Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria: Forskjell mellom sideversjoner

Hopp til navigering Hopp til søk

Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria (vis kilde)

Sideversjonen fra 4. mar. 2024 kl. 14:57

210 byte lagt til ,  4 mars
m
Robot: Endrer mal: Thumb høyre
m (Robot: Endrer mal: Thumb høyre)
 
(9 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
:Se også: [[Hjelp:Hvordan skrive bedriftshistorie?]]
:Se også: [[Hjelp:Hvordan skrive en artikkel om en lokal forening eller organisasjon?]]


<onlyinclude>{{thumb høyre|VELNYTT Strømmen Vel.png|[[VelNytt]], medlemsbladet til [[Strømmen Vel]].}}'''[[Hjelp:Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria]]'''. Formålet med denne artikkelen er å gi en innføring i hvordan forenings- eller organisasjonshistorie er blitt skrevet og hvordan den bør skrives. Artikkelen har altså en todelt målsetning, som vi må presisere litt nærmere. Dels ønsker vi å beskrive hva organisasjonshistorie er ut fra et realhistorisk perspektiv og hvordan den er blitt skrevet rent historiografisk. Dels ønsker vi også å presentere noen begrunnede normer for hvordan vi bør skrive leksikonartikler om lokale foreninger eller organisasjoner på Lokalhistoriewiki. I tråd med denne doble målsetningen er artikkelen delt i to hoveddeler. I den første delen tar vi kort for oss utviklingen av organisasjonssamfunnet i Norge fra begynnelsen av 1800-tallet til i dag. Dessuten presenterer vi noen sentrale historievitenskapelige perspektiver på foreninger eller organisasjoner som historisk fenomen. I andre hoveddel argumenterer vi for hvordan en god leksikonartikkel om en lokal forening bør utformes retorisk og disponeres formmessig. Vi går inn på ulike disposisjonsmessige løsninger og forskjellige utfordringer kildene til foreningshistorie stiller oss ovenfor. Den siste hoveddelen er viktigst, hensikten med første del er å gi et kunnskapsgrunnlag for å forstå siste.</onlyinclude>
<onlyinclude>{{Thumb|VELNYTT Strømmen Vel.png|[[VelNytt]], medlemsbladet til [[Strømmen Vel]].}}'''[[Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria]]'''. Formålet med denne artikkelen er å gi en innføring i hvordan forenings- eller organisasjonshistorie er blitt skrevet og hvordan den bør skrives. Artikkelen har altså en todelt målsetning, som vi må presisere litt nærmere. Dels ønsker vi å beskrive hva organisasjonshistorie er ut fra et realhistorisk perspektiv og hvordan den er blitt skrevet rent historiografisk. Dels ønsker vi også å presentere noen begrunnede normer for hvordan vi bør skrive leksikonartikler om lokale foreninger eller organisasjoner på Lokalhistoriewiki. I tråd med denne doble målsetningen er artikkelen delt i to hoveddeler. I den første delen tar vi kort for oss utviklingen av organisasjonssamfunnet i Norge fra begynnelsen av 1800-tallet til i dag. Dessuten presenterer vi noen sentrale historievitenskapelige perspektiver på foreninger eller organisasjoner som historisk fenomen. I andre hoveddel argumenterer vi for hvordan en god leksikonartikkel om en lokal forening bør utformes retorisk og disponeres formmessig. Vi går inn på ulike disposisjonsmessige løsninger og forskjellige utfordringer kildene til foreningshistorie stiller oss ovenfor. Den siste hoveddelen er viktigst, hensikten med første del er å gi et kunnskapsgrunnlag for å forstå siste.</onlyinclude>
For den som allerede er godt inne i organisasjonshistoriens realhistoriske og historiografiske sider, er det bare å gå rett løs på del II.  Hvis du istedet har behov for en mer grunnleggende innføring i emnet, kan du starte med artikkelelen [[Hjelp:Hvordan skrive en artikkel om en lokal forening eller organisasjon?|Hvordan skrive en artikkel om en lokal forening eller organisasjon?]] Men aller først kan det være greit å ta seg tid til å tenke litt nærmere over hva vi i mener med en forening eller en organisasjon. I denne framstillinga kommer vi til å bruke ordene organisasjon og forening om hverandre, som synonymer. Nedenfor skal vi gi en begrunnelse for denne språkbruken, som ikke er i tråd med organisasjonsteoretiske perspektiver, men likevel brukbar i en praktisk veiledningsartikkel for alle som vil skrive leksikonartikler om lokale foreninger/organisasjoner.
For den som allerede er godt inne i organisasjonshistoriens realhistoriske og historiografiske sider, er det bare å gå rett løs på del II.  Hvis du istedet har behov for en mer grunnleggende innføring i emnet, kan du starte med artikkelelen [[Hjelp:Hvordan skrive en artikkel om en lokal forening eller organisasjon?|Hvordan skrive en artikkel om en lokal forening eller organisasjon?]] Men aller først kan det være greit å ta seg tid til å tenke litt nærmere over hva vi i mener med en forening eller en organisasjon. I denne framstillinga kommer vi til å bruke ordene organisasjon og forening om hverandre, som synonymer. Nedenfor skal vi gi en begrunnelse for denne språkbruken, som ikke er i tråd med organisasjonsteoretiske perspektiver, men likevel brukbar i en praktisk veiledningsartikkel for alle som vil skrive leksikonartikler om lokale foreninger/organisasjoner.


