Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Se også: Hjelp:Hvordan skrive en artikkel om en lokal forening eller organisasjon?
VelNytt, medlemsbladet til Strømmen Vel.

Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria. Formålet med denne artikkelen er å gi en innføring i hvordan forenings- eller organisasjonshistorie er blitt skrevet og hvordan den bør skrives. Artikkelen har altså en todelt målsetning, som vi må presisere litt nærmere. Dels ønsker vi å beskrive hva organisasjonshistorie er ut fra et realhistorisk perspektiv og hvordan den er blitt skrevet rent historiografisk. Dels ønsker vi også å presentere noen begrunnede normer for hvordan vi bør skrive leksikonartikler om lokale foreninger eller organisasjoner på Lokalhistoriewiki. I tråd med denne doble målsetningen er artikkelen delt i to hoveddeler. I den første delen tar vi kort for oss utviklingen av organisasjonssamfunnet i Norge fra begynnelsen av 1800-tallet til i dag. Dessuten presenterer vi noen sentrale historievitenskapelige perspektiver på foreninger eller organisasjoner som historisk fenomen. I andre hoveddel argumenterer vi for hvordan en god leksikonartikkel om en lokal forening bør utformes retorisk og disponeres formmessig. Vi går inn på ulike disposisjonsmessige løsninger og forskjellige utfordringer kildene til foreningshistorie stiller oss ovenfor. Den siste hoveddelen er viktigst, hensikten med første del er å gi et kunnskapsgrunnlag for å forstå siste.

For den som allerede er godt inne i organisasjonshistoriens realhistoriske og historiografiske sider, er det bare å gå rett løs på del II. Hvis du istedet har behov for en mer grunnleggende innføring i emnet, kan du starte med artikkelelen Hvordan skrive en artikkel om en lokal forening eller organisasjon? Men aller først kan det være greit å ta seg tid til å tenke litt nærmere over hva vi i mener med en forening eller en organisasjon. I denne framstillinga kommer vi til å bruke ordene organisasjon og forening om hverandre, som synonymer. Nedenfor skal vi gi en begrunnelse for denne språkbruken, som ikke er i tråd med organisasjonsteoretiske perspektiver, men likevel brukbar i en praktisk veiledningsartikkel for alle som vil skrive leksikonartikler om lokale foreninger/organisasjoner.


Frivillige organisasjoner

I samfunnsvitenskapelig forskning brukes organisasjon ofte som betegnelse på en kollektiv sammenslutning som er dannet for å fremme ett eller flere mer eller mindre tydelig bestemte formål. Denne vide definisjonen inkluderer både organisasjoner forstått som offentlige byråkratier, som næringslivsbedrifter og som frivillige sammenslutninger. I denne artikkelen vil vi imidlertid avgrense oss til organisasjoner i den siste betydningen. Vi kommer ikke til å drøfte hvordan vi skal skrive om lokale byråkratier av typen kommunale etater eller andre offentlige myndighetsorganer eller forvaltningsorganer på lokalplanet. Vi kommer heller ikke til å behandle lokale bedrifter eller næringslivsforetak. Men frivillige sammenslutninger eller organisasjoner er i seg sjøl et meget omfattende historisk fenomen, som må inndeles og avgrenses ytterligere. En fortsatt ganske brukbar inndeling av det frivillige foreningslivet finner vi i NOU 1988: 17, Frivillige organisasjoner. Der opererer man med ti undergrupper av såkalte allmennyttige og ikke-økonomiske organisasjoner:

  • Humanitære og sosiale organisasjoner
  • Kvinneorganisasjoner og kvinnesaksforeninger
  • Idrettsorganisasjoner, idrettslag
  • Kulturorganisasjoner, kulturvernorganisasjoner og natur/friluft/miljøvernorganisasjoner
  • Hobbyforeninger
  • Religiøse organisasjoner og livssynsorganisasjoner
  • Internasjonalt orienterte organisasjoner, menneskerettsorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner
  • Velforeninger, grendelag, nærmiljøorganisasjoner, borettslag (eksklusive eiendomsforvaltning)
  • Spontane aksjonsgrupper, ad hoc-bevegelser
  • Andre foreninger

Som vi ser, innbefatter ikke inndelingen politiske partier eller økonomiske organisasjoner av typen næringsorganisasjoner, fagorganisasjoner og yrkesorganisasjoner. I denne artikkelen kommer vi også i begrenset grad til å behandle typiske interesseorganisasjoner av dette slaget. Framstillinga vil i stor grad avgrense seg til det som blir kalt allmennyttige og ikke-økonomiske foreninger eller organisasjoner.


Organisasjonshistorie som historien om frivillige organisasjoner

Det er tre viktige historiefaglige argumenter for å avgrense organisasjonshistorie til historien om frivillige organisasjoner. For det første ligger denne betydningen av ordet organisasjon tett opp til hvordan vi bruker ordet i dagligtalen, og under ellers like forhold pleier historiefaget å foretrekke den terminologien eller begrepsbruken som ligger tettest opp til dagligtalen, nettopp fordi den skaper de beste muligheter for formidling og kommunikasjon med offentligheten. For det andre ligner denne terminologien og begrepsbruken også på måten ordet organisasjon ble brukt på 1800-tallet da de frivillige organisasjonene eller assosiasjonene fikk sitt gjennombrudd i norske lokalsamfunn. De historiske aktørene tenkte ikke – i alle fall ikke primært – på byråkratier eller bedrifter, men nettopp på frivillige sammenslutninger, når de talte om organisasjoner eller forsøkte å forstå det framvoksende «associations-fenomenet». Ved å legge vekt på hvordan vi skal skrive historien om frivillige organisasjoner på lokalplanet kobler vi oss dermed til en viktig realhistorisk linje fra begynnelsen av 1800-tallet til i dag. Et tredje argument ligger i historiografien, eller i historiefagets egen historie. Når historikere har brukt termen «organisasjonshistorie», er det oftest historien om framveksten av de frivillige organisasjonene, assosiasjonene eller foreningene de har satt søkelyset på. Hvis vi skriver om en frivillig organisasjons historie, får vi dermed mulighet til å relatere vårt eget arbeid til en breiere historiefaglig diskusjon om organisasjoners dannelse, spredning, oppbygning og rekruttering. Samlet sett kan vi altså si at både hensynet til dagligtalen, til den realhistoriske utvikling og til historiefagets utvikling gjør det rimelig å legge vekt på organisasjonshistorie i betydningen historien om frivillige organisasjoner.


HOVEDDEL I: Frivillige organisasjoner eller foreninger som historiefaglig forskningsfelt

Realhistorisk tilnærming: Assosiasjonsfenomenets framvekst

Uttrykket «å inngå en forening» er gammelt i lokalhistorisk sammenheng. Opprinnelig betegnet uttrykket en avtale mellom en gruppe medlemmer av et lokalsamfunn om hvordan en skulle opptre i en bestemt sak, for eksempel en avtale om å korte ned bryllupsfeiringa eller innskrenke alkoholbruken i forbindelse med bryllupsarrangementer. Foreninger av denne typen må imidlertid ikke forveksles med «frivillige organisasjoner», forstått som sammenslutninger med utgangspunkt i en felles interesse av økonomisk, politisk, ideell eller annen karakter. Først på slutten av 1700-tallet dukket det opp kollektive sammenslutninger av den siste typen. Dette var særlig et byfenomen i den første tida, men foreninger oppsto også i flere bygdesamfunn. Disse første foreningsdannelsene var svært uensartede. Mange av dem skilte seg på vesentlige måter fra det vi seinere har forstått som frivillige organisasjoner. Initiativet til assosiasjonene kom ofte fra lokalsamfunnets elite eller fra offentlige myndigheter. Formålet var gjerne uklart eller utflytende formulert. Frivillig deltakelse var ingen selvfølge; i mange tilfeller deltok folk etter sterkt press fra myndighetene. Det var først fra 1840-åra at assosiasjonsfenomenet fikk sitt store gjennomslag i det norske samfunn, både i byene og på landsbygda. Fra samme tid ble foreningsdannelsene også mer ensartete og kom til å ligne mer på det vi i dag forbinder med frivillige organisasjoner. Historikeren Hans Try som har undersøkt fenomenet grundig sier at «den klassiske assosiasjon» var kjennetegnet av blant annet følgende karaktertrekk:

  • Frivillig medlemskap. Et prinsipielt grunntrekk ved de framvoksende assosiasjonene var frivillig medlemskap. Hvis en person oppfylte kravene til medlemskap, kunne vedkommende fritt melde seg inn – eller ut – av foreningen. En annen sak var at statuttene kunne avgrense rekrutteringsgrunnlaget ganske drastisk, for eksempel ved å kreve en bestemt yrkestilknytning eller religiøs oppfatning.
  • Statutter. De fleste organisasjoner var basert på et sett av regler, lover eller statutter. Medlemmene bandt seg til å underordne seg disse reglene så lenge medlemskapet varte. Statuttene var oftest basert på et bestemt mønster, der noen av de gjennomgående punktene var definisjon av formål, demokratisk oppbygging, permanens og frivillig medlemskap.
  • Avgrenset formål. Nesten alle assosiasjoner var tuftet på et formål. Formålet kunne være mer eller mindre tydelig formulert, men tendensen var at formålet gradvis ble mer og mer presist. En annen viktig tendens var at formålsparagrafen ble rettet entydig inn mot å tjene medlemmenes beste, mens den tidligere i århundret hadde en mer tvetydig eller utydelig karakter, der medlemmenes og samfunnets beste var blandet sammen.
  • Demokratisk organisering. Enkle demokratiske prinsipper ble lagt til grunn for arbeidet i de aller fleste assosiasjonene. Vedtak om utpeking av tillitspersoner, styringsmåte, arbeidsmåte eller økonomi ble fattet på demokratisk grunnlag. Det samme ble valg av styre og formann, som skulle stå for den daglige driften av assosiasjonen. Valgene skjedde på åremål.
  • Varighet. Assosiasjoner var varige sammenslutninger. Virksomheten hadde i regelen ingen tidsavgrensning. Møter ble holdt regelmessig, og i alle fall minst én gang i året da det ble gjennomført valg på personer til tillitsverv i assosiasjonen eller andre typer av viktige vedtak.
  • Frittstående. Mens de tidlige assosiasjonene ofte ble til på statlige myndigheters initiativ eller var dominert av statlige myndighetspersoner, som presten eller lensmannen, så var de fullt utviklede assosiasjonene uavhengige av staten og det offentlige. Dette var særlig tilfelle på lokalplanet. Også på det ideologiske eller normative plan utviklet det seg en klar forestilling om at en assosiasjon skulle og burde være uavhengig.


