen seg av utenrikspolitiske grunner, som ikke hadde noe med lovsaken å gjøre.

På senhøsten 1907 trakk statsminister Christian Michelsen seg tilbake, hans utenriksminister [[Jørgen Løvland]] rykket opp, men ble styrtet allerede i mars 1908 etter trontaledebatten. [[Gunnar Knudsen]] dannet sin første regjering og loste i 1909 konsesjonslovene gjennom i Stortinget.

{{thumb|Tømmervase.jpg|Typisk situasjon når en tømmervase skulle løses opp.|Ukjent/Norsk Skogmuseum}}

Ved inngangen til århundret ble arbeid i skog og i fløting drevet manuelt og foregikk som sesongarbeid. På de større innsjøene fantes slepebåter som kunne trekke store slep av tømmer, men det hendte også at slepet ble drevet frem manuelt. Motorsag kom i bruk i [[mellomkrigstiden]], men den tekniske utviklingen skjøt fart i årene etter den andre verdenskrigen. Dette ble også tiden for traktorens gjennombrudd i jord- og skogbruk. Godsbilen ble tatt i bruk til tømmerkjøring allerede i mellomkrigstiden, men dens ekspansjonstid hører [[etterkrigstiden]] til. Salg av godsbiler var underlagt restriksjoner etter andre verdenskrig, men ble frigitt fra [[1951]].  

Noen skoger var på tusener av dekar, mens de fleste var gårdsskoger på tusen dekar eller mer. Det fantes også [[allmenning]]er det ble hogd i. På grunn av drifts- og organisasjonsforholdene var arbeidstakerne den svake part og arbeidsgiverne den sterke part i forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår.  

{{thumb|Rena broer - no-nb digifoto 20150810 00085 bldsa PK30005.jpg|Tømmermengder ved Rena bruer, Åmot i Hedmark|Ukjent/Nasjonalbiblioteket}}

Årene frem til første verdenskrig ble en gjennombruddstid for organiseringen av arbeidstakere. [[1905]] ble et gjennombruddsår for Arbeidsmandsforbundet som blant andre organiserte fløtere og lensearbeidere. Det var likevel ønske om egen organisasjon for dem som arbeidet i skogbruk og fløting, og i 1912 ble Norsk skog- og jordbruksarbeiderforbund stiftet. På grunn av arbeidernes svake økonomiske situasjon fastsatte [[Landsorganisasjonen]] (LO) kontingenten bare til halvparten av vanlig medlemskontingent. For øvrig fantes arbeidstagere i skogbruk, i fløting og på lensene i andre fagforbund. I de første årene var det begrenset hva fagforbundene kunne utrette fordi mange sto utenfor organisasjonene. Det kunne arbeidsgiverne utnytte, og det oppsto stor bitterhet mellom de fagorganiserte og de såkalte streikebryterne som arbeidsgiverne leide inn. Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere ble i 1906 også gjort gjeldende for fløtere og i 1908 for skogsarbeidere. Dette kom godt med, for arbeidet i skogbruk og i fløting var farefullt.   

Det er en rimelig konklusjon på grunnlag av tilgjengelig informasjon at fløtingen var den billigste godstransportformen. Likevel forsvant den mot slutten av [[1900-tallet]].

Fløtingen bevarte lenge sin karakter av enkel, førindustriell virksomhet. Samtidig utviklet den seg teknologisk og organisatorisk til et stadig mer komplisert system. Denne utviklingen kjennetegnes av en lang vekstperiode som var til langt inn på [[1900-tallet]]. Deretter kom en kortere periode med stagnasjon som ble etterfulgt av et raskt fall med opphør av fløtingen som resultat.  

I årene etter 1900 ble det på det meste drevet organisert fløting i over 130 store og små hovedvassdrag her i landet, fra [[Trysilelva]] i sørøst til [[Pasvikelva]] helt i nord. Glommavassdraget var det største av disse. I tillegg kom fløting i mange hundre sideelver og sjøer innenfor de enkelte hovedvassdragene.

Tømmerets flyteevne ble påvirket både av vekstforhold, hogsttidspunkt og tørkeforholdene. Dersom stokken ikke hadde optimale forhold på disse områdene økte faren for at stokken ble borte underveis. Uansett gikk en del av tømmeret tapt under fløtingen, mellom 5 og 10 % var ikke uvanlig.  