Linje 61: Linje 61:
*'''Første vekstfase: 1840-åra til ca. 1850.''' Et generelt kjennetegn ved den første ekspansjonsfasen var at foreningslivet i Norge ble mer differensiert. Det ble flere foreninger, men foreningene bredte seg samtidig til nye samfunnsområder. Et annet viktig trekk var at medlemsmassen ble breiere, og rekrutteringa var mindre elitepreget enn tidligere. Nye grupper engasjerte seg. Flere sosiale lag engasjerte seg. Enda et nytt moment historisk sett var at assosiasjonsfenomenet for alvor slo rot i bygdesamfunnet, mens det tidligere primært hadde vært i byene foreningene vokste fram. Hvis vi går mer konkret inn i fenomenet, ser vi at det var noen hovedtyper av assosiasjoner som dominerte i perioden. Innenfor det vi kan kalle kulturfeltet, var det særlig misjonsforeningene og avholds- eller måteholdsforeningene som fikk sitt gjennombrudd. På det økonomiske området peker Hans Try særlig på at sparebankene og sparebankforeningene gjennomlevde en etableringsfase i disse åra. Videre oppsto en rekke yrkessammenslutninger, som sjømanns- og håndverkerforeninger. Hvis vi retter fokus på det politiske området, er det særlig de mange arbeiderforeningene – som Marcus Thrane og hans kampfeller sto bak – som vokser fram i disse åra.
*'''Første vekstfase: 1840-åra til ca. 1850.''' Et generelt kjennetegn ved den første ekspansjonsfasen var at foreningslivet i Norge ble mer differensiert. Det ble flere foreninger, men foreningene bredte seg samtidig til nye samfunnsområder. Et annet viktig trekk var at medlemsmassen ble breiere, og rekrutteringa var mindre elitepreget enn tidligere. Nye grupper engasjerte seg. Flere sosiale lag engasjerte seg. Enda et nytt moment historisk sett var at assosiasjonsfenomenet for alvor slo rot i bygdesamfunnet, mens det tidligere primært hadde vært i byene foreningene vokste fram. Hvis vi går mer konkret inn i fenomenet, ser vi at det var noen hovedtyper av assosiasjoner som dominerte i perioden. Innenfor det vi kan kalle kulturfeltet, var det særlig misjonsforeningene og avholds- eller måteholdsforeningene som fikk sitt gjennombrudd. På det økonomiske området peker Hans Try særlig på at sparebankene og sparebankforeningene gjennomlevde en etableringsfase i disse åra. Videre oppsto en rekke yrkessammenslutninger, som sjømanns- og håndverkerforeninger. Hvis vi retter fokus på det politiske området, er det særlig de mange arbeiderforeningene – som Marcus Thrane og hans kampfeller sto bak – som vokser fram i disse åra.