Assosiasjoner og folkebevegelser

«Den klassiske assosiasjon», som Try kaller det, vokste fram nedenfra som et uttrykk for lokale behov og interesser. Men assosiasjonsprinsippet i seg selv pekte ut over lokale sosiale enheter og territorielle grenser. Det var svært vanlig at det oppsto regionale og landsdekkende organisasjoner på basis av lokale assosiasjoner. Flere faktorer fremmet denne tendensen. Helt grunnleggende var det at de nye assosiasjonene i motsetningen til mange eldre sosiale enheter var basert på såkalte sekundærgrupperelasjoner, det vil si på relasjoner mellom mennesker hvor et eller annet medium sørget for kommunikasjon mellom samfunnsmedlemmene. Brev, medlemsblad og aviser var foreningenes fremste medium. Skrive- og leseferdigheter var dermed viktige forutsetning for at foreningene kunne utvikle og spre seg. Tradisjonelle institusjoner i lokalsamfunnet, som garden eller belaget – for å nevne et par – var i motsetning til dette basert på primærgrupperelasjoner. Det var den fysiske nærhet eller ansikt-til-ansikt-forholdet, som konstituerte relasjonen mellom menneskene og begrenset de sosiale relasjonene innenfor gardssamfunnet.

Sosiologisk sett er primærgrupper, som familien, relativt lukket og kjennetegnet av vertikale eller paternalistiske bånd mellom samfunnets medlemmer. De frivillige assosiasjonene derimot representerte typiske sekundærgrupper, basert som de var på horisontale bånd og rekruttert som de var blant folk fra ulike primærgrupper og forskjellige sosiale lag. Den horisontale, sosiale åpenheten bidro også til at de frivillige organisasjonene utviklet seg til breie og landsdekkende folkebevegelser, som avholdsbevegelsen, lekmannsbevegelsen og arbeiderbevegelsen.


1800-tallet: Tre vekstfaser

Som vi har nevnt ovenfor, markerer 1840-åra et gjennombrudd for assosiasjonsfenomenet. Veksten var imidlertid ikke jevn i løpet av 1800-tallet. Hans Try argumenterer for at vi kan skille mellom tre faser da det ble opprettet særlig mange foreninger og da tilstrømningen av medlemmer var spesielt stor. Samtidig understreker Try at det også foregikk nyetableringer i de mellomliggende periodene, slik at denne faseinndelingen ikke må oppfattes som et skjema som implisere vekstfaser og nedgangsfaser, men snarere perioder med sterkere og svakere vekst:

  • Første vekstfase: 1840-åra til ca. 1850. Et generelt kjennetegn ved den første ekspansjonsfasen var at foreningslivet i Norge ble mer differensiert. Det ble flere foreninger, men foreningene bredte seg samtidig til nye samfunnsområder. Et annet viktig trekk var at medlemsmassen ble breiere, og rekrutteringa var mindre elitepreget enn tidligere. Nye grupper engasjerte seg. Flere sosiale lag engasjerte seg. Enda et nytt moment historisk sett var at assosiasjonsfenomenet for alvor slo rot i bygdesamfunnet, mens det tidligere primært hadde vært i byene foreningene vokste fram. Hvis vi går mer konkret inn i fenomenet, ser vi at det var noen hovedtyper av assosiasjoner som dominerte i perioden. Innenfor det vi kan kalle kulturfeltet, var det særlig misjonsforeningene og avholds- eller måteholdsforeningene som fikk sitt gjennombrudd. På det økonomiske området peker Hans Try særlig på at sparebankene og sparebankforeningene gjennomlevde en etableringsfase i disse åra. Videre oppsto en rekke yrkessammenslutninger, som sjømanns- og håndverkerforeninger. Hvis vi retter fokus på det politiske området, er det særlig de mange arbeiderforeningene – som Marcus Thrane og hans kampfeller sto bak – som vokser fram i disse åra.
  • Andre vekstfase: Fra midten av 1860-åra til begynnelsen av 1870-åra. Den andre bølgen av foreningsdannelser på 1800-tallet nådde sitt høydepunkt omkring 1870. Denne vekstperioden hadde flere særtrekk som skilte den fra forrige. For det første var den nye bølgen i enda sterkere grad konsentrert om landsbygda, særlig Vestlandet. Dette var del av en mer omfattende tendens, der deler av landet som tidligere ikke var blitt omfattet av assosiasjonsveksten, nå ble trukket med. For det andre representerte den nye bølgen en desentralistisk tendens, som skilte den klart fra den første – der landssammensluttende tendensen var sterk. For det tredje var vekstfasen på 1860- og 70-tallet preget av et nytt ledersjikt. Mens embetsmenn og andre myndighetspersoner dominerte veksten på 1840- tallet, var det lærere og bønder som tok lederansvar fra midten av 1860-tallet. Noe av forklaringen på disse tendensene finner vi ved å studere hvilke typer av foreningsdannelser som preget utviklingen i perioden. Viktigst mellom disse var bondevennforeningene til Søren Jaabæk. Disse foreningene er også viktige, fordi de ga støtet til opprettelsen av en rekke andre organisasjoner som sparebanker, forbruksforeninger og avholdslag. I samme periode – men på basis av andre interesser – fortsatte også veksten i misjonsforeningene, nå særlig med vekt på ytremisjonen. Den såkalte Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, som senere utviklet seg til Norges idrettsforbund, gjennomlevde også sin første storhetstid med en rik foreningsvekst i denne perioden.
  • Tredje vekstfase: Fra 1879 til midten av 1880-åra. Etter noen stillere år fra midten av 1870-åra, økte foreningsveksten kraft ved inngangen til neste tiår. I denne tredje og siste ekspansjonsperioden på 1800-tallet satte den politiske utviklingen preg på foreningslivet. Motsetningene mellom Venstre og Høyre førte til en kraftig oppblomstring av nye foreninger, Venstre- og Høyreforeninger oppsto i mage lokalsamfunn, videre ble det stiftet 17. mai-foreninger, grunnlovsforeninger, skytterlag – som åpent støttet Venstre – og såkalte samtalelag av forskjellig politisk støpning. Mange av de eldre foreningene ble også politisert, for eksempel landmannsforeninger. Hans Try nevner også foreninger som gikk gjennom to distinkte politiseringsperioder, den ene på 1860-tallet dominert av bondevennforeningene. Den andre i 1880-åra under innflytelse av venstrepolitikk eller høyrepolitikk, og med en upolitisk mellomperiode. Try hevder videre at denne fasen markerte en tilbakevending til en mer sentralistisk utvikling, der samfunnets tradisjonelle eliter – embetsmenn og andre kategorier av myndighetspersoner – igjen satte sitt preg på foreningenes styring og ledelse. Byene ble igjen sentrum i organisasjonsutviklingen, og særlig ble Christiania foreningslivets hovedby.

Foreningsfenomenet i det 20. århundre

Assosiasjonsfenomenet hadde sitt kronologiske tyngdepunkt på 1800-tallet, i den forstand at det var da fenomenet var nytt, da hadde det sitt gjennombrudd, da ekspanderte organisasjonslivet for første gang, da bredte det seg ut til alle deler av landet, og de nye organisasjonsdannelsene berørte nesten alle sosiale lag og sektorer av samfunnslivet. Veksten fortsatte på 1900-tallet. Tre trekk kjennetegner utviklingen i tida fra slutten av 1800-tallet til slutten av mellomkrigstida. Det mest åpenbare er den kvantitative veksten. Det allerede eksisterende organisasjonslivet ekspanderte. Men det skjedde også nydannelser. En rekke landsomfattende organisasjoner, både innenfor kultursektoren og helse- og sosialsektoren, oppsto i åra fram mot slutten av mellomkrigstida. Flere av disse organisasjonene representerte landssammenslutninger for eksisterende lokallag eller regionale foreningsdannelser, som Noregs Ungdomslag og Noregs Mållag, for å ta to eksempler fra kultursektoren. Enda et viktig utviklingstrekk var opprettelsen av paraplyorganisasjoner, det vil si organisasjoner som omfattet flere aktører innenfor en større sektor av samfunnet. Både avholdsorganisasjonene, en rekke kristne organisasjoner, folkeopplysningsorganisasjonene og kvinneorganisasjonene dannet slike sammenslutninger.