{{thumb|No-nb digibok 2014040105114 0138 1.jpg|Tømmerlager på Strandheim bruk, tilhørende M. Thams & Co. Store mengder tømmer i vannet, ferdig trelast på land. 1893.|Ukjent/kilde}}

Den viktigste årsaken var at noe av tømmeret gikk til bunns. Mye av dette gikk tapt for alltid, men det ble også utviklet utstyr og metoder for å ta opp en del av det. For eksempel ble det konstruert flere typer sakser og haker for å ta opp bunntømmer. Metodene ble stadig forbedret, og det er interessant å merke seg at opptak av synketømmer har fortsatt lenge etter at tømmerfløtingen tok slutt.

Glomma med sine 600 km hadde flere vanskelige hindre på sin vei ut mot kysten. Sommeren 1849 ble det tatt i bruk slepebåt på [[Øyeren]]. Helgebysteinen i [[Sarpsfossen]], som ødela mye tømmer, ble sprengt bort i 1852. Disse tiltakene alene førte til en effektiv forbedring av fløtningen, noe som resulterte i økt trelasteksport fra både [[Fredrikstad]] og [[Sarpsborg]]. Den særegne lensevirksomheten ved [[Bingen]] og [[Fetsund]] er behandlet i eget avsnitt.  

Fløting var en svært rasjonell form for transport – og ofte den eneste mulige. Den sørget for at store mengder tømmer kunne forflyttes over store avstander uten å trenge veier eller jernbane. Transportformen beholdt derfor sin sterke posisjon gjennom mange hundre år.

Med jernbanens fremvekst fra 1854 ble posisjonen truet. Transporten av skurlast ble tidlig overført til jernbane der dette var mulig. Litt etter litt ble også tømmeret flyttet over på jernbane, men for Glommafløtingen varte det til langt ut i [[1970-årene]] før jernbanen ble en reell trussel.  

Årene 1921-22 kom til å danne et viktig skille mellom den ekspansive fløtingsepoken fra 1860-tallet fram til årene etter første verdenskrig, som må karakteriseres som fløtingens storhetstid i Norge, og den mindre stabile perioden fram til 1960-tallet. Det er i denne tredje hovedperioden av norsk fløtingshistorie at en kan se utviklingstrekk som i neste omgang førte til avvikling og nedlegging av fløtingen, nemlig motorisert landtransport og lokalisering av sagbruk og skogindustri inne i landet, nærmere skogressursene.

{{thumb|Hamar omlasting 1880-1915.jpg|På Hamar stasjon måtte omlastingen fra smalspor til bredspor gjøres på denne måten mellom 1880 og 1915. Rørosbanen hadde flere slike sporbruddstasjoner inntil ombyggingen til bredspor (normalspor) var ferdig i 1941. Jernbanen var derfor ingen reell trussel mot fløtingen i denne perioden.|O. Væring/Jernbanemuseet}}

Det hører med i det store bildet at også innføringen av hjelpemidler som motorsag og traktor hadde betydning for omlegging av prosessene i skogbruket. Det er liten tvil om at begge fremmet bruk av tog og bil i skogsdriften, og selvsagt i transporten ut av skogen til avtakerstedene.

Da nordmenn begynte å eksportere trelast, startet de med å ta tømmer langs kysten. Etter hvert som kystskogen ble uthogd, måtte tømmeret hentes fra innlandet. Elvene kom til å spille en avgjørende rolle som ferdselsåre for denne transporten. Tømmeret ble barket i skogen, fordi barket tømmer flyter lettere enn ubarket. På velteplassen ble det målt og merket av både skogeier og kjøper. Selve fløtingen ble utført av et fløterlag.

{{thumb|2 Lillestrøm - no-nb digifoto 20150903 00010 bldsa PK23911.jpg|Tømmer ligger klar for saging i Lillestrøm.|Ukjent/Nasjonalbiblioteket}}

De viktigste fløtingsvassdragene var, med siste kjente fløtingsår i parentes:

{{thumb|No-nb digibok 2008121710001 - 217-1.jpg|Bingen lenser i Sørum, opptegnet 1752 av biskop [[Erik Pontoppidan]]|Ukjent/Nasjonalbiblioteket}}

Tusenvis av husmenn og husmannssønner, småbrukere, småbruker- og bondesønner, tjenestefolk og løsarbeidere livnærte seg av trelastindustrien. Mange arbeidet som tømmerhoggere fra september til jul, tømmerkjørere så lenge snøen lå i skogen, og fløtere fra slutten av april til litt ut på sommeren.

