Skribenter
95 108
redigeringer
Fredriksten festning: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
→Angrepet i 1814
| (3 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 50: | Linje 50: | ||
Mens [[Gyldenløvefeiden]] krevde ressurser i årene [[1675]]–[[1679]] ble det gjort lite på festningen. Peder Olsen Normand ledet en utbedring av [[Borgerskansen ved Fredriksten festning|Borgerskansen]]. I februar [[1682]] begynte så neste byggeperiode. Stattholder [[Ulrik Fredrik Gyldenløve]] og feltmarskalk [[Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg]] stod bak dette. De erstattet de midlertidige kanonstillingene med permanente, og brystvern av tre ble erstattet med nye av torv. En del fjell ble sprengt vekk for å få bedre sikt og videre skytevinkler slik at stormangrep lettere kunne stoppes. [[Overdragen på Fredriksten festning|Overdragen]] ble ferdigstilt, [[Prinsens bastion på Fredriksten|Prinsens bastion]] videreutviklet, [[Overkongen]] ombygget, man begynte med ombyggingen av [[Underkongen]], kurtinene ble utbedret, [[Dronningens bastion på Fredriksten|Dronningens bastion]] med et stort [[Dronningens kruttårn på Fredriksten|kruttårn]] og [[Prins Georgs bastion på Fredriksten|Prins Georgs bastion]] med et mindre ble reist, og det ble laget hvelvinger for bakeri og bryggerhus. Det ble også gjort mye med utenverkene: [[Stortårnet (Fredriksten)|Stortårnet]] fra 1682, [[Donjonen på Fredriksten|Donjonen]] og [[Gyldenløve fort|Gyldenløves tårn]] fra 1683, et batteri i [[Borgerskansen ved Fredriksten festning|Borgerskansen]] og [[De Tettauske verker (Fredriksten festning)|De Tettauske Verker]]. I [[1701]] endte denne byggeperioden. På det tidspunkt hadde festningen hele 110 kanoner og åtte [[morter|fyrmørsere]]. | Mens [[Gyldenløvefeiden]] krevde ressurser i årene [[1675]]–[[1679]] ble det gjort lite på festningen. Peder Olsen Normand ledet en utbedring av [[Borgerskansen ved Fredriksten festning|Borgerskansen]]. I februar [[1682]] begynte så neste byggeperiode. Stattholder [[Ulrik Fredrik Gyldenløve]] og feltmarskalk [[Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg]] stod bak dette. De erstattet de midlertidige kanonstillingene med permanente, og brystvern av tre ble erstattet med nye av torv. En del fjell ble sprengt vekk for å få bedre sikt og videre skytevinkler slik at stormangrep lettere kunne stoppes. [[Overdragen på Fredriksten festning|Overdragen]] ble ferdigstilt, [[Prinsens bastion på Fredriksten|Prinsens bastion]] videreutviklet, [[Overkongen]] ombygget, man begynte med ombyggingen av [[Underkongen]], kurtinene ble utbedret, [[Dronningens bastion på Fredriksten|Dronningens bastion]] med et stort [[Dronningens kruttårn på Fredriksten|kruttårn]] og [[Prins Georgs bastion på Fredriksten|Prins Georgs bastion]] med et mindre ble reist, og det ble laget hvelvinger for bakeri og bryggerhus. Det ble også gjort mye med utenverkene: [[Stortårnet (Fredriksten)|Stortårnet]] fra 1682, [[Donjonen på Fredriksten|Donjonen]] og [[Gyldenløve fort|Gyldenløves tårn]] fra 1683, et batteri i [[Borgerskansen ved Fredriksten festning|Borgerskansen]] og [[De Tettauske verker (Fredriksten festning)|De Tettauske Verker]]. I [[1701]] endte denne byggeperioden. På det tidspunkt hadde festningen hele 110 kanoner og åtte [[morter|fyrmørsere]]. | ||