Tida fra 1900-1940: Vekst og endringer

Omkring århundreskiftet utgjorde avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen de dominerende delene av norsk organisasjonsliv. Ser vi på de landsomfattende organisasjonene, utgjorde de religiøse foreningene omtrent 40 prosent av det totale antallet. Sjøl om dette tallet ikke sier noe direkte om forholda på lokalplanet, så gir det likevel en indikasjon på lekmannsbevegelsens dominans. Den andre store aktøren var avholdsbevegelsen, som for alvor ble en maktfaktor i samfunnet på slutten av 1800-tallet og som fortsatte å vokse fram til forbudsavtemningen i 1919. Allerede i 1880 hadde bevegelsen omkring 100 000 medlemmer. I 1919 var antallet vokst til 250 000. På denne tida hadde Det Norske Totalavholdsselskap (DNT), som var den største enkeltaktøren, alene flere medlemmer enn Landsorganisasjonen (LO). I løpet av mellomkrigsåra kulminerte bevegelsen. Da forbudet mot brennevin ble opphevd i 1926, sank medlemstallet kraftig. I åra fram mot krigen mistet de to største organisasjonene – DNT og IOGT – omtrent 40 prosent av medlemsmassen. Lekmannsbevegelsen viste en litt annen utviklingskurve. Bevegelsen fortsatte å vokse gjennom hele mellomkrigstida, men kulminerte i åra etter annen verdenskrig.


Organisasjonene under annen verdenskrig

Okkupasjonstida representerte på enkelte områder et brudd i organisasjonslivets utvikling. På andre områder var kontinuiteten likevel sterk. Bruddet var aller mest markert når det gjaldt de politiske organisasjonene, som ble forbudt allerede i september 1940. Nasjonal Samling (NS) ble den eneste tillatte politiske sammenslutning. De tyske myndighetene og NS tok også mål av seg til å omforme resten av organisasjonslivet. To motiver lå bak. Det ene var å bruke organisasjonene som propagandaredskaper. Gjennom organisasjonene var det mulig å spre nazistisk ideologi. Det andre motivet var å gjøre organisasjonene til den representative faktor i den korporative nyorganisering av det norske samfunn. NS ville etablere et kulturting, et næringsting og et riksting. Prosjektet lot seg ikke gjennomføre. De fleste organisasjonene motsatte seg nazifiseringsforsøkene. Snarere utviklet mange organisasjoner og organisasjonsnettverk seg til å bli kanaler for holdningskamp og motstand mot okkupasjonsmyndighetene.


Etterkrigstida: Frivillighet i velferdsstatens epoke

Den generelle opplevelsen av at organisasjonslivet hadde bidratt positivt i motstandskampen, gjorde at organisasjonene ble løftet fram som viktige faktorer i samfunnsbyggingen i etterkrigsåra. Utbyggingen av korporative samarbeidsorganer mellom statlige myndigheter og organisasjoner innen en rekke samfunnsområdet trakk i samme retning. Med få – men markante unntak – gjennomlevde nesten alle deler av organisasjonsspekteret vekst i etterkrigsåra. De to viktigste unntakene var nettopp avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen. Frafallet fra avholdsbevegelsen fortsatte etter krigen. Samlet sett ble medlemstallet i avholdsbevegelsen halvert i perioden fra 1945 til slutten av 1980-tallet. Medlemstallet i lekmannsbevegelsen kulminerte i samme periode. Men selv om antall medlemmer sank, økte bevegelsens økonomiske ressurser fram til 1980-åra, noe som skapte rom for en betydelig innsats både innenfor skolesektoren på hjemmebane og på misjonsfronten ute.

Et viktig trekk i etterkrigstidas historie er framveksten av velferdsstaten. På mange samfunnsområder - men særlig innenfor helse- og sosialfeltet - ble velferdsstaten oppfattet som en overlegen historisk erstatning for frivillige organisasjoner. Den økende offentlige aktiviteten gjorde de frivillige aktørene overflødige. Både politiske aktører, offentlig forvaltning og en rekke profesjoner betraktet de frivillige organisasjonene som representanter for en amatørstyrt veldedighetstradisjon, som det var maktpåliggende å erstatte med offentlige, profesjonsstyrte ordninger. Denne oppfatningen var dominerende i det som kalles velferdsstatens klassiske fase, som varte til omkring 1970. Den internasjonale økonomiske krisa på begynnelsen av 1970-tallet gjorde at denne tenkninga og politikken som sprang ut av den, ble gjenstand for dyptgående kritikk. Fra omkring 1980 ble dette «klassiske, sosialdemokratiske paradigmet», som sosiologen Håkon Lorentzen kaller det, avløst av et mer pluralistisk syn på velferd og velferdsproduksjon. Både primærgrupper som familie og slekt, og sekundærgrupper som frivillige organisasjoner, fikk igjen økende betydning. Sjøl om denne endringa særlig omfattet helse- og sosialsektoren, fikk den også betydning for andre sektorer av foreningslivet. De frivillige organisasjonene styrket igjen sin samfunnsposisjon. Men samtidig gjorde en motgående tendens seg gjeldende på lokalplanet: Viktige lokale institusjoner som hoteller, restauranter og festivalarrangører etablerte en rekke kommersielle kultur- og underholdningstilbud, som mange ganger utkonkurrerte eldre tiltak som frivillige organisasjoner sto bak. Dette bidro mange steder til en annen type av overflødiggjøring av ikke-kommersielle, frivillige foreninger, en overflødiggjøring med helt andre årsaker enn velferdspolitikken.


Tre viktige vekstflater

  • Humanitære og sosiale organisasjoner. Mens organisasjonene innenfor avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen hadde klar tilbakegang, i alle fall når det gjaldt medlemstall, så var det andre sektorer av det frivillige organisasjonslivet som ekspanderte. Særlig gjaldt dette organisasjonene innenfor helse- og sosialsektoren og kultursektoren. Hvis vi først retter blikket mot de humanitære organisasjonene, så tegner utviklingen likevel et litt sammensatt bilde. De såkalte ”4 store” (Røde Kors, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norske kvinners Sanitetsforening og Norsk Folkehjelp) opplevde betydelig vekst i de 15-20 første åra etter krigen. Veksten stagnerte imidlertid på 1960- og 70-tallet, noe som kan ha hatt sammenheng med velferdsstatens ekspansjon, og utviklingen av en ideologi som understrekte det offentliges ansvar for velferdsoppgaver. Oppgaver som disse organisasjonene historisk sett hadde tatt opp og forsøkt å løse, ble overtatt av offentlige myndigheter – av stat og kommune. Et annet karakteristisk trekk i historien til denne sektoren er framveksten av en rekke interesseorganisasjoner for ulike grupper av funksjonshemmede eller andre svake grupper. Også denne ekspansjonen er blitt satt i sammenheng med velferdsstatens framvekst. For å få innflytelse på offentlig politikk og utformingen av statlige eller kommunale tiltak ble det etablert frivillige organisasjoner.
  • Kultur- og idrettsforeninger. Innenfor kultursektoren skjedde en tilsvarende ekspansjon. Veksten kan både avleses kvantitativt, i den forstand at det oppsto flere organisasjoner på områder der de allerede gjorde seg gjeldende, og kvalitativt, i den betydning at organisasjonene vokste inn på nye felter av kulturlivet. Samtidig oppsto det en stor flora av foreninger i det vi kan kalle kulturlivets randsone, det vil si i overgangen mellom kulturliv og fritidsliv eller kulturorganisasjoner og rene hobby- eller fritidsorganisasjoner. Et annet viktig utviklingstrekk, som vi tidligere har sett paralleller til i andre sektorer, var at det oppsto en rekke landsforeninger eller fellesorganisasjoner som hadde til hensikt å samordne tiltak for en større eller mindre del av kulturlivets organisasjoner. Også når det gjelder kulturorganisasjonene virker det rimelig å tolke ekspansjonen som en respons på velferdsstatens utvikling. Gjennom organisering og foreningsdannelse ble det mulig å fremme interesser overfor lokale og sentrale myndigheter og skaffe bevilgninger til forskjellige typer av tiltak. I løpet av 1960- og 1970-åra foregikk det betydelige endringer i kulturpolitikken, som blant annet fikk uttrykk i det utvidede kulturbegrep. En vesentlig konsekvens av det utvidede kulturbegrep var at idretten ble en integrert del av kulturlivet. De offentlige myndighetene satset sterkt på idretten som helsepolitisk og kulturpolitisk faktor. Gjennom tippemidlene finansierte staten en kraftig utbygging av anleggsstrukturen, som ble en forutsetning for det som er blitt kalt ”idrettsrevolusjonen”. Uttrykket referer til den kraftige veksten i medlemskapet til foreninger og organisasjoner knyttet til Norges Idrettsforbund. I løpet av to tiår – fra 1965 til 1985 – økte antall medlemmer i forbundet fra ca 430 000 til 1,6 millioner. Idrettsorganisasjonenes formidable vekst og utvikling er kanskje det mest markante enkelttrekk ved utviklingen av organisasjonslivet etter annen verdenskrig.
  • Nye foreningsdannelser. Ved siden av endringene innenfor de eldre sektorene av organisasjonslivet skjedde det også en vitalisering gjennom utvikling av helt nye områder der frivillige foreninger etablerte seg. En betydningsfull sektor i denne sammenheng var natur- og miljøvern, som fikk et stort oppsving i 1960- og 70-åra da det ble stiftet en rekke lokale foreninger av Naturvernforbundet. Som det ble påpekt i en omfattende offentlig utredning om frivillige organisasjoner fra 1988, var det ofte lokale natur- eller miljøvernsaker som lå bak ulike aksjoner fra forskjellige organisasjoner i nærmiljøet. Det kunne være grendelag, velforeninger eller andre foreningsdannelser. Denne typen nærmiljøorganisering framheves i utredningen som et viktig og karakteristisk trekk ved utviklingen av organisasjonslivet fra 1970-åra og framover.


