Skribenter
95 208
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
({{bm}}) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 124: | Linje 124: | ||
Den [[18. juni]] [[1826]] brøt det ut brann i Fredrikshald. Det ble saluttert for dronning [[Josefine av Leuchtenberg|Josefines]] førstefødte, og man antar at det var en forladning fra en av kanonene som satte fyr på et hus på Nordsiden. Det meste av byen ble flammenes rov. Samtidig som man planla gjenoppbyggingen av byen ble det også sett på muligheter for å utvide festningen. Men det eneste man fikk penger til var å sette festningen i stand igjen; også den hadde blitt rammet av brannen. | Den [[18. juni]] [[1826]] brøt det ut brann i Fredrikshald. Det ble saluttert for dronning [[Josefine av Leuchtenberg|Josefines]] førstefødte, og man antar at det var en forladning fra en av kanonene som satte fyr på et hus på Nordsiden. Det meste av byen ble flammenes rov. Samtidig som man planla gjenoppbyggingen av byen ble det også sett på muligheter for å utvide festningen. Men det eneste man fikk penger til var å sette festningen i stand igjen; også den hadde blitt rammet av brannen. | ||
Gjenreisningen ble ledet av major [[Balthazar Nicolai Garben]], og han klarte sammen med ingeniøroffiser [[ | Gjenreisningen ble ledet av major [[Balthazar Nicolai Garben]], og han klarte sammen med ingeniøroffiser [[Frederik Christopher Gedde]] å få gjennomført en omfattende fornyelse. | ||
Spørsmålet om Fredrikstens fremtid ble tatt opp igjen i [[1837]], da et nytt utvalg ble nedsatt. I et forslag datert [[1845]] kom festningen sist på en liste over anlegg hvor man skulle gjøre utbedringer; den var ikke lenger et viktig forsvarverk. I [[1871]] ble det vedtatt at festningen med utenverker skulle bli stående, men uten at forsvarsverkene skulle oppgraderes. I [[1888]] kom så et nytt forslag om nedleggelse. Festningen skulle vedlikeholdes som historisk monument, men ikke lenger være en aktiv festning. | Spørsmålet om Fredrikstens fremtid ble tatt opp igjen i [[1837]], da et nytt utvalg ble nedsatt. I et forslag datert [[1845]] kom festningen sist på en liste over anlegg hvor man skulle gjøre utbedringer; den var ikke lenger et viktig forsvarverk. I [[1871]] ble det vedtatt at festningen med utenverker skulle bli stående, men uten at forsvarsverkene skulle oppgraderes. I [[1888]] kom så et nytt forslag om nedleggelse. Festningen skulle vedlikeholdes som historisk monument, men ikke lenger være en aktiv festning. | ||
| Linje 153: | Linje 153: | ||
[[Våpenhirden]], en organisasjon underlagt [[Nasjonal Samling]], fikk i [[1942]] våpentrening på festningen. | [[Våpenhirden]], en organisasjon underlagt [[Nasjonal Samling]], fikk i [[1942]] våpentrening på festningen. | ||
I september [[1944]] kom nye fanger. Natten til [[15. september]] ble mellom 150 og 160 motstandsmenn arrestert av tyskere med hjelp fra norske nazister. De ble satt i Øvre magasin. Familiene deres ordnet med mat til dem. I noen uker ble [[Huth]] brukt som luftegård, men da tyskerne oppdaget at det ble sendt signaler til dem fra byen tok de i bruk [[Place d'Armes]] istedet. Flere av fangene ble utsatt for grov [[tortur]]. | I september [[1944]] kom nye fanger. Natten til [[15. september]] ble mellom 150 og 160 motstandsmenn arrestert av tyskere med hjelp fra norske nazister. De ble satt i Øvre magasin. Familiene deres ordnet med mat til dem. I noen uker ble [[Huth fort]] brukt som luftegård, men da tyskerne oppdaget at det ble sendt signaler til dem fra byen tok de i bruk [[Place d'Armes]] istedet. Flere av fangene ble utsatt for grov [[tortur]]. | ||
Da freden kom i mai [[1945]] var det omkring 250 tyskere på festningen. Motstandsmennene var ikke mannsterke nok til å utfordre garnisonen, selv om krigen var slutt. De fikk derfor med seg en styrke [[Politistyrkene|polititropper]] ledet av løytnant [[Arne Ottersen]] som ankom [[10. mai]]. Dagen etter møtte de på festningen. Kommandanten major Schieritz hadde flyktet, og en kaptein fra Wehrmacht ledet garnisonen. Mange av de tyske soldatene var beruset. Forhandlignene gikk raskt unna, og det ble bestemt at overtagelsen skulle skje klokken åtte samme kveld. Det ble lagt en plan; man var ikke sikker på at tyskerne var inneforstått med at krigen var over, og det at det var mye fyll var et usikkerhetsmoment. Place d'Armes ble raskt besatt, og de omkring hundre tyskerne som var igjen forholdt seg rolige. Enkelte av dem var på det tidspunkt ravende fulle. Den tyske kommandanten signerte en formell overgivelse på en papirbit. Han ville gjerne ha med frasen «Alles in Ordnung», men Ottersen kunne ikke vite om så var tilfelle og nektet å akseptere det. Tyskerne ble sendt vekk. De fikk ta med seg våpnene, men måtte legge igjen ammunisjonen, og ble plassert i Tuneleiren ved Sarpsborg. En liten gjeng fulle tyske soldater hadde gjemt seg på Dronningens bastion og måtte jages ut. En eldre soldat gråt bittert over at han måtte forlate Norge. | Da freden kom i mai [[1945]] var det omkring 250 tyskere på festningen. Motstandsmennene var ikke mannsterke nok til å utfordre garnisonen, selv om krigen var slutt. De fikk derfor med seg en styrke [[Politistyrkene|polititropper]] ledet av løytnant [[Arne Ottersen]] som ankom [[10. mai]]. Dagen etter møtte de på festningen. Kommandanten major Schieritz hadde flyktet, og en kaptein fra Wehrmacht ledet garnisonen. Mange av de tyske soldatene var beruset. Forhandlignene gikk raskt unna, og det ble bestemt at overtagelsen skulle skje klokken åtte samme kveld. Det ble lagt en plan; man var ikke sikker på at tyskerne var inneforstått med at krigen var over, og det at det var mye fyll var et usikkerhetsmoment. Place d'Armes ble raskt besatt, og de omkring hundre tyskerne som var igjen forholdt seg rolige. Enkelte av dem var på det tidspunkt ravende fulle. Den tyske kommandanten signerte en formell overgivelse på en papirbit. Han ville gjerne ha med frasen «Alles in Ordnung», men Ottersen kunne ikke vite om så var tilfelle og nektet å akseptere det. Tyskerne ble sendt vekk. De fikk ta med seg våpnene, men måtte legge igjen ammunisjonen, og ble plassert i Tuneleiren ved Sarpsborg. En liten gjeng fulle tyske soldater hadde gjemt seg på Dronningens bastion og måtte jages ut. En eldre soldat gråt bittert over at han måtte forlate Norge. | ||