323 355
redigeringer
→Angrepet i 1814
| Linje 93: | Linje 93: | ||
==Angrepet i 1814== | ==Angrepet i 1814== | ||
{{utdypende artikkel| | {{utdypende artikkel|Beleiringen av Fredriksten 1814}} | ||
Ved [[Kielfreden]] ble det fastslått at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Samtidig foregikk et arbeid for norsk selvstendighet, som [[17. mai]] resulterte i en egen norsk [[Grunnloven|grunnlov]]. Den svenske kronprinsen [[Karl III Johan|Karl Johan]] ville ikke gi opp å få kontroll over Norge, og samlet en stor styrke. Fra norsk side var det liten kampvilje, og den norske flotikjen rømte feltet da [[Hvaler]] ble besatt. På Fredriksten festning var man derimot klare til kamp. | Ved [[Kielfreden]] ble det fastslått at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Samtidig foregikk et arbeid for norsk selvstendighet, som [[17. mai]] resulterte i en egen norsk [[Grunnloven|grunnlov]]. Den svenske kronprinsen [[Karl III Johan|Karl Johan]] ville ikke gi opp å få kontroll over Norge, og samlet en stor styrke. Fra norsk side var det liten kampvilje, og den norske flotikjen rømte feltet da [[Hvaler]] ble besatt. På Fredriksten festning, der [[Johan Andreas Cornelius von Ohme]] var kommandant, var man derimot klare til kamp. | ||
I [[Enningdalen]] førte små norske styrker under [[Johan Henrik Spørck]] geriljakrig mot svenskene. De klarte å forsinke dem, men overmakten var for stor til å hindre fremrykking. De norske styrkene i Fredrikshald ble ført opp i festningen. [[1. august]] sendte svenskene en parlamentær med anmodning om overgivelse, men kommandanten nektet. Neste dagen var svenskene innen skuddhold, og batteriene på festningen åpnet ild. [[3. august]] truet svenskene med å bombardere byen dersom man ikke overgav seg. Igjen nektet kommandanten. Svenskene forsøkte så å overtale borgerne til overgivelse, men heller ikke dette lyktes. Et forsøk på å få borgerne til å avlegge hyllingsed til den svenske kongen mot at de slapp bombardement ble også avvist. Dermed ble to sjalupper rodd opp i Remmenløpet og to i Sauøysundet, og det ble åpnet ild mot festningen og byen. På Fredriksten besvarte man ilden, men svakt krutt førte til at kulene ikke nådde frem. Et forsøk på å bruke større ladning førte til at en kanon sprengte. Bedre krutt ble funnet frem, og man kunne dermed nå svenskene. I byen slukket det frivillige jegerkorpset branner, mens sivile flyktet fra byen. | I [[Enningdalen]] førte små norske styrker under [[Johan Henrik Spørck]] geriljakrig mot svenskene. De klarte å forsinke dem, men overmakten var for stor til å hindre fremrykking. De norske styrkene i Fredrikshald ble ført opp i festningen. [[1. august]] sendte svenskene en parlamentær med anmodning om overgivelse, men kommandanten nektet. Neste dagen var svenskene innen skuddhold, og batteriene på festningen åpnet ild. [[3. august]] truet svenskene med å bombardere byen dersom man ikke overgav seg. Igjen nektet kommandanten. Svenskene forsøkte så å overtale borgerne til overgivelse, men heller ikke dette lyktes. Et forsøk på å få borgerne til å avlegge hyllingsed til den svenske kongen mot at de slapp bombardement ble også avvist. Dermed ble to sjalupper rodd opp i Remmenløpet og to i Sauøysundet, og det ble åpnet ild mot festningen og byen. På Fredriksten besvarte man ilden, men svakt krutt førte til at kulene ikke nådde frem. Et forsøk på å bruke større ladning førte til at en kanon sprengte. Bedre krutt ble funnet frem, og man kunne dermed nå svenskene. I byen slukket det frivillige jegerkorpset branner, mens sivile flyktet fra byen. | ||
| Linje 101: | Linje 101: | ||
Neste dag ble byen utsatt for brannbomber. Takket være iherdig innsats fra borgere som var igjen og sjømenn ble Nordsiden reddet fra å bli flammenes rov. Borgerne bad om våpenhvile et døgn. Kronprinsen kunne gå med på dette, hvis de underkastet seg den svenske kongen. Det norske svaret på dette var at da kunne man bare fortsette å skyte, og borgerne kunne hjelpe til med å spre brannene slik de hadde gjort før når det var svensker i landet. Karl Johan ble rasende, men tilslutt ble det laget en underkastelsestraktat basert på Kieltraktaten som var akseptabel for begge parter. | Neste dag ble byen utsatt for brannbomber. Takket være iherdig innsats fra borgere som var igjen og sjømenn ble Nordsiden reddet fra å bli flammenes rov. Borgerne bad om våpenhvile et døgn. Kronprinsen kunne gå med på dette, hvis de underkastet seg den svenske kongen. Det norske svaret på dette var at da kunne man bare fortsette å skyte, og borgerne kunne hjelpe til med å spre brannene slik de hadde gjort før når det var svensker i landet. Karl Johan ble rasende, men tilslutt ble det laget en underkastelsestraktat basert på Kieltraktaten som var akseptabel for begge parter. | ||
