Veiledere, Administratorer
173 366
redigeringer
→En problematisk definisjon
m (Teksterstatting – «etterhvert» til «etter hvert ») |
|||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
Den forsøksvise begrepsdefinisjonen ovenfor er problematisk av flere grunner, blant annet fordi forskerne vanligvis regner med flere rent skriftlige sjangre som folkeminner - ''faxlore''<ref>Se artikkelen [https://en.wikipedia.org/wiki/Faxlore|Faxlore på engelsk wikipedia.]</ref> er et kuriøst (og dessuten snart utdødd) eksempel, doskriblerier et annet. Et annet problem knytter seg til hva man definerer som ”folkelig” – hva betyr ”folk” i ”folkeminne”<ref>For en gjennomgang av folkloristikkens forhold til begrepet folk, se Hylland 2000:178</ref>? | Den forsøksvise begrepsdefinisjonen ovenfor er problematisk av flere grunner, blant annet fordi forskerne vanligvis regner med flere rent skriftlige sjangre som folkeminner - ''faxlore''<ref>Se artikkelen [https://en.wikipedia.org/wiki/Faxlore|Faxlore på engelsk wikipedia.]</ref> er et kuriøst (og dessuten snart utdødd) eksempel, doskriblerier et annet. Et annet problem knytter seg til hva man definerer som ”folkelig” – hva betyr ”folk” i ”folkeminne”<ref>For en gjennomgang av folkloristikkens forhold til begrepet folk, se Hylland 2000:178</ref>? | ||
For de første, romantiske folkeminnegranskerne - slike som Brødrene Grimm eller [[Jørgen Moe]] - var svaret selvsagt: ''folk'' refererte til allmuen, til de nederste lag av befolkningen (som også representerte Folket, nasjonen)<ref>Selberg og Eriksen 2006:21</ref>. Her mente man for eksempel å kunne finne rester av eldre kultur, de siste minner om en tidligere storhetstid – minner som overklassen hadde mistet i siviliseringsprosessen. Folket var selv uvitende om disse skattene, og redningsaksjonen måtte straks settes i gang: forskerne dro ut på bygdene og samlet eventyr, sagn og sanger. Hvem som ble informantene deres var uviktig, siden folkeminnene var upersonlige, og man ikke regnet med enkeltpersoners kunstneriske innsats i noen særlig grad. Dette synet på den enkelte informant endret seg i etter hvert | For de første, romantiske folkeminnegranskerne - slike som Brødrene Grimm eller [[Jørgen Moe]] - var svaret selvsagt: ''folk'' refererte til allmuen, til de nederste lag av befolkningen (som også representerte Folket, nasjonen)<ref>Selberg og Eriksen 2006:21</ref>. Her mente man for eksempel å kunne finne rester av eldre kultur, de siste minner om en tidligere storhetstid – minner som overklassen hadde mistet i siviliseringsprosessen. Folket var selv uvitende om disse skattene, og redningsaksjonen måtte straks settes i gang: forskerne dro ut på bygdene og samlet eventyr, sagn og sanger. Hvem som ble informantene deres var uviktig, siden folkeminnene var upersonlige, og man ikke regnet med enkeltpersoners kunstneriske innsats i noen særlig grad. Dette synet på den enkelte informant endret seg i etter hvert, og i ettertida har man forsøkt å rekonstruere hvem de første innsamlerne hadde snakket med. Man har for eksempel forsøkt å finne ut av hvordan deres livshistorier og personlighet hadde formet utvalg og presentasjon av fortelle- eller sangstoffet de meddelte sitt publikum. | ||
, og i ettertida har man forsøkt å rekonstruere hvem de første innsamlerne hadde snakket med. Man har for eksempel forsøkt å finne ut av hvordan deres livshistorier og personlighet hadde formet utvalg og presentasjon av fortelle- eller sangstoffet de meddelte sitt publikum. | |||
Et radikalt annet syn på den enkelte forteller kom også med performans-forskerne, som så på hver enkelt fortellingssituasjon eller sang som et utøvende kunststykke<ref>Kvideland:1981</ref>. Den amerikanske folkloristen Dell Hymes brukte i 1975 begrepet "breakthrough into performance" - det som skjer når en vanlig samtalesituasjon forandres til en fortellesituasjon. Samtalepartnerne endrer roller og blir forteller vs tilhørere, mens en anektode, en vits eller liknende framføres. | Et radikalt annet syn på den enkelte forteller kom også med performans-forskerne, som så på hver enkelt fortellingssituasjon eller sang som et utøvende kunststykke<ref>Kvideland:1981</ref>. Den amerikanske folkloristen Dell Hymes brukte i 1975 begrepet "breakthrough into performance" - det som skjer når en vanlig samtalesituasjon forandres til en fortellesituasjon. Samtalepartnerne endrer roller og blir forteller vs tilhørere, mens en anektode, en vits eller liknende framføres. | ||