Historiografisk tilnærming: Sverre Steens dominans

Norske historikere har primært interessert seg for organisasjonsfenomenet i gjennombruddstida på 1800-tallet og særlig i relasjon til studiet av hamskiftet, som er den overgripende betegnelsen på de store, komplekse og sammenvevde prosessene som omdannet det norske bondesamfunnet i perioden fra midten av 1800-tallet. Disse prosessene var både av økonomisk, sosial og kulturell karakter, og med en formulering av Tore Pryser kan vi si at resultat ble at bygdebefolkningen mistet sin uavhengighet og tilknytning til garden, nabolaget og bygda, og i stedet ble trukket inn i en avhengighet av storsamfunnet. Vi kan følgelig si at det er framveksten av organisasjonssamfunnet og organisasjonenes rolle i moderniseringsprosessen norske historikere særlig har konsentrert seg om. Sverre Steen er den sentrale historiker når det gjelder å forklare assosiasjonsfenomenet på 1800-tallet. Steens forklaring på framveksten av assosiasjonsfenomenet inneholder to fundamentale teorier, som seinere forskning har betegnet som «tomromsteorien» og «instrumentteorien».


«Tomromsteorien»

Ifølge tomromsteorien oppsto det et lokalt behov for organisasjoner som en følge av at staten på 1800-tallet – influert av liberalistisk tenkning – trakk seg ut av mange av sine tidligere samfunnsoppgaver. Dermed oppsto et sosialt vakuum, som ble ekstra tydelig i en periode da store samfunnsendringer skapte behov for kollektive løsninger. Husmannsvesenets oppløsning, industrialiseringen og den økende urbaniseringen og sentraliseringen gjorde at de gamle primærgruppene i samfunnet, som familien, grenda og bygda, ikke lenger fungerte som trygghetsskapende institusjoner. Myndighetene hadde heller ingenting å tilby. Løsningen ble assosiasjoner.

Denne nærmest sosialpsykologiske forklaringen supplerer Steen med en instrumentell. Oppløsningsprosessene på 1800-tallet løftet fram to nye samfunnsklasser, hevder Steen, to klasser som han betegner som småborgerskapet (eller middelstanden) og arbeiderklassen (eller proletariatet). For de nye klassene ble organisasjonene et redskap eller maktmiddel til å bedre sin sosiale og økonomiske stilling i samfunnet. Småborgerskapet var tidligst ute, og representanter for byenes småborgerskap sto bak en rekke assosiasjoner i den første assosiasjonsbølgen i 1840-åra. Med unntak av Thrane-bevegelsen kom arbeiderklassen mye seinere inn i bildet, men i den siste vekstfasen på 1800-tallet utviklet arbeiderklassen seg til en levende arbeiderbevegelse med organisasjonene som redskap.


«Instrumentteorien»

Instrumentteorien hører nært sammen med de enda mer omfattende teoriene om at det skjedde en overgang på 1800-tallet fra det vi kan kalle standssamfunnet til klassesamfunnet. Med standssamfunnet tenker en da et samfunn der befolkningen var inndelt i stender (embetsstand, borgerstand, bondestand), der avstanden mellom stendene var stor, der den sosiale og geografiske mobiliteten var liten, og der de vertikale paternalistiske båndene mellom høy og lav, var viktigere enn de horisontale. Det framvoksende klassesamfunnet var i kontrast til dette kjennetegnet av at befolkningen var inndelt i klasser (overklasse, middelklasse og arbeiderklasse), den sosiale avstanden var blitt mindre, mobiliteten større, og de viktigste båndene mellom menneskene var horisontale, det vil si preget av solidaritet mellom mennesker som befant seg innenfor samme klasse. Dette er selvsagt idealtypiske modeller, men de refererer til konkrete endringer i samfunnet, som kan forklare hvorfor organisasjonene fikk sitt gjennombrudd i det norske samfunnet i perioden fra ca. 1840/50 til 1880/90.

Steens teorier har hatt en enorm innflytelse, på tross av han bare i mindre grad har underbygget dem med empiriske undersøkelser: «Sjeldan eller aldri har eitt perspektiv fått dominera slik», skriver statsviterne Per Selle og Gunnar Onarheim. Seinere forskning har bygd videre på Steen. Det gjelder for eksempel Jens Arup Seip, som i likhet med Steen framhever liberalismen, den passive stat og individualismen som forklaringsfaktorer. Historikeren Anders Kirkhusmo har imidlertid framført noen viktige innvendinger mot tomromsteorien med utgangspunkt i lokalsamfunnet. Organisasjonene fylte ikke noe tomrom etter en stat som ble mer passiv i bygdesamfunnet, argumenterer Kirkhusmo, for i bygdesamfunnet hadde aldri staten vært spesielt aktiv på de områdene der organisasjonene markerte seg. Hans Try har fulgt opp Kirkhusmos kritikk og har påpekt hvor vanskelig det er å falsifisere Steens teori, som har utgangspunkt i ideologier og statstenkning, men som appellerer nettopp til lokalnivået for å etterprøves.


Historieforskning i skyggen av velferdsstaten?

Som nevnt ovenfor, har historikere i overraskende liten grad interessert seg for hva som skjedde med de frivillige organisasjonene som samfunnsfenomen i det 20. århundre. Samtidig finnes det en stor litteratur om individuelle organisasjoner, både nasjonalt og lokalt. Den lokale litteraturen – som interesserer oss spesielt i denne sammenheng – er ofte skrevet av personer som selv har deltatt i organisasjonene og bærer ofte preg av dette. Den er også av meget varierende karakter. Og de historiefaglige perspektivene er stort sett fraværende. Det kan være flere årsaker til at historikere ikke har videreført studiene av 1800-tallets organisasjonsliv inn i 1900-tallet. En årsak kan ligge i forlengelsen av Sverre Steens tomromsteori. Mange har som Steen oppfattet organisasjonene som et uttrykk for statlig passivitet innenfor en begrenset historisk periode. Når denne passiviteten opphørte, det vil si når staten ekspanderte kraftig etter krigen, så tenkte mange at organisasjonene som fenomen ville få sterkt redusert samfunnsbetydning, som følge av en mye mer aktiv stat. Onarheim og Selle påpeker imidlertid at: ”Aukande medvit om velferdstaten sine grenser har ført til ei gjenreising av trua på marknaden, familien og dei frivillige organisasjonane si rolle som alternative kjelder til sosial tryggleik og velferdsproduksjon.” Denne endringen har også medført en økende oppmerksomhet om de frivillige organisasjonenes nære historie.


HOVEDDEL II: Hvordan skrive leksikonartikler om lokale organisasjoner eller foreninger?

Leksikonartikkelens retorikk og form

Et grunnleggende skille mellom leksikonartikler og andre typer av historiefaglige tekster, er at de ikke er drevet fram av et eksplisitt spørsmål. La oss understreke ordet eksplisitt i denne sammenheng. For det er klart at leksikonartikler i likhet med forskningsbaserte artikler logisk sett starter med en mer eller mindre tydelig formulert problemstilling. En nysgjerrighet. Et vitebegjær: Når ble Einastrand Samvirkelag stiftet? Hvem sto bak opprettelsen av Gjøvik tennisklubb? Men i motsetning til forskningsbaserte artikler eller oppgaver er slike overordnede spørsmålsstillinger fraværende i den ferdige eller endelige leksikonartikkelen. Eller sagt på en annen måte: I leksikonartikler dyrker vi en konstaterende form eller retorikk.

Dette betyr ikke at alt skal framstilles entydig. Det kan være forskjellige oppfatninger om hvem som sto bak opprettelsen av en lokal forening. Da skal vi sjølsagt skrive det, men vi skal være forsiktige med å bruke en drøftende og diskuterende form av den typen vi anvender i en akademisk oppgavetekst eller en avhandling. I en leksikonartikkel er det snarere den redegjørende formen vi bør bruke. En redegjørende form er kjennetegnet av saklige og nøkterne utsagn. Å redegjøre er å beskrive eller forklare noe om et saksforhold med ikke-normative utsagn. Å drøfte er i motsetning til dette å diskutere med seg selv ved hjelp av argumenter som støtter eller svekker en påstand – det vil si en tese – eller belyser og besvarer et spørsmål – altså en problemstilling.