[[5. august]] forsøkte svenskene nok en metode, da general Ohme fikk beskjed om at han ville bli hengt som opprører om han fortsatte forsvaret. Også dette ble avvist av nordmennene. Den svenske ildgivningen fortsatte, og [[8. august]] åpnet man ild fra åtte morterer på Sauøya. Dette hadde en fryktelig effekt på festningen, og så mange kanoner som mulig ble kjørt frem for å bringe batteriet på Sauøya til taushet. I flere timer ble de beskutt inntil skogen som dekket batteriet var borte og selve batteriet kunne utslettes. | [[5. august]] forsøkte svenskene nok en metode, da general Ohme fikk beskjed om at han ville bli hengt som opprører om han fortsatte forsvaret. Også dette ble avvist av nordmennene. Den svenske ildgivningen fortsatte, og [[8. august]] åpnet man ild fra åtte morterer på Sauøya. Dette hadde en fryktelig effekt på festningen, og så mange kanoner som mulig ble kjørt frem for å bringe batteriet på Sauøya til taushet. I flere timer ble de beskutt inntil skogen som dekket batteriet var borte og selve batteriet kunne utslettes. | ||
Den verste dagen under beleiringen var [[13. august]], da et nytt svensk batteri i Rød-Glenne-området åpnet ild sammen med andre batteriet. Festningen besvarte med ild fra syv batterier. Et kruttlager eksploderte på Prins Christians bastion; bare en ble drept men mange ble sårtet og hele klippen ristet. Mange av de svenske kulene nådde ikke frem, og falt ned i byen. Tre bomber traff kirken, og en av dem gikk rett gjennom orgelet. Natten til [[15. august]] rykket svenske oppklaringsstyrker frem mot festningen fra Iddesiden, men forsvarerne så dem og slo tilbake forsøket. Bombardementet fortsatte gjennom dagen, inntil man på kvelden hørte svenske hurrarop. Royal Suédois hadde kommet frem, og skulle brukes til storming av festningen. Nordmennene venter et voldsomt angrep, men halv tolv på kvelden kom i stedet en svensk parlamentær. Det viste seg å være baron Stjernkrona og kammerherre Brock som hadde kommet, og de brakte med seg bud om [[Mossekonvensjonen]] – krigen var over. | |||
Det er usikkert om Fredriksten kunne ha slått tilbake et angrep fra Royal Suédois, et regiment bestående av leiesoldater fra forskjellige land med stor krigserfaring. Kommandant Ohme orket ikke selv å overlevere festningen, men gav det oppdraget til generalmajor Johan Petersen. Festningen ble for første gang overgitt, men garnisonen kunne marsjere med «klingende spill og flyvende faner» – den var ikke tatt med storm, og den jomfruelighet var dermed intakt. | |||
==Unionstiden== | |||
I unionstiden falt mye av berettigelsen for et stort festningsanlegg i Halden bort. Allerede i [[1815]] ble det foreslått å legge den ned. Som en anerkjennelse av den historiske betydningen skulle anlegget allikevel holdes i stand. Men festningen ble beholdt. | |||
Den [[18. juni]] [[1826]] brøt det ut brann i Fredrikshald. Det ble saluttert for dronning [[Josefine av Sverige|Josefines]] førstefødte, og man antar at det var en forladning fra en av kanonene som satte fyr på et hus på Nordsiden. Det meste av byen ble flammenes rov. Samtidig som man planla gjenoppbyggingen av byen ble det også sett på muligheter for å utvide festningen. Men det eneste man fikk penger til var å sette festningen i stand igjen; også den hadde blitt rammet av brannen. | |||
Gjenreisningen ble ledet av major [[Balthazar Nicolai Garben]], og han klarte sammen med ingeniøroffiser [[Fredrik Chrisopher Gjedde]] å få gjennomført en omfattende fornyelse. | |||
Spørsmålet om Fredrikstens fremtid ble tatt opp igjen i [[1837]], da et nytt utvalg ble nedsatt. I et forslag datert [[1845]] kom festningen sist på en liste over anlegg hvor man skulle gjøre utbedringer; den var ikke lenger et viktig forsvarverk. I [[1871]] ble det vedtatt at festningen med utenverker skulle bli stående, men uten at forsvarsverkene skulle oppgraderes. I [[1888]] kom så et nytt forslag om nedleggelse. Festningen skulle vedlikeholdes som historisk monument, men ikke lenger være en aktiv festning. | |||
==Unionskrisen== | |||
I [[1890-årene]] kom unionskrisen. Man begynte å bygge forsvarsverker langs grensen mot Sverige, og Fredriksten ble opprustet. [[Georg Stang]] sørget for å få på plass fire hurtigskytende 12 cm tårnkanoner på Prins Christians bastion, Overdragen, Gyldenløve og Overberget. Det ble også satt ut fire 12 cm haubitser, og andre deler av festningen ble restaurert. Disse arbeidene ble utført [[1901]]–[[1903]]. | |||
Sommeren [[1905]] var krigsfaren til å ta og føle på. Svenske styrker ble flyttet opp mot grensen, og på norsk side var alle festninger, fort og skanser bemannet. En speiderballong ble sendt opp fra Fredriksten på sommeren, og de svenske stillingene ble grundig kartlagt. | |||
Etter folkeavstemningen om unionsoppløsningen fulgte forhandlingene om vilkårene. I [[Karlstadforliket]] fra september 1905 ble det klart at grenseområdet skulle demilitariseres. Dermed var Fredrikstens skjebne beseglet. På grunn av dens historiske verdi fikk festningen stå, men skytset ble fjernet, og den var ikke lenger en aktiv festning. | |||
==Kommandanter== | ==Kommandanter== | ||