*'''Andre vekstfase: Fra midten av 1860-åra til begynnelsen av 1870-åra.''' Den andre bølgen av foreningsdannelser på 1800-tallet nådde sitt høydepunkt omkring 1870. Denne vekstperioden hadde flere særtrekk som skilte den fra forrige. For det første var den nye bølgen i enda sterkere grad konsentrert om landsbygda, særlig Vestlandet. Dette var del av en mer omfattende tendens, der deler av landet som tidligere ikke var blitt omfattet av assosiasjonsveksten, nå ble trukket med. For det andre representerte den nye bølgen en desentralistisk tendens, som skilte den klart fra den første – der landssammensluttende tendensen var sterk. For det tredje var vekstfasen på 1860- og 70-tallet preget av et nytt ledersjikt. Mens embetsmenn og andre myndighetspersoner dominerte veksten på 1840- tallet, var det lærere og bønder som tok lederansvar fra midten av 1860-tallet. Noe av forklaringen på disse tendensene finner vi ved å studere hvilke typer av foreningsdannelser som preget utviklingen i perioden. Viktigst mellom disse var bondevennforeningene til Søren Jaabæk. Disse foreningene er også viktige, fordi de ga støtet til opprettelsen av en rekke andre organisasjoner som sparebanker, forbruksforeninger og avholdslag. I samme periode – men på basis av andre interesser – fortsatte også veksten i misjonsforeningene, nå særlig med vekt på ytremisjonen. Den såkalte Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, som senere utviklet seg til Norges idrettsforbund, gjennomlevde også sin første storhetstid med en rik foreningsvekst i denne perioden.
*'''Andre vekstfase: Fra midten av 1860-åra til begynnelsen av 1870-åra.''' Den andre bølgen av foreningsdannelser på 1800-tallet nådde sitt høydepunkt omkring 1870. Denne vekstperioden hadde flere særtrekk som skilte den fra forrige. For det første var den nye bølgen i enda sterkere grad konsentrert om landsbygda, særlig Vestlandet. Dette var del av en mer omfattende tendens, der deler av landet som tidligere ikke var blitt omfattet av assosiasjonsveksten, nå ble trukket med. For det andre representerte den nye bølgen en desentralistisk tendens, som skilte den klart fra den første – der landssammensluttende tendensen var sterk. For det tredje var vekstfasen på 1860- og 70-tallet preget av et nytt ledersjikt. Mens embetsmenn og andre myndighetspersoner dominerte veksten på 1840- tallet, var det lærere og bønder som tok lederansvar fra midten av 1860-tallet. Noe av forklaringen på disse tendensene finner vi ved å studere hvilke typer av foreningsdannelser som preget utviklingen i perioden. Viktigst mellom disse var bondevennforeningene til Søren Jaabæk. Disse foreningene er også viktige, fordi de ga støtet til opprettelsen av en rekke andre organisasjoner som sparebanker, forbruksforeninger og avholdslag. I samme periode – men på basis av andre interesser – fortsatte også veksten i misjonsforeningene, nå særlig med vekt på ytremisjonen. Den såkalte [[Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug]], som senere utviklet seg til Norges idrettsforbund, gjennomlevde også sin første storhetstid med en rik foreningsvekst i denne perioden.
 