Trelast, cellulose og papir var viktige eksportvarer. Derfor var verdenskonjunkturene og prisene på treprodukter viktig for folk flest. I 1848 var det krise i trelastnæringen, og dette rammet vanlige arbeidsfolk hardt. Det ble lavere lønninger og mye arbeidsløshet.

{{thumb|Bingen og Fetsund lenser. Kart..jpg|Bingen og Fetsund lenser. Kart.|Ukjent/Fetsund Lenser}}

Behovet for tømmer og trevirke oppsto raskt under landets tidlige bosetning. Nesten like lenge har behovet for transport vært til stede, og gjennom århundrer var fløting den eneste måten å få fraktet tømmer over lengre avstander. Det var først i 1960-årene lastebil og jernbane fremsto som et reelt alternativ til fløting.  

{{thumb|Bingen 10-karsrekka.jpg|Bingen lensers 10-karsrekke.|Ukjent/Bingen lenseminneforening}}

I skogen ble tømmeret hogd og kvistet før det ble kjørt fram til elvebredden. Her ble tømmeret målt og merket med et tømmermerke, slik at fløterne kunne se hvem som skulle ha stokken. Tømmeret ble i påvente av våren lagt opp i en tømmervelte på elveisen eller elvebredden. Mange skogsarbeidere skiftet da ut sag med fløterhake og ga seg i kast med å få tømmeret nedover elva, da gjerne betegnet som løsfløtere.

{{thumb|Fetsund jernbanebru 1910.jpg|Fetsund jernbanebru under flommen 1910. Atthaldslensene ved Bingen lenser klarte ikke å stanse de svære tømmermengdene.|Ukjent/Fetsund lenser}}

I årene fra 1861 til 1985 var [[Fetsund lenser]], i samvirke med Bingen lenser i Sørum, selve krumtappen i Glomma-tømmerets ferd fra de dype innlandsskogene til industrien og sagbrukene i den nedre delen av vassdraget. Fetsund lenser var i årtier en av de største sysselsetterne på [[Romerike]] med mer enn 300 arbeidere på det meste. I august 1990 åpnet Fetsund Lenser som fløtingsmuseum. Museet omfatter i dag et 2,5 kilometer langt fløtingsanlegg i vann, samt 25 bygninger på land. Anlegget i vann er et unikt industrielt kulturminne, som det eneste gjenværende fløtingsanlegget i sitt slag i verden. Men Bingen lenser eksisterte i rundt 300 år før Fetsund og fortjener også å få sin rettmessige plass i fløtingshistorien.

Det ble etter hvert etablert flere fløtingsforeninger, de ble i starten kalt tømmerdireksjoner. Christiania tømmerdireksjon kan følges helt fra deres første protokoll i [[1548]] til [[1990]], de hadde råderett til og med Øyeren, regnet ovenfra. Deretter hadde Fredrikstad tømmerdireksjon myndigheten etter Øyeren og resten av elven nedover. Noen vassdrag hadde bare én fløtingsforening, i andre vassdrag kunne det være flere.

Arkivet for Glomma fellesfløtingsforening oppbevares i dag i [[Museene i Akershus]] (MiA), [[Strømmen]]. Distriktsinndelingen vitner om et meget virkeområde:

{{thumb|Tømmerslep på Øyeren fram til 1985.jpg|Tømmerslep i Øyeren 1984. Slepene over Øyeren var de største buntslepene i Norge med normalt opp til 200 000 stokker – unntaksvis opp til 325 0000 stokker. Slepet på bildet er bare halvparten av normal størrelse. Fra 1960-tallet ble stadig mer av tømmeret fraktet landverts.|O.T. Ljøstad/Norsk Skogmuseum}}

Rundt [[1860]] inntraff flere dyptgående endringer, vesentlig som følge av at dampen kunne tas i bruk som drivkraft for både tog og sagbruk. Med de moderne dampsagene var det mulig å legge nye sagbruk på steder som var langt bedre egnet enn ved de ofte kronglete som drev vannsagene. På [[Nedre Romerike]] var det da [[Lillestrøm]] som raskt pekte seg ut. Her kunne tømmeret lett fraktes inn via Glomma til Nitelvas bredder, og det kunne legges sidespor fra den nyanlagte [[Lillestrøm stasjon |Lillestrøm stasjon]]. Allerede i [[1874]] var fem slike sidespor kommet på plass, dermed kunne det ferdige virket fraktes enkelt inn til hovedstadsmarkedet og en god eksporthavn.