I 1701 tiltrådte [[Peter Jacob Wilster|P.J. Wilster]] som sjef for [[Fortifikasjonsetaten]], mens [[Joachim Friderich von Arentzwald]] ble festningskommandant. De to var skjønt enige om at det måtte lages en plan for videre utvikling av Fredriksten. Det ble oppnevnt en kommisjon, og i [[1704]] kom et forslag om utbygginger til en kostnad av 150–000 [[riksdaler]]. Slike summer var det ikke aktuelt å bevilge, men man fikk en del midler og fra [[1705]] til [[1709]] ble en del prosjekter gjennomført. [[Enveloppen (Fredriksten festning)|Enveloppen]] ble bygget ut mellom [[Østre Ravelin]] og Donjonen, og det ble oppført en ny mur innenfor [[Langelinje]]. Det var også en del mindre arbeider og en styrking av murene mot nord. | I 1701 tiltrådte [[Peter Jacob Wilster|P.J. Wilster]] som sjef for [[Fortifikasjonsetaten]], mens [[Joachim Friderich von Arentzwald]] ble festningskommandant. De to var skjønt enige om at det måtte lages en plan for videre utvikling av Fredriksten. Det ble oppnevnt en kommisjon, og i [[1704]] kom et forslag om utbygginger til en kostnad av 150–000 [[riksdaler]]. Slike summer var det ikke aktuelt å bevilge, men man fikk en del midler og fra [[1705]] til [[1709]] ble en del prosjekter gjennomført. [[Enveloppen (Fredriksten festning)|Enveloppen]] ble bygget ut mellom [[Østre Ravelin]] og Donjonen, og det ble oppført en ny mur innenfor [[Langelinje (Fredriksten festning)|Langelinje]]. Det var også en del mindre arbeider og en styrking av murene mot nord. | ||
==Store nordiske krig== | ==Store nordiske krig== | ||
| Linje 70: | Linje 70: | ||
I åttetiden om morgenen ble det sendt bud til festningen, der man bad om ild opphør så de falne kunne begraves. Kommandantens svar var at svenskene fikk trekke seg tilbake, så skulle man ta seg av å få gravlagt de døde. Svenskene prøvde rundt middagstider med et nytt angrep, men dette ble straks slått tilbake og bombardementet økte i intensitet. Peder Colbjørnsen hadde ønsket å skyte byen i brann; haldenserne hadde gode erfaringer med å bruke ild for å jage ut fienden. Det lyktes ikke, og på ettermiddagen ble men enige om å sette fyr på fyen. Tjenestepiken Olaug, som tidligere hadde fornaglet kanonene på torget, ble rodd inn fra prammen for å sette fyr på [[Hans Colbjørnsen]]s hus. Dette var ikke noen idé man plutselig fikk, det var klargjort med strie og håndgranater på loftet. Samtidig satte Peder Colbjørnsens tjenestegutt [[Anders Brønildsen]] fyr på Peder Colbjørnsens og [[William Walcker]]s hus. Ilden spredte seg raskt, og svenskene sto maktesløse. Under flukten falt mange svensker, blant annet generalmajor Schomer. | I åttetiden om morgenen ble det sendt bud til festningen, der man bad om ild opphør så de falne kunne begraves. Kommandantens svar var at svenskene fikk trekke seg tilbake, så skulle man ta seg av å få gravlagt de døde. Svenskene prøvde rundt middagstider med et nytt angrep, men dette ble straks slått tilbake og bombardementet økte i intensitet. Peder Colbjørnsen hadde ønsket å skyte byen i brann; haldenserne hadde gode erfaringer med å bruke ild for å jage ut fienden. Det lyktes ikke, og på ettermiddagen ble men enige om å sette fyr på fyen. Tjenestepiken Olaug, som tidligere hadde fornaglet kanonene på torget, ble rodd inn fra prammen for å sette fyr på [[Hans Colbjørnsen]]s hus. Dette var ikke noen idé man plutselig fikk, det var klargjort med strie og håndgranater på loftet. Samtidig satte Peder Colbjørnsens tjenestegutt [[Anders Brønildsen]] fyr på Peder Colbjørnsens og [[William Walcker]]s hus. Ilden spredte seg raskt, og svenskene sto maktesløse. Under flukten falt mange svensker, blant annet generalmajor Schomer. | ||