*'''Tredje vekstfase: Fra 1879 til midten av 1880-åra.''' Etter noen stillere år fra midten av 1870-åra, økte foreningsveksten kraft ved inngangen til neste tiår. I denne tredje og siste ekspansjonsperioden på 1800-tallet satte den politiske utviklingen preg på foreningslivet. Motsetningene mellom Venstre og Høyre førte til en kraftig oppblomstring av nye foreninger, Venstre- og Høyreforeninger oppsto i mage lokalsamfunn, videre ble det stiftet 17. mai-foreninger, grunnlovsforeninger, skytterlag – som åpent støttet Venstre – og såkalte samtalelag av forskjellig politisk støpning. Mange av de eldre foreningene ble også politisert, for eksempel landmannsforeninger. Hans Try nevner også foreninger som gikk gjennom to distinkte politiseringsperioder, den ene på 1860-tallet dominert av bondevennforeningene. Den andre i 1880-åra under innflytelse av venstrepolitikk eller høyrepolitikk, og med en upolitisk mellomperiode. Try hevder videre at denne fasen markerte en tilbakevending til en mer sentralistisk utvikling, der samfunnets tradisjonelle eliter – embetsmenn og andre kategorier av myndighetspersoner – igjen satte sitt preg på foreningenes styring og ledelse. Byene ble igjen sentrum i organisasjonsutviklingen, og særlig ble Christiania foreningslivets hovedby.  


*'''Tredje vekstfase: Fra 1879 til midten av 1880-åra.''' Etter noen stillere år fra midten av 1870-åra, økte foreningsveksten kraft ved inngangen til neste tiår. I denne tredje og siste ekspansjonsperioden på 1800-tallet satte den politiske utviklingen preg på foreningslivet. Motsetningene mellom Venstre og Høyre førte til en kraftig oppblomstring av nye foreninger, Venstre- og Høyreforeninger oppsto i mage lokalsamfunn, videre ble det stiftet 17. mai-foreninger, grunnlovsforeninger, skytterlag – som åpent støttet Venstre – og såkalte samtalelag av forskjellig politisk støpning. Mange av de eldre foreningene ble også politisert, for eksempel landmannsforeninger. Hans Try nevner også foreninger som gikk gjennom to distinkte politiseringsperioder, den ene på 1860-tallet dominert av bondevennforeningene. Den andre i 1880-åra under innflytelse av venstrepolitikk eller høyrepolitikk, og med en upolitisk mellomperiode. Try hevder videre at denne fasen markerte en tilbakevending til en mer sentralistisk utvikling, der samfunnets tradisjonelle eliter – embetsmenn og andre kategorier av myndighetspersoner – igjen satte sitt preg på foreningenes styring og ledelse. Byene ble igjen sentrum i organisasjonsutviklingen, og særlig ble Christiania foreningslivets hovedby.


=== Foreningsfenomenet i det 20. århundre ===
=== Foreningsfenomenet i det 20. århundre ===
Linje 90: Linje 89:
==== Tre viktige vekstflater ====
==== Tre viktige vekstflater ====


