Skribenter
95 176
redigeringer
Grini fangeleir: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
→Frigjøringen
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| (2 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 264: | Linje 264: | ||
* [[Abraham Borøchstein]] | * [[Abraham Borøchstein]] | ||
* [[Trygve Bratteli]] | * [[Trygve Bratteli]] | ||
* [[Trygve Breen (1911–1994)|Trygve Breen]] | |||
* [[Alexander Brinchmann (1888-1978)|Alexander Brinchmann]] | * [[Alexander Brinchmann (1888-1978)|Alexander Brinchmann]] | ||
* [[Jonas Brunvoll]] | * [[Jonas Brunvoll]] | ||
| Linje 342: | Linje 343: | ||
* [[Gustav Sønsteby]] | * [[Gustav Sønsteby]] | ||
* [[Henrik Sørensen]] | * [[Henrik Sørensen]] | ||
* [[Olav Tendeland ( | * [[Olav Tendeland (1904–1996)|Olav Tendeland]] | ||
* [[Finn Thorn]] | * [[Finn Thorn]] | ||
* [[Arne Thu]] | * [[Arne Thu]] | ||
| Linje 389: | Linje 390: | ||
Allerede tidlig i 1944 begynte en del av fangene å diskutere hvordan en ordnet og rolig avvikling av leiren skulle foregå når frigjøringen endelig kom. Det ble blant annet utarbeidet en hemmelig liste på rundt 150 navn på fanger som ble ansett som tvilsomme og som ikke måtte slippes ut. Da freden endelig kom, hadde tyskerne allerede sluppet ut 80 av dem, men disse ble tidlig arrestert og sendt tilbake. | Allerede tidlig i 1944 begynte en del av fangene å diskutere hvordan en ordnet og rolig avvikling av leiren skulle foregå når frigjøringen endelig kom. Det ble blant annet utarbeidet en hemmelig liste på rundt 150 navn på fanger som ble ansett som tvilsomme og som ikke måtte slippes ut. Da freden endelig kom, hadde tyskerne allerede sluppet ut 80 av dem, men disse ble tidlig arrestert og sendt tilbake. | ||
Også sikring av matforsyninger og en faktisk leirledelse måtte vre på plass umiddelbart, og i mars 1945 ble det etablert en komite som skulle trå inn som en midlertidig ledelse, med fylkesmann i Finnmark, [[Hans Gabrielsen]] som leder og videre bestående av sekretær [[Einar Gerhardsen]], sekretær Gunnar Braathen, oberstløyntant Nils Bøckmann, skipskaptein Just Olsen, høyesterettsadvokat [[Ernst Fredrik Eckhoff (1905–1997)|Ernst Fredrik Eckhoff]], direktør Eugen Westblad, redaktør Jørgen Vogt og skipsreder og personalsjefen påå Grini, Alf Gowart Olsen. Jst Olsen og Eugen Westblad ble imidlertid løslatt før frigivelsen, og ble | Også sikring av matforsyninger og en faktisk leirledelse måtte vre på plass umiddelbart, og i mars 1945 ble det etablert en komite som skulle trå inn som en midlertidig ledelse, med fylkesmann i Finnmark, [[Hans Gabrielsen]] som leder og videre bestående av sekretær [[Einar Gerhardsen]], sekretær Gunnar Braathen, oberstløyntant Nils Bøckmann, skipskaptein Just Olsen, høyesterettsadvokat [[Ernst Fredrik Eckhoff (1905–1997)|Ernst Fredrik Eckhoff]], direktør Eugen Westblad, redaktør Jørgen Vogt og skipsreder og personalsjefen påå Grini, Alf Gowart Olsen. Jst Olsen og Eugen Westblad ble imidlertid løslatt før frigivelsen, og ble erstattet av Eyolf Berg-Olsen og lektor Haakon Holmboe. | ||
Gjernnom ulovlig radiolytting visste overgangkomiteen utpå ettermiddagen 7. mai at Tyskland hadde kapitulert, og dette ble kjent for fangene, men livet måtte likevel gå videre ttil det forelå en offisiell erklæring. Personalsjef Gowart Olsen ble innkalt til kommandanten og det ble ringt til generalappell. Den svenske politimannen og sjef for [[Polititroppene|de norske politistyrkene i Scverige]], Harry Södermann hadde etter avtale med Heinrich Fehlis kommet til Oslo og ga den offisielle erklæringen, første til de mannlige fangene, og deretter på kvinneavdelingen. | Gjernnom ulovlig radiolytting visste overgangkomiteen utpå ettermiddagen 7. mai at Tyskland hadde kapitulert, og dette ble kjent for fangene, men livet måtte likevel gå videre ttil det forelå en offisiell erklæring. Personalsjef Gowart Olsen ble innkalt til kommandanten og det ble ringt til generalappell. Den svenske politimannen og sjef for [[Polititroppene|de norske politistyrkene i Scverige]], Harry Södermann hadde etter avtale med Heinrich Fehlis kommet til Oslo og ga den offisielle erklæringen, første til de mannlige fangene, og deretter på kvinneavdelingen. | ||