La oss kort oppsummere: En leksikonartikkel er kjennetegnet av at den rendyrker en konstaterende og redegjørende form, og artikkelen er ikke styrt av en eksplisitt problemstilling. Vi slo videre fast at sjøl om leksikonartikkelen mangler en uttrykkelig problemstilling, så ligger det alltid en implisitt eller uuttalt problemstilling til grunn for en encyklopedisk framstilling av et emne. Et første ledd i arbeidet med å disponere en artikkel om en frivillig organisasjon i et lokalsamfunn kan være å tydeliggjøre denne problemstillingen for oss sjøl. Vi kan starte nokså generelt: Hva vet vi om organisasjonen NN? Eller litt mer presist: Hvilke kunnskaper har vi om NN, basert på litteratur, skriftlige og muntlige kilder? Sjøl om vi starter så vidt, er det viktig å understreke at artikkelen ikke skal ende opp som noe i retning av ”Alt om NN”. En leksikonartikkel bør tvert imot nøye seg med å si noe vesentlig om et emne, samme hvor stort eller lite emnet er. Her ligger enda en skrivenorm vi skal merke oss: En god leksikonartikkel er karakterisert av at den sier noe vesentlig og bare noe vesentlig om et emne. Tor Egil Førland har påpekt at drøftende oppgaver på universitets- og høgskolenivå bør renskes for prat, poesi og preken. Dette rådet gjelder i minst like stor grad for leksikonartikler. Med andre ord: Økonomiser med ordene i artikkelen. Skriv essensielt. Unngå blomstrende eller poetisk kraftfulle formuleringer. Vær saklig, balansert og upartisk. Ikke moraliser.

De viktige, men implisitte spørsmålene

I det videre arbeidet med å disponere artikkelen, kan det være fruktbart å splitte opp den implisitte, generelle problemstillingen. For eksempel i følgende hovedspørsmål:

  • Hva er det korrekte navnet på foreningen?
  • Når ble foreningen stiftet?
  • Hvem tok initiativet til opprettelsen av foreningen?
  • Hva er formålet til foreningen, har formålet vært det samme gjennom hele foreningens levetid eller har det endret seg over tid og hva kan forklare endringene?
  • Hva slags tiltak arrangerer eller organiserer foreningen i lokalsamfunnet, har tiltakene endret seg, hvorfor har endringene skjedd?
  • Kan foreningens historie deles inn i ulike faser eller perioder?
  • Hva slags styreorganer har foreningen hatt, og har disse endret seg over tid?
  • Hvordan har medlemstallet utviklet seg?
  • Hva er rekrutteringsgrunnlaget for foreningen?

Sjølsagt kan det tenkes andre spørsmål. Poenget er at det lønner seg å starte arbeidet med en god disposisjon på grunnlag av et sett logisk differensierte og konkrete problemstillinger. Men for å gjenta oss sjøl og unngå misforståelser: Spørsmålene har bare en foreløpig og heuristisk karakter, det vil si at de skal hjelpe oss til å komme i gang med å finne og organisere den kunnskapen vi trenger for å kunne skrive artikkelen. Straks vi begynner å skrive, skal spørsmålene bort. Da må vi innstille oss på den ordknappe, presise, nøkterne, konstaterende og essensielle stilen som kjennetegner den encyklopediske framstillingen. Men la oss først utdype noen av spørsmålene ovenfor, og begrunne hvorfor noen av dem skal besvares i en leksikalsk artikkel om en forening, mens andre er mindre vesentlige. I tillegg til at spørsmålene skal besvares, er det også viktig å merke seg de bør besvares i en bestemt rekkefølge eller i samsvar med et godt leksikalsk mønster. Her ligger nok en formal norm som vi stort sett gjør klokt i å følge. Leksikonartikler skal disponeres etter et bestemt mønster, en mer eller mindre fastlagt orden. Leksikonartikler om lokale foreninger skal disposisjonsmessig sett ligne på hverandre. Dette er så å si en del av vår kontrakt med leserne. Leserne ønsker oversiktlige artikler, basert på et gjenkjennelig mønster, en disposisjon som gjør det lett å orientere seg, og raskt å hente ut de opplysninger som en er interessert i å finne. Store avvik fra mønsteret irriterer leseren.


En leksikonartikkel fra begynnelse til slutt

Tittel på artikkelen – navnet på foreningen eller organisasjonen

Navnet på foreningen skal alltid være med. Det er egentlig sjølsagt. Mindre sjølsagt for mange er det at navnet skal skrives nøyaktig slik foreningen sjøl skriver det. Hvis det er tale om en fortsatt eksisterende forening, velg dagens skrivemåte. Det kan hende at foreningen har skiftet navn eller modernisert skrivemåten underveis, og i så fall kan det være greit å nevne den tidligere navneformen – ikke minst hvis foreningen er mest kjent i lokalsamfunnet under dette navnet. Hvis vi skriver om en forening som har opphørt å eksistere, bruker vi det siste navn eller den seineste navneform på foreningen.


Stiftelsen – tid og sted

I regelen er navnet på foreningen også tittelen på artikkelen. Etter tittelen på artikkelen er det mest mønstergyldig å nevne når foreningen ble stiftet. Prøv å finne datoen for når det skjedde. Hvis vi skriver om en nedlagt forening eller en gammel forening, for eksempel stiftet under den store assosiasjonsbølgen på 1800-tallet, kan det noen ganger være problematisk å finne det nøyaktige tidspunktet. Andre ganger kan datoen være presist oppgitt i litteraturen, i en årboksartikkel eller ei bygdebok, men det kan mangle referanse til en førstehåndskilde, det vil si en øyenvitenskildring. Kanskje finnes det heller ikke førstehåndskilder eller for den saks skyld annenhåndskilder. Vi står tilbake med sekundærkilder i form av litteratur. I historiefaget ønsker vi oss primærkilder. Men – som Knut Kjeldstadli har sagt – kravet om primærkilder er ikke absolutt. Å drive forskning innebærer å tenke praktisk, og det nøyaktige tidspunktet for når en forening ble stiftet, er under alle omstendigheter mindre viktig.

Aktørene bak eller initiativtakerne

Sverre Steen, som vi ovenfor har beskrevet som den sentrale historiker når det gjeldet utforskning av organisasjonssamfunnets framvekst, understreker den betydning enkeltpersoner har hatt for dannelsen av organisasjoner. En enkelt ildsjel eller entusiast kan alene ha tatt initiativet til stiftelsen av en lokal forening. Slike individer er det viktig å løfte fram. Noen ganger kan det også være at vi har mange og forskjelligartete opplysninger om personen som sto bak. Denne typen biografiske opplysninger kan opplagt være relevante for artikkelen, men vi bør veie denne løsningen opp mot vesentlighetskravet nevnt ovenfor, og vurdere om vi kanskje heller burde skrive en egen artikkel om personen. Vi lager i så fall en lenke i artikkelen om organisasjonen til den nye artikkelen. Dermed kan organisasjonsartikkelen fungere som fødselshjelp for nye artikler. Hvis det snarere er en gruppe eller et kollektiv som står bak foreningen, kan ”moderartikkelen” sjølsagt fungere som utgangspunkt for mange biografiske artikler. Alternativt kan vi selvsagt tenke oss at det er et helt miljø eller en annen organisasjon som sto bak dannelsen av en forening. Mange lokale venstreforeninger som oppsto på slutten av 1800-tallet, sprang for eksempel ut av et skytterlag. I slike tilfeller kan artikkelen om én forening avføde en artikkel om en annen, men også artikler om personene som var involvert – og eventuelt om grenda de kom fra, om skolekretsen eller om bostedet. De vertikale, begrepsmessige skilleveggene mellom organisasjoner, personer, bosteder eller bedrifter oppløser seg i horisontale lenker mellom fenomenene når vi blir fortrolige med wikiteknologiens muligheter – og disse horisontale båndene samsvarer mye bedre enn de vertikale grensene med de realhistoriske forholdene.


Vedtektene – problematisk lokalhistorie?

Når vi har fått på plass elementære opplysninger som tid og sted for stiftelsen av en forening og informasjoner om hvem eller hvilken gruppe eller miljø som tok initiativet til dannelsen, er det ofte foreningens vedtekter eller lover som har lett for å tiltrekke seg oppmerksomheten vår. Gjennom vedtektene, lovene eller statuttene (som det ofte ble kalt tidligere) får vi tilsynelatende mye informasjon om foreningens formål, styre, valgprosesser, medlemmer og aktiviteter. To forhold gjør likevel at vi skal være forsiktige med å legge for stor vekt på vedtektene som kilde til foreningens historie. For det ene er vedtektene normative kilder. De angir bare hvordan foreningens virksomhet bør være, nærmest som et program for framtida. For det andre er vedtektene ofte ganske uoriginale, i den forstand at lokale foreninger overtok mønstervedtekter som var utarbeidet på sentralt hold. Med andre ord: Vedtektene inneholder ofte lite lokalhistorisk informasjon. På dette punktet skjedde det en viktig endring i løpet av 1800-tallet, forteller Hans Try. Tidlig i århundret var det stor variasjon i utformingen av statuttene, og de var ofte kompliserte eller innfløkte. Seinere ble statuttene mer standardiserte og betydelig enklere. Med andre kan vi si at vedtektene kan ha større lokalhistorisk relevans i den tidlige kontra den seinere fasen, og hvis vi går inn i det 20. århundre, er ofte vedtektene til lokale foreninger rene gjengivelser av nasjonale standardvedtekter.

