Fredriksten festning: Forskjell mellom sideversjoner

De første moderne festningsverkene på høyden kom på plass da [[Hannibal Sehested]] så at Halden lå strategisk plassert ved et eventuelt svensk angrep på Norge. Høsten [[1644]] ble 360 soldater innkvartert i ladestedet, og man reiste et [[palisadeverk]] mot sørsiden. Tidlig i [[1645]] ble det også reist palisadeverk på andre sider av Halden. I mars 1645 fikk så fire tømmermenn i oppdrag å reise et [[blokkhus]] og kanonstillinger på høyden. Dette fikk navnet Creetzensten, og lå der [[Klokketårnet (Fredriksten)|Klokketårnet]] nå står. Navnet kom fra lederen for byggearbeidene, obertløytnant [[Bendix Creetz]].  

Måneden etter ble en ekspedisjonsstyrke sendt ut fra Halden for å gå inn i Bohuslän. 2400 mann under [[Jørgen Bjelke]] krysset grensen, og plyndret i syv-åtte uker. Tilbake i Halden gikk Bjelke sammen med [[Tønne Huitfeldt]] og [[Pedre Olsen Nordmand]] i gang med å forsterke festningsverkene. Det ble anlagt en [[skanse]] på Sauøya, bolighus ble ombygget til en slags blokkhus og gater ble sperret med trær.

Etter kampene var det klart for Huitfeldt at det var nødvendig å bygge en langt sterkere festning i Halden etter at den ble en grenseby. Arbeidet startet allerede i februar–mars 1659. Palisadene ved [[Gammelporten (Halden)|Gammelporten]] ble utbedret, og på Creetzensten ble det reist et nytt blokkhso og anlagt flere skanser og batterier. [[Brådlandskansen]] og [[Rolandskansen]] ble også bygget, og det ble reist en [[ringmur|kurtine]] mellom dem. Vest og nedenfor Rolandskansen reiste man et halvlukket verk, kalt [[Christianopel]] etter oberstløytnant Christian Lemwig som anla den.  

Det siste forsøket på å ta Halden under Bjelkefeiden kom i januar [[1660]]. Denne gangen ble styrkene, omkring 5000 mann hvorav 3000 ryttere, ledet av feltmarskalk [[Lars Kagg]]. Harald Stake og Gustav Horn var med i ledelsen. Denne gangen forsøkte de seg ikke på å storme direkte, men [[Beleiringen av Halden 1660|beleiret festningen]] i stedet. Beleiringen skulle var i seks uker, med Tønne Huitfeldt som kommandant på Creetzensten. Blant offiserene var [[Christian Holberg]] ([[Ludvig Holberg]]s far) og [[Peder Olsen Normand]]. Det innledende angrepet mot utenverkene kom [[14. januar]]. Kagg rettet flere mindre angrep mot utenverkene. Etter at kampene hadde rast noen timer begynte beleiringen.  

Byen og festningen ble i lang tid utsatt for kraftig artilleriild. Omkring 2500 kanonkuler, 93 granater og 9 fyrboller ramte ladestedet i løpet av tiden beleiringen varte. De norske tapene av liv var små, men de økonomiske tapene var betydelig, ikke minst fordi svenskene brant en rekke gårder og alle sagene i Tistedalen da de trakk seg tilbake. Beleiringen endte den [[21. februar]], da Kagg bestemte seg for å trekke styrkene tilbake før isen på [[Iddefjorden]] ble usikker. På vei mot fjorden mottok han bud om at kong Karl X Gustav var død, noe som medførte at krigen endte.

Murene ble bygget ved at gråstein ble brukt til et indre og et ytre murskall (kistemur). Mellom disse ble det fylt med mindre stein og kalk. Bøndene i [[Idd og Marker fogderi|Idd og Marker]] leverte det meste av steinen, og på det meste ble det levert 1200&nash;1300 lass i året. Kalkstein til hjørner og porter ble hentet fra [[Kommersøya]] utenfor [[Holmestrand]]. I [[1664]] og [[1665]] var opptil 400 mann i arbeid på festningen, mens det i [[1667]] ikke var mer enn omkring seksti mann. I [[1671]] var den første byggeperioden over. Den indre utbyggingen var da langt fra fullført, og man anla midlertidige kanonstillinger for å få plass til tolv kobberkanonen, tolv jernkanoner og en morter. Kommandantboligen ble reist i [[1665]]. Den skulle egentlig ha vært et standsmessig hus, men Tønne Huitfeldt måtte nøye seg med en enkelt trehus.  

Mens [[Gyldenløvefeiden]] krevde ressurser i årene [[1675]]–[[1679]] ble det gjort lite på festningen. Peder Olsen Normand ledet en utbedring av [[Borgerskansen ved Fredriksten festning|Borgerskansen]]. I februar [[1682]] begynte så neste byggeperiode. Stattholder [[Ulrik Fredrik Gyldenløve]] og feltmarskalk [[Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg]] stod bak dette. De erstattet de midlertidige kanonstillingene med permanente, og brystvern av tre ble erstattet med nye av torv. En del fjell ble sprengt vekk for å få bedre sikt og videre skytevinkler slik at stormangrep lettere kunne stoppes. [[Overdragen på Fredriksten festning|Overdragen]] ble ferdigstilt, [[Prinsens bastion på Fredriksten|Prinsens bastion]] videreutviklet, [[Overkongen]] ombygget, man begynte med ombyggingen av [[Underkongen]], kurtinene ble utbedret, [[Dronningens bastion på Fredriksten|Dronningens bastion]] med et stort [[Dronningens kruttårn på Fredriksten|kruttårn]] og [[Prins Georgs bastion på Fredriksten|Prins Georgs bastion]] med et mindre ble reist, og det ble laget hvelvinger for bakeri og bryggerhus. Det ble også gjort mye med utenverkene: [[Stortårnet (Fredriksten)|Stortårnet]] fra 1682, [[Donjonen på Fredriksten|Donjonen]] og [[Gyldenløve fort|Gyldenløves tårn]] fra 1683, et batteri i Borgerskansen og [[De Tettauske Verker]]. I [[1701]] endte denne byggeperioden. På det tidspunkt hadde festningen hele 110 kanoner og åtte [[morter|fyrmørsere]].

