Grønlandssaken: Forskjell mellom sideversjoner

Linje 9: Linje 9:
Under forhandlingene om [[Spitsbergen]] etter [[første verdenskrig]], garanterte imidlertid utenriksminister [[Nils Claus Ihlen]] i samtaler med den danske ambassadøren i Norge 22. juli 1919 at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland, mot at Danmark støttet Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris.
Under forhandlingene om [[Spitsbergen]] etter [[første verdenskrig]], garanterte imidlertid utenriksminister [[Nils Claus Ihlen]] i samtaler med den danske ambassadøren i Norge 22. juli 1919 at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland, mot at Danmark støttet Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris.


== Forhandlinger 1923–1924 ==
== Østgrønlandsoverenskomsten av 1924 ==
{{thumb|Grønlands delegation - no-nb digifoto 20160203 00263 NB NS 000754Q.jpg|Forhandlingsdelegasjonene rundt bordet, sannsynligvil i Oslo/Kristiania. Den norske delegasjonen til venstre (fra nærmest kamera): [[Kristoffer Eckhoff Knutsen Høgset|Kristoffer Høgset]], [[Carl Joachim Hambro|Carl J. Hambro]], [[Johan Ludwig Mowinckel (1870–1943)|Johan L. Mowinckel]] (formann) og [[Halvdan Koht]]. På høyre siden den danske delegasjonen (fra nærmest kamera): Thorvald Stauning, Otto Reedz-Thott, Jens Christian Christensen (formann) og Jens Hassing-Jørgensen.|[[Narve Skarpmoen]]/[[Nasjonalbiblioteket]]|1923–1924}}
{{thumb|Grønlands delegation - no-nb digifoto 20160203 00263 NB NS 000754Q.jpg|Forhandlingsdelegasjonene rundt bordet, sannsynligvis i Oslo/Kristiania. Den norske delegasjonen til venstre (fra nærmest kamera): [[Kristoffer Eckhoff Knutsen Høgset|Kristoffer Høgset]], [[Carl Joachim Hambro|Carl J. Hambro]], [[Johan Ludwig Mowinckel (1870–1943)|Johan L. Mowinckel]] (formann) og [[Halvdan Koht]]. På høyre siden den danske delegasjonen (fra nærmest kamera): Thorvald Stauning, Otto Reedz-Thott, Jens Christian Christensen (formann) og Jens Hassing-Jørgensen.|[[Narve Skarpmoen]]/[[Nasjonalbiblioteket]]|1923–1924}}
Danmark kunngjorde i 1921 at hele Grønland ble lagt under det danske handelsmonopolet, noe Norge ikke godtok da dette truet de norske fiske- og fangstinteressene på Øst-Grønland. Utenrikminister [[Arnold Ræstad]] kom en en offisiell protest, som danskene leverte et langt svar på i desember samme år hvor det ble argumentert for danske suverenitet for hele Grønland, men var villige til å innrømme særvilkår for nordmenn. Det tok lang tid før det kom noe norsk svar på dette, og saken var til behandling i Stortinget i form av en proposisjon i 1923 og fikk grundig behandling i Konstitusjonskomitéen.
Imidlertid gikk Ihlen og [[Gunnar Knudsens andre regjering]] av 21. juni 1920 og ble erstattet av [[Otto B. Halvorsens første regjering]] med [[Christian Fredrik Michelet (1863–1927)|Christian Fredrik Michelet]] som ny utenriksminister som 7. mai 1921 presiserte overfor den danske sendemannen at Norge ikke kunne gi fra seg sine rettighetere til fangst og fiske i farvannene rundt Grønland.
 
Danmark kunngjorde da 10. mai 1921 at hele Grønland ble lagt under det danske handelsmonopolet, noe Norge ikke godtok da dette truet de norske fiske- og fangstinteressene på Øst-Grønland. Imidlertid gikk Otto B. Halvorsens regjering av 22. juni samme år, og [[Otto Blehrs andre regjering]] overtok, med [[Arnold Ræstad]] som utenrikminister.
 
Ræstad kom en en offisiell protest, som danskene leverte et langt svar på i desember samme år hvor det ble argumentert for danske suverenitet for hele Grønland, men var villige til å innrømme særvilkår for nordmenn. Det tok lang tid før det kom noe norsk svar på dette, og etter atter et regjeringsskifte, denne gang med [[Otto B. Halvorsens andre regjering]] og med Michelet tilbake som utenriksminister fra 5 mars 1923, kom saken til behandling i Stortinget i form av en proposisjon samme sommer og fikk grundig behandling i Konstitusjonskomitéen.


Stortinget nedsatte en forhandlingsdelegasjon som fikk klare føringer, blant annet på å ikke godta de danske suverenitetskravene og ikke anerkjenne Ihlens muntlige garanti fra 1919.
Stortinget nedsatte en forhandlingsdelegasjon som fikk klare føringer, blant annet på å ikke godta de danske suverenitetskravene og ikke anerkjenne Ihlens muntlige garanti fra 1919.
Skribenter
95 188

redigeringer