*'''Humanitære og sosiale organisasjoner'''. Mens organisasjonene innenfor avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen hadde klar tilbakegang, i alle fall når det gjaldt medlemstall, så var det andre sektorer av det frivillige organisasjonslivet som ekspanderte. Særlig gjaldt dette organisasjonene innenfor helse- og sosialsektoren og kultursektoren. Hvis vi først retter blikket mot de humanitære organisasjonene, så tegner utviklingen likevel et litt sammensatt bilde. De såkalte ”4 store” (Røde Kors, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norske kvinners Sanitetsforening og Norsk Folkehjelp) opplevde betydelig vekst i de 15-20 første åra etter krigen. Veksten stagnerte imidlertid på 1960- og 70-tallet, noe som kan ha hatt sammenheng med velferdsstatens ekspansjon, og utviklingen av en ideologi som understrekte det offentliges ansvar for velferdsoppgaver. Oppgaver som disse organisasjonene historisk sett hadde tatt opp og forsøkt å løse, ble overtatt av offentlige myndigheter – av stat og kommune. Et annet karakteristisk trekk i historien til denne sektoren er framveksten av en rekke interesseorganisasjoner for ulike grupper av funksjonshemmede eller andre svake grupper. Også denne ekspansjonen er blitt satt i sammenheng med velferdsstatens framvekst. For å få innflytelse på offentlig politikk og utformingen av statlige eller kommunale tiltak ble det etablert frivillige organisasjoner.  
*'''Humanitære og sosiale organisasjoner'''. Mens organisasjonene innenfor avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen hadde klar tilbakegang, i alle fall når det gjaldt medlemstall, så var det andre sektorer av det frivillige organisasjonslivet som ekspanderte. Særlig gjaldt dette organisasjonene innenfor helse- og sosialsektoren og kultursektoren. Hvis vi først retter blikket mot de humanitære organisasjonene, så tegner utviklingen likevel et litt sammensatt bilde. De såkalte ”4 store” ([[Norges Røde Kors|Røde Kors]], [[Nasjonalforeningen for folkehelsen]], [[Norske kvinners sanitetsforening|Norske kvinners Sanitetsforening]] og [[Norsk Folkehjelp]]) opplevde betydelig vekst i de 15-20 første åra etter krigen. Veksten stagnerte imidlertid på 1960- og 70-tallet, noe som kan ha hatt sammenheng med velferdsstatens ekspansjon, og utviklingen av en ideologi som understrekte det offentliges ansvar for velferdsoppgaver. Oppgaver som disse organisasjonene historisk sett hadde tatt opp og forsøkt å løse, ble overtatt av offentlige myndigheter – av stat og kommune. Et annet karakteristisk trekk i historien til denne sektoren er framveksten av en rekke interesseorganisasjoner for ulike grupper av funksjonshemmede eller andre svake grupper. Også denne ekspansjonen er blitt satt i sammenheng med velferdsstatens framvekst. For å få innflytelse på offentlig politikk og utformingen av statlige eller kommunale tiltak ble det etablert frivillige organisasjoner.  


