Skribenter
95 188
redigeringer
Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria (vis kilde)
Sideversjonen fra 3. okt. 2021 kl. 08:05
, 3. okt. 2021→1800-tallet: Tre vekstfaser
(→Tre viktige vekstflater: lenket de 4 store humanitære org.) |
|||
| Linje 61: | Linje 61: | ||
*'''Første vekstfase: 1840-åra til ca. 1850.''' Et generelt kjennetegn ved den første ekspansjonsfasen var at foreningslivet i Norge ble mer differensiert. Det ble flere foreninger, men foreningene bredte seg samtidig til nye samfunnsområder. Et annet viktig trekk var at medlemsmassen ble breiere, og rekrutteringa var mindre elitepreget enn tidligere. Nye grupper engasjerte seg. Flere sosiale lag engasjerte seg. Enda et nytt moment historisk sett var at assosiasjonsfenomenet for alvor slo rot i bygdesamfunnet, mens det tidligere primært hadde vært i byene foreningene vokste fram. Hvis vi går mer konkret inn i fenomenet, ser vi at det var noen hovedtyper av assosiasjoner som dominerte i perioden. Innenfor det vi kan kalle kulturfeltet, var det særlig misjonsforeningene og avholds- eller måteholdsforeningene som fikk sitt gjennombrudd. På det økonomiske området peker Hans Try særlig på at sparebankene og sparebankforeningene gjennomlevde en etableringsfase i disse åra. Videre oppsto en rekke yrkessammenslutninger, som sjømanns- og håndverkerforeninger. Hvis vi retter fokus på det politiske området, er det særlig de mange arbeiderforeningene – som Marcus Thrane og hans kampfeller sto bak – som vokser fram i disse åra. | *'''Første vekstfase: 1840-åra til ca. 1850.''' Et generelt kjennetegn ved den første ekspansjonsfasen var at foreningslivet i Norge ble mer differensiert. Det ble flere foreninger, men foreningene bredte seg samtidig til nye samfunnsområder. Et annet viktig trekk var at medlemsmassen ble breiere, og rekrutteringa var mindre elitepreget enn tidligere. Nye grupper engasjerte seg. Flere sosiale lag engasjerte seg. Enda et nytt moment historisk sett var at assosiasjonsfenomenet for alvor slo rot i bygdesamfunnet, mens det tidligere primært hadde vært i byene foreningene vokste fram. Hvis vi går mer konkret inn i fenomenet, ser vi at det var noen hovedtyper av assosiasjoner som dominerte i perioden. Innenfor det vi kan kalle kulturfeltet, var det særlig misjonsforeningene og avholds- eller måteholdsforeningene som fikk sitt gjennombrudd. På det økonomiske området peker Hans Try særlig på at sparebankene og sparebankforeningene gjennomlevde en etableringsfase i disse åra. Videre oppsto en rekke yrkessammenslutninger, som sjømanns- og håndverkerforeninger. Hvis vi retter fokus på det politiske området, er det særlig de mange arbeiderforeningene – som Marcus Thrane og hans kampfeller sto bak – som vokser fram i disse åra. | ||
*'''Andre vekstfase: Fra midten av 1860-åra til begynnelsen av 1870-åra.''' Den andre bølgen av foreningsdannelser på 1800-tallet nådde sitt høydepunkt omkring 1870. Denne vekstperioden hadde flere særtrekk som skilte den fra forrige. For det første var den nye bølgen i enda sterkere grad konsentrert om landsbygda, særlig Vestlandet. Dette var del av en mer omfattende tendens, der deler av landet som tidligere ikke var blitt omfattet av assosiasjonsveksten, nå ble trukket med. For det andre representerte den nye bølgen en desentralistisk tendens, som skilte den klart fra den første – der landssammensluttende tendensen var sterk. For det tredje var vekstfasen på 1860- og 70-tallet preget av et nytt ledersjikt. Mens embetsmenn og andre myndighetspersoner dominerte veksten på 1840- tallet, var det lærere og bønder som tok lederansvar fra midten av 1860-tallet. Noe av