Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
m
Referanse.
m (Bytter eksempel på folklorisk for å være mer presis.) |
m (Referanse.) |
||
| Linje 4: | Linje 4: | ||
Den forsøksvise begrepsdefinisjonen ovenfor er problematisk av flere grunner, blant annet fordi forskerne vanligvis regner med flere rent skriftlige sjangre som folkeminner - ''faxlore''<ref>Se artikkelen [http://en.wikipedia.org/wiki/Faxlore| Faxlore på engelsk wikipedia.]</ref> er et kuriøst (og dessuten snart utdødd) eksempel, doskriblerier et annet. Et annet problem knytter seg til hva man definerer som ”folkelig” – hva betyr ”folk” i ”folkeminne”<ref>For en gjennomgang av folkloristikkens forhold til begrepet folk, se Hylland 2000:178</ref>? | Den forsøksvise begrepsdefinisjonen ovenfor er problematisk av flere grunner, blant annet fordi forskerne vanligvis regner med flere rent skriftlige sjangre som folkeminner - ''faxlore''<ref>Se artikkelen [http://en.wikipedia.org/wiki/Faxlore| Faxlore på engelsk wikipedia.]</ref> er et kuriøst (og dessuten snart utdødd) eksempel, doskriblerier et annet. Et annet problem knytter seg til hva man definerer som ”folkelig” – hva betyr ”folk” i ”folkeminne”<ref>For en gjennomgang av folkloristikkens forhold til begrepet folk, se Hylland 2000:178</ref>? | ||
For de første, romantiske folkeminnegranskerne - slike som Brødrene Grimm eller [[Jørgen Moe]] - var svaret selvsagt: ''folk'' refererte til allmuen, til de nederste lag av befolkningen (som også representerte Folket, nasjonen). Her mente man for eksempel å kunne finne rester av eldre kultur, de siste minner om en tidligere storhetstid – minner som overklassen hadde mistet i siviliseringsprosessen. Folket var selv uvitende om disse skattene, og redningsaksjonen måtte straks settes i gang: forskerne dro ut på bygdene og samlet eventyr, sagn og sanger. Hvem som ble informantene deres var uviktig, siden folkeminnene var upersonlige, og man ikke regnet med enkeltpersoners kunstneriske innsats i noen særlig grad. Dette synet på den enkelte informant endret seg i etterhvert, og i ettertida har man forsøkt å rekonstruere hvem de første innsamlerne hadde snakket med. Man har for eksempel forsøkt å finne ut av hvordan deres livshistorier og personlighet hadde formet utvalg og presentasjon av fortelle- eller sangstoffet de meddelte sitt publikum. | For de første, romantiske folkeminnegranskerne - slike som Brødrene Grimm eller [[Jørgen Moe]] - var svaret selvsagt: ''folk'' refererte til allmuen, til de nederste lag av befolkningen (som også representerte Folket, nasjonen)<ref>Selberg og Eriksen 2006:21</ref>. Her mente man for eksempel å kunne finne rester av eldre kultur, de siste minner om en tidligere storhetstid – minner som overklassen hadde mistet i siviliseringsprosessen. Folket var selv uvitende om disse skattene, og redningsaksjonen måtte straks settes i gang: forskerne dro ut på bygdene og samlet eventyr, sagn og sanger. Hvem som ble informantene deres var uviktig, siden folkeminnene var upersonlige, og man ikke regnet med enkeltpersoners kunstneriske innsats i noen særlig grad. Dette synet på den enkelte informant endret seg i etterhvert, og i ettertida har man forsøkt å rekonstruere hvem de første innsamlerne hadde snakket med. Man har for eksempel forsøkt å finne ut av hvordan deres livshistorier og personlighet hadde formet utvalg og presentasjon av fortelle- eller sangstoffet de meddelte sitt publikum. | ||
Et radikalt annet syn på den enkelte forteller kom også med performans-forskerne, som så på hver enkelt fortellingssituasjon eller sang som et utøvende kunststykke<ref>Kvideland:1981</ref>. Den amerikanske folkloristen Dell Hymes brukte i 1975 begrepet "breakthrough into performance" - det som skjer når en vanlig samtalesituasjon forandres til en fortellesituasjon. Samtalepartnerne endrer roller og blir forteller vs tilhørere, mens en anektode, en vits eller liknende framføres. | Et radikalt annet syn på den enkelte forteller kom også med performans-forskerne, som så på hver enkelt fortellingssituasjon eller sang som et utøvende kunststykke<ref>Kvideland:1981</ref>. Den amerikanske folkloristen Dell Hymes brukte i 1975 begrepet "breakthrough into performance" - det som skjer når en vanlig samtalesituasjon forandres til en fortellesituasjon. Samtalepartnerne endrer roller og blir forteller vs tilhørere, mens en anektode, en vits eller liknende framføres. | ||
| Linje 33: | Linje 33: | ||
* Oring, Elliott (ed.) 1986: ''Folk groups and folklore genres. An introduction'', Utah state university press. | * Oring, Elliott (ed.) 1986: ''Folk groups and folklore genres. An introduction'', Utah state university press. | ||
* Selberg, torunn (red.) 1995: ''Nostalgi og sensasjoner. Folkloristisk perspektiv på mediekulturen'', NIF | * Selberg, torunn (red.) 1995: ''Nostalgi og sensasjoner. Folkloristisk perspektiv på mediekulturen'', NIF | ||
* Selberg, Torunn og Anne Eriksen 2006: ''Tradisjon og fortelling. En innføring i folkloristikk'', Pax forlag | |||
[[Kategori:Folkeminne]] | [[Kategori:Folkeminne]] | ||
[[Kategori:Kulturhistorie]] | [[Kategori:Kulturhistorie]] | ||