{{thumb|Tømmerfløting på Eikern i 1939 (sf0002).jpg|Slik foregikk fløtingen på Eikeren så sent som i 1939. Det kan ha foregått på tilsvarende måte i Øyeren.  |Oddvar Moen/Eiker Arkiv, Sameia Foto}}

Ved Bingen krevde den stadig økende tømmermengden jevnlig større lagringsplass i elva. Hovedlensa ble derfor gjennom århundrene flyttet stadig lengre nedover i elva. De siste hundre årene har den ligget noenlunde i ro. Den kan i dag ses som ti lensekar på rekke mellom Hammeren og Vestby, rundt to kilometer lenger nedenfor Bingsfossen og den første Storlensa. Denne rekka med lensekar, kalles stopperekka, stengelensa eller tikarsrekka.

På [[1600-tallet]] var en nederlandsk delegasjon på reise i Norge for å kartlegge hvor det kunne finnes langt, rett tømmer egnet for master til skip. Både [[Østlandet]]s dype skoger og skogene lenger nord i [[Østerdalen]] ble besøkt. Denne eksporten av mastevirke ser vi fortsatt rester av i flere vassdrag. Mastevegene ble lagt utenom de større fossestrykene for at de lange mastestokkene ikke skulle brekke eller skades på annen måte. Og det var ikke bare [[Nederland]] som importerte tømmer fra Norge. Etter bybrannen i [[London]] i [[1666]], ble byen bygd opp igjen ved hjelp av norsk gran.  

{{thumb|909 Fetsund - no-nb digifoto 20150819 00244 bldsa PK23119.jpg|Fetsund lenser med jernbanebrua.|Ukjent/Nasjonalbibliotekets bildesamling}}

Etter at Bingen lenser hadde gjort lensejobben alene i mer enn 300 år, ble det på grunn av [[Kongsvingerbanen]]s Glommabru nødvendig å bygge nye lenser ved Fetsund. Etter dette løste Bingen og Fetsund lensearbeidet sammen under en felles administrasjon. Med unntak av de siste årene før nedleggelsen i 1985, fungerte Fetsund lenser også som et sorteringsanlegg for tømmer. De stokkene som skulle til lokale sagbruk eller papir/cellulosebedrifter i [[Fet]], [[Lillestrøm]], [[Strømmen]] og [[Rælingen kommune|Rælingen]], ble sortert ut før de store buntemaskinene. Det lokale tømmeret ble buntet for hånd med en vinsj og de ferdige buntene ble slept med mindre slepebåter til sitt bestemmelsessted.

Allerede i [[1855]] kjøpte Christiania Tømmerdirektion husmannsplassen Lund i [[Fet kommune|Fet]], samtidig som de ansatte Lars Pedersen Lund som oppsynsmann. Lund ble etter hvert sete for Fetsund Lenser og er det fremdeles for dagens museumsvirksomhet. Kjøpet av husmannsplassen kan tyde på at det helt fra 1855 kan ha vært en type attholdslenser utenfor Lund, og at man etter hvert hadde tenkt å flytte fra Bingen til Fetsund. Beslutningen skulle imidlertid vise seg å komme raskere enn man ante.

I 1858 ble det vedtatt å bygge jernbane fra Lillestrøm til [[Kongsvinger]] som et første bindeledd mellom [[Christiania]] og [[Stockholm]].

De opprinnelige planene innebar at jernbanelinjen skulle føres videre fra Fetsund på Glommas vestside forbi Bingsfoss og deretter legges på ny bru over til østsiden ved [[Blaker (tettsted)|Blaker]]. Men av ukjente årsaker ble ingeniør Carl Abraham Pihl – senere landets første jernbanedirektør fra 1865 til 1883 – bedt om å se på bruplasseringen på nytt. Pihl konkluderte med at det var bedre å bygge brua i Fetsund. I hans brev til direksjonen av 26. mai 1859 heter det:

I styremøte 26. oktober 1859 ble bruprosjektet presentert. Brua skulle bygges i tre, og ved østre ende skulle det anordnes to åpninger for tømmer, hver med 15,7 meters bredde. Dette var for smalt for å kunne opprettholde ordningen med tømmerslep etter gjeldende praksis. Tømmerdireksjonen ønsket bruplanene endret slik at slep kunne passere åpningene i brua og ba om et møte med departementet. Men departementet kunne verken endre planene for brua eller støtte oppføringen av det nye lenseanlegget økonomisk. Man var kun villig til å bekoste ledelensene som skulle lede det løse tømmeret ned til bruåpningene. Direksjonen fikk imidlertid leie grunnen langs Glomma som strekker seg fra den planlagte brua ned til det man i dag benevner «Viubanen» på Fetsund lenser. Denne avtalen gjaldt helt fram til nedleggingen av fløtingen i 1985.

