Skribenter
95 261
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
Da unionen ble oppløst i 1905 kom spørsmålet opp om ikke Grønland var et gammel norsk land, dette hadde sammenheng med at Norge hadde fangstinteresser på kysten av Øst-Grønland. Danske suverenitet over det dansk-koloniserte Vest-Grønland ble ikke bestridt, men særlig nasjonalistiske kretser i Norge betraktet det ikke-koloniserte Øst-Grønland, bortsett fra Ammassalik fra 1894 lengre sør, som ingenmannsland. | Da unionen ble oppløst i 1905 kom spørsmålet opp om ikke Grønland var et gammel norsk land, dette hadde sammenheng med at Norge hadde fangstinteresser på kysten av Øst-Grønland. Danske suverenitet over det dansk-koloniserte Vest-Grønland ble ikke bestridt, men særlig nasjonalistiske kretser i Norge betraktet det ikke-koloniserte Øst-Grønland, bortsett fra Ammassalik fra 1894 lengre sør, som ingenmannsland. | ||
== Skiftende regjeringer == | |||
Under forhandlingene om [[Spitsbergen]] etter [[første verdenskrig]], garanterte imidlertid utenriksminister [[Nils Claus Ihlen]] i samtaler med den danske ambassadøren i Norge 22. juli 1919 at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland, mot at Danmark støttet Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris. | Under forhandlingene om [[Spitsbergen]] etter [[første verdenskrig]], garanterte imidlertid utenriksminister [[Nils Claus Ihlen]] i samtaler med den danske ambassadøren i Norge 22. juli 1919 at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland, mot at Danmark støttet Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris. | ||
Imidlertid gikk Ihlen og [[Gunnar Knudsens andre regjering]] av 21. juni 1920 og ble erstattet av [[Otto B. Halvorsens første regjering]] med [[Christian Fredrik Michelet (1863–1927)|Christian Fredrik Michelet]] som ny utenriksminister som 7. mai 1921 presiserte overfor den danske sendemannen at Norge ikke kunne gi fra seg sine rettigheter til fangst og fiske i farvannene rundt Grønland. | Imidlertid gikk Ihlen og [[Gunnar Knudsens andre regjering]] av 21. juni 1920 og ble erstattet av [[Otto B. Halvorsens første regjering]] med [[Christian Fredrik Michelet (1863–1927)|Christian Fredrik Michelet]] som ny utenriksminister som 7. mai 1921 presiserte overfor den danske sendemannen at Norge ikke kunne gi fra seg sine rettigheter til fangst og fiske i farvannene rundt Grønland. | ||
| Linje 17: | Linje 16: | ||
Ræstad kom en en offisiell protest, som danskene leverte et langt svar på i desember samme år hvor det ble argumentert for danske suverenitet for hele Grønland, men var villige til å innrømme særvilkår for nordmenn. Det tok lang tid før det kom noe norsk svar på dette, og etter atter et regjeringsskifte, denne gang med [[Otto B. Halvorsens andre regjering]] og med Michelet tilbake som utenriksminister fra 5 mars 1923, kom saken til behandling i Stortinget i form av en proposisjon samme sommer og fikk grundig behandling i Konstitusjonskomitéen. | Ræstad kom en en offisiell protest, som danskene leverte et langt svar på i desember samme år hvor det ble argumentert for danske suverenitet for hele Grønland, men var villige til å innrømme særvilkår for nordmenn. Det tok lang tid før det kom noe norsk svar på dette, og etter atter et regjeringsskifte, denne gang med [[Otto B. Halvorsens andre regjering]] og med Michelet tilbake som utenriksminister fra 5 mars 1923, kom saken til behandling i Stortinget i form av en proposisjon samme sommer og fikk grundig behandling i Konstitusjonskomitéen. | ||
== Østgrønlandsoverenskomsten av 1924 == | |||