*'''Kultur- og idrettsforeninger.''' Innenfor kultursektoren skjedde en tilsvarende ekspansjon. Veksten kan både avleses kvantitativt, i den forstand at det oppsto flere organisasjoner på områder der de allerede gjorde seg gjeldende, og kvalitativt, i den betydning at organisasjonene vokste inn på nye felter av kulturlivet. Samtidig oppsto det en stor flora av foreninger i det vi kan kalle kulturlivets randsone, det vil si i overgangen mellom kulturliv og fritidsliv eller kulturorganisasjoner og rene hobby- eller fritidsorganisasjoner. Et annet viktig utviklingstrekk, som vi tidligere har sett paralleller til i andre sektorer, var at det oppsto en rekke landsforeninger eller fellesorganisasjoner som hadde til hensikt å samordne tiltak for en større eller mindre del av kulturlivets organisasjoner. Også når det gjelder kulturorganisasjonene virker det rimelig å tolke ekspansjonen som en respons på velferdsstatens utvikling. Gjennom organisering og foreningsdannelse ble det mulig å fremme interesser overfor lokale og sentrale myndigheter og skaffe bevilgninger til forskjellige typer av tiltak. I løpet av 1960- og 1970-åra foregikk det betydelige endringer i kulturpolitikken, som blant annet fikk uttrykk i det utvidede kulturbegrep. En vesentlig konsekvens av det utvidede kulturbegrep var at idretten ble en integrert del av kulturlivet. De offentlige myndighetene satset sterkt på idretten som helsepolitisk og kulturpolitisk faktor. Gjennom tippemidlene finansierte staten en kraftig utbygging av anleggsstrukturen, som ble en forutsetning for det som er blitt kalt ”idrettsrevolusjonen”. Uttrykket referer til den kraftige veksten i medlemskapet til foreninger og organisasjoner knyttet til Norges Idrettsforbund. I løpet av to tiår – fra 1965 til 1985 – økte antall medlemmer i forbundet fra ca 430 000 til 1,6 millioner. Idrettsorganisasjonenes formidable vekst og utvikling er kanskje det mest markante enkelttrekk ved utviklingen av organisasjonslivet etter annen verdenskrig.  
*'''Kultur- og idrettsforeninger.''' Innenfor kultursektoren skjedde en tilsvarende ekspansjon. Veksten kan både avleses kvantitativt, i den forstand at det oppsto flere organisasjoner på områder der de allerede gjorde seg gjeldende, og kvalitativt, i den betydning at organisasjonene vokste inn på nye felter av kulturlivet. Samtidig oppsto det en stor flora av foreninger i det vi kan kalle kulturlivets randsone, det vil si i overgangen mellom kulturliv og fritidsliv eller kulturorganisasjoner og rene hobby- eller fritidsorganisasjoner. Et annet viktig utviklingstrekk, som vi tidligere har sett paralleller til i andre sektorer, var at det oppsto en rekke landsforeninger eller fellesorganisasjoner som hadde til hensikt å samordne tiltak for en større eller mindre del av kulturlivets organisasjoner. Også når det gjelder kulturorganisasjonene virker det rimelig å tolke ekspansjonen som en respons på velferdsstatens utvikling. Gjennom organisering og foreningsdannelse ble det mulig å fremme interesser overfor lokale og sentrale myndigheter og skaffe bevilgninger til forskjellige typer av tiltak. I løpet av 1960- og 1970-åra foregikk det betydelige endringer i kulturpolitikken, som blant annet fikk uttrykk i det utvidede kulturbegrep. En vesentlig konsekvens av det utvidede kulturbegrep var at idretten ble en integrert del av kulturlivet. De offentlige myndighetene satset sterkt på idretten som helsepolitisk og kulturpolitisk faktor. Gjennom tippemidlene finansierte staten en kraftig utbygging av anleggsstrukturen, som ble en forutsetning for det som er blitt kalt ”idrettsrevolusjonen”. Uttrykket referer til den kraftige veksten i medlemskapet til foreninger og organisasjoner knyttet til Norges Idrettsforbund. I løpet av to tiår – fra 1965 til 1985 – økte antall medlemmer i forbundet fra ca 430 000 til 1,6 millioner. Idrettsorganisasjonenes formidable vekst og utvikling er kanskje det mest markante enkelttrekk ved utviklingen av organisasjonslivet etter annen verdenskrig.  
Linje 281: Linje 280:
*Seip, Jens Arup: ''Utsikt over Norges historie'', bind 2. Tidsrommet ca 1850-1884, Gyldendal Norsk Forlag 1981.
*Seip, Jens Arup: ''Utsikt over Norges historie'', bind 2. Tidsrommet ca 1850-1884, Gyldendal Norsk Forlag 1981.
*Try, Hans: ''To kulturer - en stat'', Norges historie, bind 11, Cappelen 1979.
*Try, Hans: ''To kulturer - en stat'', Norges historie, bind 11, Cappelen 1979.
*Try, Hans: ''Assosiasjonsånd og foreningsvekst i Norge''. Forskningsoversyn og perspektiv, Akademisk forlag, Øvre Ervik 1985.
*[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062808028 Try, Hans: ''Assosiasjonsånd og foreningsvekst i Norge''. Forskningsoversyn og perspektiv, Akademisk forlag, Øvre Ervik 1985.]
*[http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2009012204093#&struct=DIV164 Østerberg, Dag: ''Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse'', Cappelen 1977 (lenke til 1997-utgaven).]
*[http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2009012204093#&struct=DIV164 Østerberg, Dag: ''Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse'', Cappelen 1977 (lenke til 1997-utgaven).]


[[Kategori:Metode]]
[[Kategori:Metode]]
[[Kategori:Sjangerteori]]
[[Kategori:Sjangerteori]]
{{bm}}
{{Klasserommet}}
[[Kategori:Foreningsliv og aktivisme]]
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/811579...2100484»

Navigasjonsmeny