Etter møtet med departementet var det ikke til å unngå at lensene måtte flyttes fra Bingen til Fet, og man hadde dårlig tid. Det var nødvendig å bygge brua allerede vinteren 1860-61. Anlegget ble i første omgang bekostet av Christiania Tømmerdirektion, men den endelige finansieringen måtte alle trelasthandlerne være med på.

Flyttingen av lensene ble en dyr affære, noe Christiania Tømmerdirektion slett ikke var fornøyd med. Hadde det ikke vært for jernbanebrua kunne de ha fortsatt på Bingen som før. Direksjonen ble ikke tilgodesett med noen erstatning fra departementet for det uforskyldte tapet de led. Direksjonen besluttet derfor å gå til rettssak for å få erstatningskravet oppfylt så snart de hadde fått oversikt over flyttekostnadene. Allerede i 1861 ble høyesterettsadvokat Lous engasjert til å føre saken på vegne av direksjonen. I 1862 startet rettssaken som skulle vise seg å vare i tre år. I 1865 avsa Høyesterett dom i saken. Trelasthandlerne og direksjoner tapte. Samme år godkjente Finansdepartementet at Bingen storlense ble nedlagt for godt. Med dette skulle direksjonen slippe å betale skatt av et anlegg som kun skulle tjene som attholdslenser. Dette var et aldri så lite plaster på såret.

Beslutningen om å anlegge jernbanebrua ved Fetsund virker å være et statlig maktovergrep, sanksjonert av Høyesterett. Det er interessant å merke seg at det etter vassdragsloven som kom i [[1887]] ble forbudt ved lov å hindre den frie ferdselen i elva ved anlegg av bro eller med andre tiltak. Løsningen ved anlegget av jernbanebrua ved Fetsund ville derfor neppe vært gjennomført med den nye vassdragsloven i hånd. Tvert imot er det god grunn til å anta at erfaringene fra Fetsundbrua var med på å påvirke den nye vassdragslovens ordlyd på dette punktet.

De fleste arbeiderne ble rekruttert lokalt men bedriften knyttet også til seg sesongarbeidere fra områder som [[Odalen]] og [[Solør]]. Enkelte av de lokale hadde også helårsarbeid ved lensene hvor de blant annet jobbet med restaurerings- og vedlikeholdsarbeider på anlegget. Fetsund lenser hadde også egen smie, snekkerverksted, båtbyggeri og mekanisk verksted. Ved de to sistnevnte stedene ble det produsert over 400 kravellbygde robåter og 40 mindre stålbåter. Fra rundt 1950 fram mot nedleggelsen hadde lensene også en funksjon som hovedlager for reservedeler for hele Glommafløtingen.

Fetsund lenser var også administrasjonssenter for Glomma fløtningsdistrikt åtte, som innbefattet Bingen, Fetsund lenser og Akershus-delen av [[Øyeren]].

Overgang til bil- og jernbanetransport av tømmeret gjorde fløting overflødig og midre ettertraktet da dette krevde stort mannskap og lang transporttid, og før fløting måtte tømmeret barkes og tørkes. Stadig flere kjøpere ønsket etter hvert å motta ferskt, ubarket virke. I 1955 var det 6&nbsp;867 personer sysselsatte i fløting mens det i 1975 bare var 461.

Fløting i den siste fløteelva i Norge, [[Trysilelva]], ble avviklet våren [[1991]], mens det i den nedre delen av [[Telemarkskanalen]] ble det fløtet helt fram til 2006, men etter nedleggelsen av [[Union Fabrikker]] i [[Skien]] opphørte dette.

:1875 ble det fløtet 128&nbsp;000m³

:1955 ble det fløtet 195&nbsp;000m³

:1955 ble det fløtet 254&nbsp;000m³

:1875 ble det fløtet 833&nbsp;000m³

:1955 ble det fløtet 1&nbsp;314&nbsp;000m³

Skogsdrift og fiske har vært grunnpilarer i landets nærings- og industrihistorie gjennom flere hundreår – tømmer og trevirke var en viktig eksportartikkel til flere land i Europa. Historien om tømmerfløtingen er derfor langt mer enn bare lokalhistorie – det er Norgeshistorie.

{{Samkult}}

[[Kategori:Tømmerfløyting]]

{{bm}}

{{ikke koord}}