I 1701 tiltrådte [[Peter Jacob Wilster|P.J. Wilster]] som sjef for [[Fortifikasjonsetaten]], mens [[Joachim Friderich von Arentzwald]] ble festningskommandant. De to var skjønt enige om at det måtte lages en plan for videre utvikling av Fredriksten. Det ble oppnevnt en kommisjon, og i [[1704]] kom et forslag om utbygginger til en kostnad av 150–000 [[riksdaler]]. Slike summer var det ikke aktuelt å bevilge, men man fikk en del midler og fra [[1705]] til [[1709]] ble en del prosjekter gjennomført. [[Enveloppen]] ble bygget ut mellom [[Østre Ravelin]] og Donjonen, og det ble oppført en ny mur innenfor [[Langelinje]]. Det var også en del mindre arbeider og en styrking av murene mot nord.

Under kampene oppholdt Karl XII seg i [[Peder Colbjørnsen]]s bolig. På et tidspunkt ble huset truffet av en bombe, og kongen fikk en mindre skade i ansiktet da han ble truffet av en splint. Utendørs var det ikke mye tryggere, da gode norske skyttere lå i skråningen og skjøt mot svenskene. [[Carl Gustav Delwig]], en av svenskenes dyktigste offiserer, ble truffet av en muskettkule i hode og døde umiddelbart.

Da svenskene hadde forlatt byen hadde 350 hus brent ned. Festningen var derimot nesten uten skader. Karl XII trakk seg tilbake til [[Torpum]], der han ventet på ammunisjon og beleiringsskyts. Men [[8. juli]] hørte man kanoner som drønnet lenger sør. Det kom bud om hva som hadde skjedd – [[Peter Wessel|Tordenskiold]] hadde senket den svenske flåte i Dynekilen. Karl XII måtte gi opp og trekke seg tilbake til Sverige.

{{utdypende artikkel|Beleiringen av Fredriksten 1718}}

{{utdypende artikkel|Karl XIIs død}}

I [[1718]] var Karl XII igjen klar for å angripe Norge. Denne gangen var Fredrikshald og festningen blant de første målene. Det ble anlagt løpegraver opp mot festningen. Fortet [[Gyldenløve (Fredriksten)|Gyldenløve]] ble erobret, da dette var en hindring på veien mot Fredriksten. I løpegravene hadde den norske ildgivningen fra festningen en fryktelig effekt. Av omkring 200 mann som oppholdt seg der i løpet av en dag mistet 55 livet. Søndag [[11. desember]] var avstanden mellom de norske og de svenske linjene bare 160 meter. 6000 svenske soldater ventet på å storme så snart kongen gav klarsignal. På festningen hadde [[Barthold Nicolai Landsberg]] en garnison på 1500 mann, hvorav 200 var syke.

[[Slaveri]]et på Fredriksten ble antagelig opprettet rundt år 1700. Den første skriftlige kilden som nevner det er fra [[1739]]. Det ble stort, det neste største i landet etter [[slaveriet på Akershus]]. Det var til enhver tid omkring 200 innsatte. Fangene hadde begått ulike kriminelle handlinger, mange av dem handlinger som i senere tider blir regnet som mindre forseelser – de alvorligste forbrytelsene var det [[dødsstraff]] for.  

I [[Enningdalen]] førte små norske styrker under [[Johan Henrik Spørck]] geriljakrig mot svenskene. De klarte å forsinke dem, men overmakten var for stor til å hindre fremrykking. De norske styrkene i Fredrikshald ble ført opp i festningen. [[1. august]] sendte svenskene en parlamentær med anmodning om overgivelse, men kommandanten nektet. Neste dag var svenskene innen skuddhold, og batteriene på festningen åpnet ild. [[3. august]] truet svenskene med å bombardere byen dersom man ikke overgav seg. Igjen nektet kommandanten. Svenskene forsøkte så å overtale borgerne til overgivelse, men heller ikke dette lyktes. Et forsøk på å få borgerne til å avlegge hyllingsed til den svenske kongen mot at de slapp bombardement ble også avvist. Dermed ble to sjalupper rodd opp i Remmenløpet og to i Sauøysundet, og det ble åpnet ild mot festningen og byen. På Fredriksten besvarte man ilden, men svakt krutt førte til at kulene ikke nådde frem. Et forsøk på å bruke større ladning førte til at en kanon sprengte. Bedre krutt ble funnet frem, og man kunne dermed nå svenskene. I byen slukket det frivillige jegerkorpset branner, mens sivile flyktet fra byen.  

Gjenreisningen ble ledet av major [[Balthazar Nicolai Garben]], og han klarte sammen med ingeniøroffiser [[Fredrik Christopher Gjedde]] å få gjennomført en omfattende fornyelse.  

* [[Halden Historiske Samlinger]]