Da svenskene hadde forlatt byen hadde 350 hus brent ned. Festningen var derimot nesten uten skader. Karl XII trakk seg tilbake til [[Torpum]], der han ventet på ammunisjon og beleiringsskyts. Men [[8. juli]] hørte man kanoner som drønnet lenger sør. Det kom bud om hva som hadde skjedd – [[Peter Wessel|Tordenskiold]] hadde senket den svenske flåte i Dynekilen. Karl XII måtte gi opp og trekke seg tilbake til Sverige. | Da svenskene hadde forlatt byen hadde 350 hus brent ned. Festningen var derimot nesten uten skader. Karl XII trakk seg tilbake til [[Torpum (Halden)|Torpum]], der han ventet på ammunisjon og beleiringsskyts. Men [[8. juli]] hørte man kanoner som drønnet lenger sør. Det kom bud om hva som hadde skjedd – [[Peter Wessel|Tordenskiold]] hadde senket den svenske flåte i Dynekilen. Karl XII måtte gi opp og trekke seg tilbake til Sverige. | ||
==Beleiringen i 1718== | ==Beleiringen i 1718== | ||
{{thumb|Karl XII minnesmerke Fredriksten.JPG|Minnesmerket over Karl XII på Fredriksten festning ble reist i 1938.|Stig Rune Pedersen|2013}} | {{thumb|Karl XII minnesmerke Fredriksten.JPG|Minnesmerket over Karl XII på Fredriksten festning ble reist i 1938.|Stig Rune Pedersen|2013}} | ||
{{utdypende artikkel|Beleiringen av Fredriksten 1718 | {{utdypende artikkel|Beleiringen av Fredriksten 1718|Karl XIIs død}} | ||
I [[1718]] var Karl XII igjen klar for å angripe Norge. Denne gangen var Fredrikshald og festningen blant de første målene. Det ble anlagt løpegraver opp mot festningen. Fortet [[Gyldenløve fort|Gyldenløve]] ble erobret, da dette var en hindring på veien mot Fredriksten. I løpegravene hadde den norske ildgivningen fra festningen en fryktelig effekt. Av omkring 200 mann som oppholdt seg der i løpet av en dag mistet 55 livet. Søndag [[11. desember]] var avstanden mellom de norske og de svenske linjene bare 160 meter. 6000 svenske soldater ventet på å storme så snart kongen gav klarsignal. På festningen hadde [[Barthold Nicolai Landsberg]] en garnison på 1500 mann, hvorav 200 var syke. | I [[1718]] var Karl XII igjen klar for å angripe Norge. Denne gangen var Fredrikshald og festningen blant de første målene. Det ble anlagt løpegraver opp mot festningen. Fortet [[Gyldenløve fort|Gyldenløve]] ble erobret, da dette var en hindring på veien mot Fredriksten. I løpegravene hadde den norske ildgivningen fra festningen en fryktelig effekt. Av omkring 200 mann som oppholdt seg der i løpet av en dag mistet 55 livet. Søndag [[11. desember]] var avstanden mellom de norske og de svenske linjene bare 160 meter. 6000 svenske soldater ventet på å storme så snart kongen gav klarsignal. På festningen hadde [[Barthold Nicolai Landsberg]] en garnison på 1500 mann, hvorav 200 var syke. | ||
| Linje 108: | Linje 107: | ||
Ved [[Kielfreden]] ble det fastslått at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Samtidig foregikk et arbeid for norsk selvstendighet, som [[17. mai]] resulterte i en egen norsk [[Grunnloven|grunnlov]]. Den svenske kronprinsen [[Karl III Johan|Karl Johan]] ville ikke gi opp å få kontroll over Norge, og samlet en stor styrke. Fra norsk side var det liten kampvilje, og den norske flotiljen rømte feltet da [[Hvaler]] ble besatt. På Fredriksten festning, der [[Johan Andreas Cornelius von Ohme]] var kommandant, var man derimot klare til kamp. | Ved [[Kielfreden]] ble det fastslått at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Samtidig foregikk et arbeid for norsk selvstendighet, som [[17. mai]] resulterte i en egen norsk [[Grunnloven|grunnlov]]. Den svenske kronprinsen [[Karl III Johan|Karl Johan]] ville ikke gi opp å få kontroll over Norge, og samlet en stor styrke. Fra norsk side var det liten kampvilje, og den norske flotiljen rømte feltet da [[Hvaler]] ble besatt. På Fredriksten festning, der [[Johan Andreas Cornelius von Ohme]] var kommandant, var man derimot klare til kamp. | ||