Disse innvendingene mot vedtektene som kilder betyr sjølsagt ikke at vi skal overse dem. Vi skal bare være metodisk bevisste på hvordan vi bruker dem. Først og fremst er vedtektene et viktig heuristisk redskap, i den betydning at de hjelper oss til å komme på sporet av lokalhistorisk interessant informasjon. Ved å studere vedtektene kan vi få et overblikksbilde av foreningen, og gjennom dette bildet kan vi begynne å lete etter virkelig lokalhistorisk interessante informasjoner, det vil si informasjoner som beskriver hvordan lokalforeningen realiserte sine vedtekter. Kilder som meddeler hvordan foreningen har virkeliggjort sine vedtekter, betegnes i historisk metodelære som beretninger.


Formålet – hva var meningen med foreningen?

Formålet til en eksisterende forening er som regel utvetydig uttrykt i vedtektene. Som nevnt ovenfor har formålstypen endret seg en god del siden assosiasjonsfenomenet oppsto på 1800-tallet. Opprinnelig var formålene ofte vide og vage, og intensjonen kunne uttrykkes i retning av å fremme gode seder eller arbeide for å heve samfunnets opplysningsnivå. Seinere ble formålsparagrafene mer tilspisset eller spesialisert, og det ble sagt klart og tydelig at hensikten var å arbeide for å spre et religiøst budskap, kjempe mot alkohol eller fremme en bestemt politisk oppfatning. En annen tendens, som Hans Try har understreket, er at foreningene i begynnelsen gjerne hadde som formål å tjene samfunnets beste, mens de seinere fikk en mye tydeligere karakter av å tjene medlemmenes interesse. Try tolker dette som utvikling fra en klar konsensustenkning i begynnelsen av århundret, der foreningene ville virke samlende på hele lokalsamfunnet, til en mer utvetydig interessetenkning i slutten av århundret, da mange foreninger tydeligere erkjente at egne gruppeinteresser kunne gå på tvers andre gruppers interesser. Både økonomiske samvirketiltak i landbruket og fagforeninger er klare eksempler på det siste. Likevel kom ikke de typiske interesseforeningene til å dominere bildet av foreningslivet i Norge på overgangen til 1900-tallet. Hele tida oppsto det nye filantropiske foreninger eller foreninger som hadde allmennyttige formål. Innenfor mange foreninger var det dessuten mer eller mindre åpenlyse spenninger mellom de som ønsket breie og de som gikk inn for smalere formålsparagrafer, eller mellom aktører som ville arbeide for mer idealistiske formål og aktører som ønsket å fremme skarpere formål eller medlemmenes særinteresser.


Konfliktene – underkommunisert lokalhistorie?

Spenninger innad i foreningene mellom ulike grupper eller interesser kan ha vært en viktig del av en lokal forenings historie, men de er dessverre lite eksponert i foreningenes egen historieskriving, for eksempel i jubileumsbøker utkommet når en lokal forening har rundet år. Det er flere sjølsagte grunner til dette: Å snakke om konflikter er generelt vanskelig, og spesielt problematisk er det i forbindelse med et jubileum. Da er det enhet og helhet som står i fokus. Dessuten har vi en tilbøyelighet til å tenke at årsakene til konflikter i små, lokale foreninger ligger på det personlige plan, og konflikter av denne typen er vi generelt tilbakeholdne med å skrive om – sannsynligvis med god grunn. Men på den annen side kan det ofte være slik at det på bunnen av interne spenninger kan ligge viktige interesse- eller meningsforskjeller som på denne måten blir underslått eller underkommunisert. Noe som på overflaten framstår som en personlig konflikt, kan ved nærmere undersøkelse vise seg å ha bakgrunn i klare interessemotsetninger, det vil si ulike oppfatninger av hvilke målsetninger er forening skal realisere eller hvilke midler den skal bruke for å nå målene. Til grunn for slike interessemotsetninger, kan det ligge forskjeller i sosial posisjon eller ulike holdninger, livssyn, politiske oppfatninger og så videre. Følgelig kan en saklig analyse av interne spenninger fortelle oss mye om samfunnet utenfor foreningen, eller om relasjonene mellom forening og lokalsamfunn.


Relasjonene mellom forening og samfunn

Forbindelsen mellom en forening og samfunnet utenfor foreningen er noe av det som volder oss størst problemer når vi skriver lokal organisasjonshistorie. Her er det flere legitime hensyn som skal forenes. For det første er det nokså opplagt at en lokal foreningshistorie primært skal handle om den lokale foreningen, om stiftelsen, formålet, medlemmene og aktivitetene. Men vi må unngå å skrive tunnelhistorie, det vil si en historie om foreningen som nærmest gir inntrykk av at verden utenfor ikke fantes. En god lokal foreningshistorie skal plassere foreningen i en større sammenheng, det vil si at forsøker å beskrive den breiere sosiale og kulturelle kontekst som gjør at vi kan forstå eller forklare hvorfor foreningen oppsto, hvorfor den utviklet seg som den gjorde, hvilke aktiviteter den tok opp eller målsetninger denne satte seg. Men vi må passe oss for å skrive oss inn i vilden sky. Hvis vi for eksempel skal skrive om en fotballklubb som ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, er det selvsagt relevant å nevne at den sprang ut av miljøet på en bestemt arbeidsplass, at arbeidsplassen hadde ansatte som var britiske statsborgere, og å si noe om årsaksforholdet i denne sammenheng. Det kan også være relevant å si at fotball var en del av den engelske sporten, som sto i et visst motsetningsforhold til tradisjonelle idrettsgreiner, som ski, skyting og turn. Videre kan det være relevant å nevne at denne motsetningen dreide seg om kontrasten mellom det som ble forstått som nyttig idrett versus det som mange i samtida vurderte som unyttig sport. Men det er neppe relevant å gå videre enn dette, og for eksempel referere fra debatter mellom sentrale aktører innenfor idrettsbevegelsen ved inngangen til det 20. århundre. Da kan det være mye mer relevant og faglig fruktbart å gjøre komparasjoner med andre lokalsamfunn, nabogrenda eller nabokommunen, og si noe om likheter og forskjeller mellom fortballklubbene, for eksempel når det gjelder tidspunkt for opprettelse, rekrutteringsgrunnlag og videre utvikling. Men også her skal vi operere med et ganske strengt relevanskriterium. Hvis vi finner ut at vi har mye stoff om en naboklubb, er det langt bedre å opprette en egen artikkel om denne, lenke til den første artikkelen, og begrense omtalen i den opprinnelige første teksten til det som er direkte relevant og essensielt for sammenligningens skyld.


Medlemmene - rekrutteringsgrunnlaget

Tilslutningen til en assosiasjon på 1800-tallet og en forening i dag er frivillig. Og alle som oppfyller kravene til medlemskap og underordner seg vedtektenes krav til medlemskap, kan bli medlemmer. Ovenfor har vi vist hvordan disse prinsippene etablerte seg gradvis, men ble nokså selvsagte allerede i løpet av det 19. århundre. Likevel er det en historisk kjensgjerning at rekrutteringen til foreninger er styrt av en rekke sosiale og kulturelle faktorer. I de første åra Lørenskog skiklubb eksisterte – fra 1919 og ut gjennom mellomkrigstida – var det i første rekke bondegutter eller gutter knyttet til primærnæringa i Lørenskog som rekrutterte klubben. Det står ingenting om dette i statuttene. Men gjennom mellomkrigstida, da klassetanken dominerte lokalsamfunnet sosialt og geografisk, var det likevel en tendens til at folk fra den urbaniserte og arbeiderklassedominerte delen av kommunen ikke ble med i skiklubben. Slik har det vært (og slik er det fortsatt) i mange foreninger, og denne typen av kontroversielle og spenningsfylte sosiale og kulturelle koder, er det viktig å dokumentere. Slik kan vi også få fram faser i utviklinga: Etter annen verdenskrig endret rekrutteringsgrunnlaget til skiklubben seg. De usagte sosiale kodene forandret seg, og folk fra arbeiderklassen strømmet for alvor til klubben.


Ledelse og styringsorganer

I mange jubileumsbøker om frivillige organisasjoner er det ofte gitt stor plass til foreningens ledelse, styre og andre tillitsvalgte. Mange bøker har lange lister over ledere og styremedlemmer. Dette er ikke så rart. Ofte er det denne gruppen som trer tydeligst fram i foreningens protokoller og årsberetninger. Men det blir ofte kjedelig å lese, og dessuten litt intetsigende. Da kan det være mer interessant å forsøke å reflektere over rekrutteringen til lederfunksjonene og dynamikken mellom grunnplan og ledelse. Valg av leder eller andre tillitsverv i en frivillig forening er i dag basert på demokratiske prinsipper. Alle medlemmer stemmer. Disse grunnprinsippene kjennetegnet allerede ”den klassiske assosiasjon” og ble etablert fra 1840-åra av. Likevel var det ofte – og særlig under assosiasjonsfenomenets frambruddstid – store sosiale forskjeller mellom grunnplanet og ledelsen i frivillige foreninger på lokalplanet. Fram til 1860-åra var det også en rekke organisasjoner som ikke var gjennomført demokratiske. I mange lokale foreninger fantes det bestemmelser om at representanter for myndighetene skulle sitte i styret. Videre var eksempler på foreninger der rekrutteringen til styret var basert på sjølsupplering. Mellom 1830-åra og 1860-åra eksisterte det en spenning mellom to prinsipper for oppbygging og drift av foreninger, forteller Hans Try. Det ene prinsippet var desentralistisk-demokratisk, og la vekt på styring nedenfra, fra medlemmene. Det andre prinsippet var sentralistisk-hierarkisk, og gikk inn for styring ovenfra og fra samfunnets elite, det vil si embetsmenn eller andre representanter for samfunnets toppsjikt.