{{thumb|Grønlands delegation - no-nb digifoto 20160203 00263 NB NS 000754Q.jpg|Forhandlingsdelegasjonene rundt bordet, sannsynligvis i Oslo/Kristiania. Den norske delegasjonen til venstre (fra nærmest kamera): [[Kristoffer Eckhoff Knutsen Høgset|Kristoffer Høgset]], [[Carl Joachim Hambro|Carl J. Hambro]], [[Johan Ludwig Mowinckel (1870–1943)|Johan L. Mowinckel]] (formann) og [[Halvdan Koht]]. På høyre siden den danske delegasjonen (fra nærmest kamera): Thorvald Stauning, Otto Reedz-Thott, Jens Christian Christensen (formann) og Jens Hassing-Jørgensen.|[[Narve Skarpmoen]]/[[Nasjonalbiblioteket]]|1923–1924}} | |||
Stortinget nedsatte 21. august en forhandlingsdelegasjon som fikk klare føringer, blant annet på å ikke godta de danske suverenitetskravene og ikke anerkjenne Ihlens muntlige garanti fra 1919. | Stortinget nedsatte 21. august en forhandlingsdelegasjon som fikk klare føringer, blant annet på å ikke godta de danske suverenitetskravene og ikke anerkjenne Ihlens muntlige garanti fra 1919. | ||
Forhandlingene ble åpnet i [[København]] med første møte 25. september og varte fram til 4. oktober uten at det ble oppnådd enighet. 14. januar 1924 ble forhandlingene gjenopptatt i Kristiania, og varte da fram til 28. januar 1924. Forhandlingsresultatet ble deretter godkjent i den danske Rigsdagen og Stortinget og traktaten, kalt Østgrønlandsoverenskomsten ble undertegnet 9. juli 1924 i København og trådte i kraft dagen etter. | Forhandlingene ble åpnet i [[København]] med første møte 25. september og varte fram til 4. oktober uten at det ble oppnådd enighet. 14. januar 1924 ble forhandlingene gjenopptatt i Kristiania, og varte da fram til 28. januar 1924. Forhandlingsresultatet ble deretter godkjent i den danske Rigsdagen og Stortinget og traktaten, kalt Østgrønlandsoverenskomsten ble undertegnet 9. juli 1924 i København og trådte i kraft dagen etter. | ||
Traktaten regulerte adgangen til Øst-Grønland, og som sikret norske fangstinteresser i Øst-Grønland, mens suverenitetsspørsmålet skulle bli endelig avgjort senere da partene i traktaten slår fast at de | Traktaten regulerte adgangen til Øst-Grønland, og som sikret norske fangstinteresser i Øst-Grønland, mens suverenitetsspørsmålet skulle bli endelig avgjort senere da partene i traktaten slår fast at de står på sine prinsippielle standpunkter. Trakaten bærer slik sterkt preg av kompromiss, hvor ingen av partene skulle oppleve et fullt nederlag. Imidlertid utløste traktaten store folkelige protester i begge land, i Danmark skrev 70 000 mennesser under på en protest. | ||
Men det lå klart at det gikk mot dansk suverenitet over hele Grønland. | Men det lå klart at det gikk mot dansk suverenitet over hele Grønland. I løpet av den kommende tiden fikk danskene bygget ut to radiostasjoner, en seismografisk stasjon og en kirke og en kirke på Grønland. | ||
== Private politiske initiativ i Norge == | == Private politiske initiativ i Norge == | ||
Også i Norge var det mange som var imot traktaten og privatpersoner organiserte seg i 1926 gjennom Norges Grønlandslag under ledelse av advokat [[Gustav Smedal]]. Smedal og dosent [[Adolf Hoel]] drev en intens lobbyvirksomhet overfor myndighetene og det politiske liv, og laget fikk en viss tilslutning i borgerlige kretser, særlig i [[Bondepartiet]]. | |||
I | I 1922 ble det opprettet en norsk fangst-, radio- og meteorologstasjon, men ble lagt ned etter bare et års drift. Driften ble gjenopptatt i 1926 og var for øvrig i drift helt fram til 1959, kun avbrudt av krigsårene. | ||
I 1929 ble det gjennomført en | I 1929 ble det gjennomført en offentlig finanisert vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland, og i 1931 opprettet regjeringen det såkalte Ishavsrådet. | ||
== Okkupasjon av Eirik Raudes land == | == Okkupasjon av Eirik Raudes land == | ||