I [[Enningdalen]] førte små norske styrker under [[Johan Henrik Spørck]] geriljakrig mot svenskene. De klarte å forsinke dem, men overmakten var for stor til å hindre fremrykking. De norske styrkene i Fredrikshald ble ført opp i festningen. [[1. august]] sendte svenskene en parlamentær med anmodning om overgivelse, men kommandanten nektet. Neste dag var svenskene innen skuddhold, og batteriene på festningen åpnet ild. [[3. august]] truet svenskene med å bombardere byen dersom man ikke overgav seg. Igjen nektet kommandanten. Svenskene forsøkte så å overtale borgerne til overgivelse, men heller ikke dette lyktes. Et forsøk på å få borgerne til å avlegge hyllingsed til den svenske kongen mot at de slapp bombardement ble også avvist. Dermed ble to sjalupper rodd opp i Remmenløpet og to i Sauøysundet, og det ble åpnet ild mot festningen og byen. På Fredriksten besvarte man ilden, men svakt krutt førte til at kulene ikke nådde frem. Et forsøk på å bruke større ladning førte til at en kanon sprengte. Bedre krutt ble funnet frem, og man kunne dermed nå svenskene. I byen slukket det frivillige jegerkorpset branner, mens sivile flyktet fra byen. | I [[Enningdalen]] førte små norske styrker under [[Johan Henrik Spørck]] geriljakrig mot svenskene som var under ledelse av [[Hans Henrik von Essen]]. De klarte å forsinke dem, men overmakten var for stor til å hindre fremrykking. De norske styrkene i Fredrikshald ble ført opp i festningen. [[1. august]] sendte svenskene en parlamentær med anmodning om overgivelse, men kommandanten nektet. Neste dag var svenskene innen skuddhold, og batteriene på festningen åpnet ild. [[3. august]] truet svenskene med å bombardere byen dersom man ikke overgav seg. Igjen nektet kommandanten. Svenskene forsøkte så å overtale borgerne til overgivelse, men heller ikke dette lyktes. Et forsøk på å få borgerne til å avlegge hyllingsed til den svenske kongen mot at de slapp bombardement ble også avvist. Dermed ble to sjalupper rodd opp i Remmenløpet og to i Sauøysundet, og det ble åpnet ild mot festningen og byen. På Fredriksten besvarte man ilden, men svakt krutt førte til at kulene ikke nådde frem. Et forsøk på å bruke større ladning førte til at en kanon sprengte. Bedre krutt ble funnet frem, og man kunne dermed nå svenskene. I byen slukket det frivillige jegerkorpset branner, mens sivile flyktet fra byen. | ||
Neste dag ble byen utsatt for brannbomber. Takket være iherdig innsats fra borgere som var igjen og sjømenn ble Nordsiden reddet fra å bli flammenes rov. Borgerne bad om våpenhvile et døgn. Kronprinsen kunne gå med på dette, hvis de underkastet seg den svenske kongen. Det norske svaret på dette var at da kunne man bare fortsette å skyte, og borgerne kunne hjelpe til med å spre brannene slik de hadde gjort før når det var svensker i landet. Karl Johan ble rasende, men tilslutt ble det laget en underkastelsestraktat basert på Kieltraktaten som var akseptabel for begge parter. | Neste dag ble byen utsatt for brannbomber. Takket være iherdig innsats fra borgere som var igjen og sjømenn ble Nordsiden reddet fra å bli flammenes rov. Borgerne bad om våpenhvile et døgn. Kronprinsen kunne gå med på dette, hvis de underkastet seg den svenske kongen. Det norske svaret på dette var at da kunne man bare fortsette å skyte, og borgerne kunne hjelpe til med å spre brannene slik de hadde gjort før når det var svensker i landet. Karl Johan ble rasende, men tilslutt ble det laget en underkastelsestraktat basert på Kieltraktaten som var akseptabel for begge parter. | ||