På lang sikt ble det første prinsippet dominerende, i alle fall når vi ser på de formelle vedtektene foreninger ble styrt etter. Men det betyr sjølsagt ikke at visse grupper likevel kunne dominere ledelsen i kraft av tradisjoner, utdannelse, yrkeserfaring eller andre sosiale faktorer. Slike uformelle kanaler for rekruttering av ledelse, som gjorde at enkelte grupper kunne få en slags hegemonisk status i en organisasjon, kan være interessant å reflektere over når vi skriver om en lokal forening. Sjøl om vedtektene er aldri så demokratiske, kan det være mer eller mindre uskrevne regler som gjør at enkelte deler av medlemsmassen eller grupper av medlemmer utgjør en uformell elite i en forening, en elite som blir valgt til styre og andre viktige verv. Noen ganger kan også dette endre seg over tid, noe vi kan se i 1800-tallets historie, da ledelsen i enkelte foreninger skiftet fra embetsmenn til andre grupper, som for eksempel lærere. Det er opplagt at lignende prosesser gjør seg gjeldende i dagens foreningsliv, og vi skulle gjerne visst mer om fenomenet, hvordan det ytrer seg og endrer seg.


Virksomheten, aktivitetene, arrangementene

Foreningens aktiviteter er det siste sjølsagte temaet vi skal behandle når vi skriver om en lokal forening. Denne aktivitetsdimensjonen kan i prinsippet ha to retninger. Den ene retter seg innover mot foreningens medlemmer. Vi kan si at den er ekslusiv. Den andre retter seg utover mot samfunnet omkring. Vi kan si at den er inklusiv. Mange foreninger dirigerer nesten utelukkende sin virksomhet mot medlemmene. Slik er det for eksempel med mange hobbyforeninger. Men også for eksempel samvirkeorganisasjoner og fagforeninger, som er typiske interesseorganisasjoner. Andre foreninger retter derimot i overveiende grad sine tjenester mot samfunnet utenfor, slik tilfellet er med humanitære og sosiale organisasjoner. Vi kan si at dette er typiske ideelle organisasjoner. De fleste organisasjoner ligger i en slags mellomstilling her. En del av virksomheten er primært dirigert mot å tjene medlemmenes interesser. Andre deler er rettet mot omgivelsene. Noen aktiviteter har også ambivalent karakter. Et idrettsstevne arrangeres både for medlemmenes skyld, men også for lokalbefolkningen som helhet, som er publikum på stevnet og kanskje betaler inngangspenger, som igjen virker styrkende på foreningen. Å reflektere over retningen på en konkret forenings virksomhet kan hjelpe oss til å analysere forholdet mellom foreningen og medlemmene på den ene siden og foreningen og samfunnet på den annen. Det er viktig å være konkret i denne sammenheng, det vil si å beskrive de faktiske aktivitetene, hva foreningen gjorde, om gjøremålene endret seg over tid og hva som kan forklare endringene. Hvis vi for eksempel studerer en lokal forening av en stor humanitær organisasjon, kan det bli veldig interessant å se hvordan oppgavene foreningen har engasjert seg i, og tiltakene den har organisert, har endret seg gjennom 1900-tallet. En lokal forening av Nasjonalforeningen for folkehelsen, var på begynnelsen av 1900-tallet primært opptatt av tuberkuloseforebyggende tiltak, mens den på slutten samme hundreår kanskje var mest opptatt av å informere om og forebygge hjerte- og karsykdommer. Aktivitetene speiler samfunnet rundt, og i dette tilfellet reflekterer de klart å tydelig endringene i sykdomsspekteret i løpet av 1900-tallet. En foreningshistorie kan på denne måten bli et lokalt samfunnsspeil på utviklingen av befolkningens helse.

Spenningen mellom den eksklusive og den inklusive dimensjonen kommer ofte konkret til uttrykk i foreningens møtehus, som kan fortelle mye om ambisjonene til foreningen. Mange foreninger bygde sjøl møtehus, og historia om byggingen og åpningen av møtelokalet er gjerne gitt brei plass i jubileumsberetningene. Møtehusene hadde i stor utstrekning egne statutter eller regler. Disse kunne være mer eller mindre eksklusive. I de fleste tilfeller var reglene utformet slik at andre foreninger eller aktører i lokalsamfunnet fikk mulighet til å leie lokalet. Men de måtte holde seg innenfor de generelle reglene som gjaldt for bruken av huset. Noen regler kunne være strenge, så strenge at de fungerte ekskluderende. Som Atle Døssland har påpekt, kunne dermed reglene for møtehuset – særlig hvis det faktisk var det eneste møtehuset i bygda – virke normerende på hvordan folk oppførte seg i sosiale sammenhenger. Statuttene utøvde dermed sosial makt. I bedehusene var det forbud mot dans, som regel var heller ikke politiske aktiviteter tillatt eller for eksempel framvising av spillefilmer.

En parallell til møtehusene er idrettsplassene eller stadionanleggene som har vært et av de viktigste prosjektene mange idrettsforeninger har involvert seg i. Også slike prosjekter fyller stor plass i jubileumsbøker. For de involverte kan dette kanskje være spennende stoff. For oss andre har det lett for å bli litt kjedelig. Følgelig kan det være et poeng å prøve å finne andre perspektiver på slike byggeprosjekter. Hvem var det som involverte seg i prosjektet? Hvordan skaffet de seg tomt? Hvorledes ble anlegget finansiert? Skjedde det i samarbeid med kommunale myndigheter, med lokale politikere eller lokal forvaltning? Hvordan delte man i så fall på ansvaret og eierskapet?


Kronologisk eller tematisk framstilling?

Å periodisere vil si å dele inn en historisk utvikling i faser. Når vi foretar en periodisering av en organisasjons historie, påstår vi at et bestemt tidsrom var så forskjellig fra tida før og tida etter at det utgjør en avgrenset enhet, for å vri på en formulering av Knut Kjeldstadli. Periodiseringer har delvis et pedagogisk formål: Det blir rett og slett lettere å lese en kronologisk framstilling som deler opp en utvikling i perioder. Men hovedformålet må sjølsagt være historiefaglig, at vi mener å kunne fastslå at det skjedde så viktige endringer i en bestemt fase, at det lar seg argumentere for at en ny periode ble innledet. Argumentene kan være at foreningen endret sitt formål, sine vedtekter eller sine aktiviteter på en måte som fikk betydning på lengre sikt. Men vi skal være litt tilbakeholdne med periodiseringer. Periodiseringer har konsekvenser for artikkelens form og disposisjon. Når vi legger vekt på periodene i en forenings utvikling, binder vi oss gjerne til en kronologisk framstilling av en organisasjons historie. Fordelene med kronologiske framstillinger er at den gir muligheter for å fortelle om foreningens liv og virke i sammenheng. Slike framstillinger kan imidlertid ha lett for å bli repetitive og dermed kjedelige. Vi må gjenta oss selv fra periode til periode med opplysninger om styre, medlemmer og medlemsutvikling, aktiviteter, tiltak osv. Følgelig stilles det krav til variasjon i språk og framstillingsform. Hvis vi velger en periodisert framstillingsform, skal vi også tenke nøye over om argumentene for periodiseringen er tilstrekkelig gode.

To feller er viktige å unngå. Begge er eksempler på overfladisk faseinndeling.

  • For det første har en del forfattere av jubileumsbøker eller foreningshistorier valgt å periodisere på bakgrunn av personutskiftinger, helst skifter på ledelsesplan. Noen ganger kan sjølsagt en slik inndeling gripe noe historisk essensielt, men ofte er det bedre å ta utgangspunkt i organisasjonen i seg sjøl og ikke i individene, verken ledere eller medlemmer. En forening er et eget historisk subjekt.
  • En annen felle som det er lett å gå i når vi periodiserer, er å tenke i tiårsperioder – i det vi kan kalle dekahistorie – altså at vi periodiserer slik vi er vant til å dele inn i historiske tiårsperioder (1960-åra, 1970- åra, 1980-åra osv). Slike inndelinger basert på rein kronologi eller generelle historiske faseinndelinger, er også takknemlige å gripe til, men nærmest notorisk uheldige.

I stedet for en kronologisk-periodisert framstilling kan det fungere langt bedre å disponere stoffet tematisk. Oftest er dette også enklere, og hvis vi har å gjøre med en forening som bare har hatt en kort levetid – kanskje bare noen tiår – kan det også virke som reint anstaltmakeri å forsøke å lage en fasedelt framstilling. Vi kan for eksempel tenke oss følgende skjema, i samsvar med spørsmålene vi stilte ovenfor:

  • Navn
  • Tid og sted for opprettelse
  • Initiativtakere
  • Formål og hovedoppgaver
  • Øvrige vedtekter, valg, styreorganer, tilknytning til hovedorganisasjon
  • Aktiviteter – med vekt på organisasjonsinterne og samfunnsrettede tiltak og kontakt med andre organisasjoner eller med offentlige myndigheter
  • Medlemmene, rekruttering og utvikling av medlemstall


Kildene – hvor finner vi dem? Hvordan bruker vi dem?