forklaringen på disse tendensene finner vi ved å studere hvilke typer av foreningsdannelser som preget utviklingen i perioden. Viktigst mellom disse var bondevennforeningene til Søren Jaabæk. Disse foreningene er også viktige, fordi de ga støtet til opprettelsen av en rekke andre organisasjoner som sparebanker, forbruksforeninger og avholdslag. I samme periode – men på basis av andre interesser – fortsatte også veksten i misjonsforeningene, nå særlig med vekt på ytremisjonen. Den såkalte Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, som senere utviklet seg til Norges idrettsforbund, gjennomlevde også sin første storhetstid med en rik foreningsvekst i denne perioden | *'''Andre vekstfase: Fra midten av 1860-åra til begynnelsen av 1870-åra.''' Den andre bølgen av foreningsdannelser på 1800-tallet nådde sitt høydepunkt omkring 1870. Denne vekstperioden hadde flere særtrekk som skilte den fra forrige. For det første var den nye bølgen i enda sterkere grad konsentrert om landsbygda, særlig Vestlandet. Dette var del av en mer omfattende tendens, der deler av landet som tidligere ikke var blitt omfattet av assosiasjonsveksten, nå ble trukket med. For det andre representerte den nye bølgen en desentralistisk tendens, som skilte den klart fra den første – der landssammensluttende tendensen var sterk. For det tredje var vekstfasen på 1860- og 70-tallet preget av et nytt ledersjikt. Mens embetsmenn og andre myndighetspersoner dominerte veksten på 1840- tallet, var det lærere og bønder som tok lederansvar fra midten av 1860-tallet. Noe av forklaringen på disse tendensene finner vi ved å studere hvilke typer av foreningsdannelser som preget utviklingen i perioden. Viktigst mellom disse var bondevennforeningene til Søren Jaabæk. Disse foreningene er også viktige, fordi de ga støtet til opprettelsen av en rekke andre organisasjoner som sparebanker, forbruksforeninger og avholdslag. I samme periode – men på basis av andre interesser – fortsatte også veksten i misjonsforeningene, nå særlig med vekt på ytremisjonen. Den såkalte [[Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug]], som senere utviklet seg til Norges idrettsforbund, gjennomlevde også sin første storhetstid med en rik foreningsvekst i denne perioden. | ||
*'''Tredje vekstfase: Fra 1879 til midten av 1880-åra.''' Etter noen stillere år fra midten av 1870-åra, økte foreningsveksten kraft ved inngangen til neste tiår. I denne tredje og siste ekspansjonsperioden på 1800-tallet satte den politiske utviklingen preg på foreningslivet. Motsetningene mellom Venstre og Høyre førte til en kraftig oppblomstring av nye foreninger, Venstre- og Høyreforeninger oppsto i mage lokalsamfunn, videre ble det stiftet 17. mai-foreninger, grunnlovsforeninger, skytterlag – som åpent støttet Venstre – og såkalte samtalelag av forskjellig politisk støpning. Mange av de eldre foreningene ble også politisert, for eksempel landmannsforeninger. Hans Try nevner også foreninger som gikk gjennom to distinkte politiseringsperioder, den ene på 1860-tallet dominert av bondevennforeningene. Den andre i 1880-åra under innflytelse av venstrepolitikk eller høyrepolitikk, og med en upolitisk mellomperiode. Try hevder videre at denne fasen markerte en tilbakevending til en mer sentralistisk utvikling, der samfunnets tradisjonelle eliter – embetsmenn og andre kategorier av myndighetspersoner – igjen satte sitt preg på foreningenes styring og ledelse. Byene ble igjen sentrum i organisasjonsutviklingen, og særlig ble Christiania foreningslivets hovedby. | |||
=== Foreningsfenomenet i det 20. århundre === | === Foreningsfenomenet i det 20. århundre === | ||