Vi har gjemt spørsmålet om kilder til foreningshistoria helt til slutt, ikke fordi vi mener at kilder er noe underordnet. Snarere tvert imot. Det er sjølsagt fundamentalt. Men paradoksalt nok er det lettere å snakke om kildene etter at vi har drøftet mulige problemstillinger, sjangerkrav, framstillingsformer, disposisjon og temavalg. Det er gjennom denne typen filtre at vi får øye på hva ved kildene vi kan bruke i en leksikonartikkel og hva som er mindre relevant eller irrelevant. Helt generelt kan vi dele vårt ”kildemateriale” i tre praktiske hovedkategorier: Litteratur, skriftlige kilder og muntlige kilder. Mange vil opponere mot å kalle litteratur – i betydningen sekundærlitteratur – for kildemateriale. Men vi slår sammen kategoriene her av rent praktiske grunner. Historikere pleier ellers å skjelne klart mellom kilder og litteratur, slik at kilder er de sporene fra fortida vi bruker for å lage en historisk framstilling, mens litteratur er det som andre historikere før oss har skrevet om et emne, for eksempel en forening. En annen sak er at det ikke finnes noe materiale fra fortida som uten videre er kilder, men materialet blir kilder når vi tar det i bruk for å få svar på spørsmål vi stiller oss.


Sekundærlitteratur

Det lønner seg som regel å begynne med sekundærlitteraturen: Hvis det allerede er skrevet en foreningshistorie – stor eller liten, god eller dårlig – så lønner det seg å starte med å vurdere hvor brukbar den er som en begynnelse på en leksikonpreget artikkel. Ta utgangspunkt i en logisk rekke med spørsmål, omtrent slik vi har gjort ovenfor, og se om framstillinga kan gi svar på noen av problemstillingene. Noen jubileumsframstillinger har også en oversikt over kildegrunnlaget. Det kan være av stor nytte når du går videre i undersøkelsene. Men ikke gå for tidlig fra biblioteket. De fleste folkebibliotek har lokalsamlinger. Mange lokalsamlinger inneholder utklippsarkiver, og i en god del av dem finnes det utklipp av avisartikler eller annet materiale om lokale foreninger eller organisasjoner. Hvis det er en fortsatt eksisterende forening, vil det også ofte lønne seg å gjøre et nettsøk. Sjøl små foreninger eller organisasjoner har nettsteder. På svært mange av disse finnes det grunnleggende informasjon av typen, historikk, lover og vedtekter, styresammensetning og medlemstall.


Muntlige kilder

Først etter at du har undersøkt sekundærlitteraturen og eventuelt annet materiale som finnes i det lokale biblioteket, er det fornuftig å begynne å tenke på de øvrige kildene. Kanskje har du gjennom bibliotekundersøkelsen etablert en liten liste over skriftlige kilder, som møteprotokoller fra foreningen, avisartikler om foreningen eller informasjoner om muntlige kilder. Muntlige kilder er ofte det beste neste skritt. Men sørg for å være godt forberedt. Du får mye mer ut av en muntlig kilde hvis du på forhånd har skaffet deg kunnskaper om organisajonen/foreningen/laget du skal skrive om, og særlig hvis du har klart å danne deg et slags helshetsbilde av foreningens formål, ledelse og virksomhet. Jo mer du vet, jo mer kan sjøl ta styring i intervjusituasjonen, samtidig som du har bedre forutsetninger for å skape tillit til den du intervjuer. Eller som Bjørn Bering har formulert det:

Informanter har ofte sine ideer om hva som er viktig - og ikke minst om hva som ikke er viktig. Skal vi unngå å la oss styre av dette, må vi etablere en samtale. Mange har sikkert opplevd at det inspirerer fortellerglade informanter når det viser seg at også intervjueren vet hva det er snakk om.

Det kan være en god idé å ta kontakt med en av foreningens tillitsvalgte, for eksempel på bakgrunn av opplysninger fra nettsidene. Sjøl om mange tillitsvalgte er mer opptatt av den dagsaktuelle situasjonen i foreningen, så kan det i alle fall hende at de har informasjoner om andre personer som har lang fartstid i organisasjonen og kanskje vil fortelle. Prøv å skaffe deg i alle fall 2-3 gode informanter. Sett opp en kortfattet, temaorientert spørreliste – eller en intervjuguide – og gjennomfør intervjuer med dem.

En god muntlig informant kan gi en rekke enkeltopplysninger som du ellers ville brukt lang tid på å finne sjøl, eller aldri hadde greid å finne. Men enda viktigere er det at en god informant kan hjelpe deg til å sette sammen de mange enkeltopplysningene du har skaffet fram til en fortellende framstilling, som både kan bidra til forståelse av foreningen og forklaringer på foreningens historie. Dessuten – og ikke minst viktig – kan informanter bidra til å gi en opplevelse av organisasjonens kultur eller indre liv, foreningens uskrevne koder og uformelle atferdsmønstre. Slike forhold er ikke alltid lett å formidle i et leksikalsk språk, men de er viktige å ha som bakgrunnsinformasjon når vi for eksempel skal prøve å forstå dynamikken mellom ledelse og grunnplan i organisasjonen, eller mellom foreningen og samfunnet utenfor.


Skriftlige kilder

Først når alle disse mulighetene er brukt opp – sekundærlitteraturen, bibliotekets øvrige ressurser, nettsider, muntlige informanter – først da er det fornuftig å gå løs på skriftlige kilder, av typen møteprotokoller og dokumenter som hører hjemme i foreningens arkiv. La oss understreke at dette gjelder ut fra den ideelle regelen. Og det gjelder sjølsagt nyere foreningshistorie. Unntakene er i praksis mange, og alle som har skrevet foreningshistorie, vet at veien fram nesten aldri er så regelbundet og rettlinjet som dette. Men uansett er det fornuftig å vente med å gå inn i de skriftlige primærkildene, hvis vi er så heldige å ha slike. Det er noen enkle grunner til dette. Den ene grunnen er at mange slike kilder ofte gir et nokså opphakket og usammenhengende inntrykk for den som ikke er veldig fortrolig med bruken av dem: En protokoll fra et møte kan være nokså kortfattet. Mye er innforstått. Et brev framstår isolert. Et regnskap likeså. Det er den tematiske eller kronologiske fortellingen vi skaper inne i oss, i vår egen fantasi, som kan skape sammenheng mellom disse tilsynelatende spredte og isolerte kildedataene, og denne fortellingen næres best av andre fortellinger, fra for eksempel sekundærlitteraturen, og kanskje aller best av muntlige informanter. Det betyr ikke at vi ukritisk skal gjengi eller gjenfortelle andres ord og uttrykk, men det betyr at veien til egen refleksjon og kritisk tilnærming går gjennom andres forsøk på å forstå og forklare en utvikling gjennom å lage en fortelling.

Organisasjonsarkivet/foreningsarkivet/lagsarkivet inneholder selvsagt de mest sentrale skriftlige kildene til kunnskap om foreningen. Men ofte reiser det en rekke problemer. Noen er av praktisk karakter. Ofte kan arkivet være vanskelig å finne. Mange ganger er arkivstykkene spredt på en rekke steder, ofte hos tidligere styreledere eller sekretærer. Andre utfordringer ligger i måten opplysninger er protokollert eller referert. De fleste opplysningene i foreningens arkiv er av rent summarisk karakter. For eksempel kan protokoller fra møtene nøye seg med å nevne hva slags saker som var oppe til behandling og hvilke vedtak som ble gjort. Det er sjelden at debattene som ligger bak vedtakene er referert, og bare unntaksvis får vi gløtt inn i tankene, motivene eller følelsene til de involverte. Noen hovedtyper av kilder som vi finner i lokale organisasjonsarkiver, er de følgende:

Møteprotokoller. Som regel inneholder organisasjonsarkivene en serie med møteprotokoller. I begynnelsen av møteprotokollen finner vi ofte vedtektene til organisasjonen. Vedtektene er imidlertid av meget varierende lokalhistorisk interesse. I svært mange tilfeller er de bare avskrifter av sentralt utformede normalvedtekter. Hvis de derimot er lokalt utformet eller tilpasset, er de selvsagt av mye større lokalhistorisk verdi. Noen ganger finnes det dessuten en egen serie med styreprotokoller. Årsmeldingene er i noen tilfeller innført i møteprotokollene, men langt fra alltid. Ofte må vi til distriktsorganisasjonen eller sentralorganisasjonen for å finne dem.

Regnskapsprotokoller. Organisasjonens regnskapsprotokoller kan inneholde viktige informasjoner, men ofte krever de enda mer tålmodighet av brukeren enn møteprotokollene. Gjennom regnskapene kan vi få oversikt over hele virksomheten til organisasjonen. Vi kan også få viktige informasjoner om tiltak organisasjonen tok initiativet til eller var involvert i. Særlig viktig i denne sammenheng er møtehus organisasjonen reiste, eller for eksempel idrettsanlegg, som var det store krafttaket for mange lokale idrettslag.

Medlemslister. Dessverre er det ganske mange lokale organisasjoner som ikke har tatt vare på medlemslistene. Der disse finnes, kan de gi svært viktige informasjoner om rekrutteringen til organisasjonen. Imidlertid kan det være et kildekritisk usikkerhetspunkt at mange medlemslister er utilstrekkelig datert. Blant annet kan det mange ganger være vanskelig å slå fast når innmeldinger eller utmeldinger fant sted.


Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Forenings-_eller_organisasjonshistorie_i_lokalhistoria&oldid=2100484»