Skribenter
95 756
redigeringer
→Væreiertida
(korr.) |
|||
| Linje 71: | Linje 71: | ||
Klagene kom fortsatt inn fra fiskerne, og i 1877 ble det bestemt at myndighetene skulle bygge ut havna. Slik ville også andre enn væreierne ha bidratt til tilrettelegging for fiskeriet, og man kunne derfor frata væreierne forkjøpsretten. For å kunne gjøre dette måtte staten kjøpe ut grunn til havneanlegget. Brødrene Volckmar var negative til salg, og mente at fisket på Grip gikk sin gang uansett om det ble ny havn der eller ikke. Havnearbeidskommisjonen kom allikevel til at det skulle bygges bedre havner i åtte fiskevær, deriblant på Grip. Stortinget godkjente bevilgninger til dette i 1881 og 1882. Men pengene ble gitt uten krav om at væreierne måtte gi fra seg forkjøpsretten. Dermed kom det ingen endringer som følge av de statlige investeringene. | Klagene kom fortsatt inn fra fiskerne, og i 1877 ble det bestemt at myndighetene skulle bygge ut havna. Slik ville også andre enn væreierne ha bidratt til tilrettelegging for fiskeriet, og man kunne derfor frata væreierne forkjøpsretten. For å kunne gjøre dette måtte staten kjøpe ut grunn til havneanlegget. Brødrene Volckmar var negative til salg, og mente at fisket på Grip gikk sin gang uansett om det ble ny havn der eller ikke. Havnearbeidskommisjonen kom allikevel til at det skulle bygges bedre havner i åtte fiskevær, deriblant på Grip. Stortinget godkjente bevilgninger til dette i 1881 og 1882. Men pengene ble gitt uten krav om at væreierne måtte gi fra seg forkjøpsretten. Dermed kom det ingen endringer som følge av de statlige investeringene. | ||
I 1886 gikk Brødrene Volckmar konkurs, og Grip ble overtatt av panthaverne Th. Fasting og | I 1886 gikk Brødrene Volckmar konkurs, og Grip ble overtatt av panthaverne Th. Fasting og [[Ole Andreas Furu (1841–1925)|Ole Andreas Furu]]. Konkursboet leide i 1887 ut fiskeværet til [[Nicolay Volckmar]], sønnen til en av de to brødrene. Også i hans tid fortsatt værtvangen. Det ble faktisk verre, for mens det tidligere hadde vært samme pris i alle fiskevær, fikk fiskerne på Grip nå dårligere betaling enn andre. Volckmars begrunnelse var at Grip lå så nær Kristiansund at prisen måtte være lavere der. Fiskerne fortvilte over nok en endring i «spillereglene». Klagen de sendte inn gikk sin gang, og endte opp hos [[Væreierkommisjonen av 1884]], som var nedsatt for å granske forholdene i fiskeværene. Det kom ikke noe ut av klagen. | ||
I 1890 | I 1890 solgte panthaverne Fasting og Furu til det som skulle ble den siste væreieren, [[Ludvig Williamsen (1854–1924)|Ludvig Williamsen]]. Bare to hus var i sjøleie, resten ble Williamsens eiendom. Samtidig jobba væreierkommisjonen med et forslag til ny lovgivning. Kommisjonen delte seg i et flertall og et mindretall, der mindretallet i stor grad sto på væreiernes side. Flertallet gikk inn for lovendringer, og det kom et forslag om ny væreierlov. Det ble sanksjonert den 6. juli 1892. Med denne loven mista væreierne forkjøpsrett og salgsplikt, og leie skulle avtales mellom leietaker og væreier. Dersom husleia var urimelig høy kunne lensmann og fogd senke den etter skjønn. Det ble i de neste årene tatt opp langt mindre fisk enn i foregående tiår, men allikevel satt fiskerne igjen med betydelig mer penger. Dårlig fiske førte altså ikke lenger til fattigdom for dem – tidligere hadde væreieren tatt ut det han skulle ha, og fiskerne ble sittende med en slikk og ingenting når det var vanskelige tider. Det var tydelig at væreiernes forkjøpsrett hadde vært dypt urettferdig mot fiskerne. | ||
Alt var allikevel ikke rosenrødt. Det var fortsatt konflikter mellom folket på Grip og Williamsen, som kunne nekte fiskere å ta opphold på Grip om de ikke inngikk avtaler med ham. Han krevde også leie som fiskerne mente var urimelig høy. Allerede i 1896 var arbeidet med en ny væreierlov som ytterligere skulle innskrenke væreieres makt i gang. Kommunene i området ble bedt om å uttale seg. I Kristiansund gikk et mindretall inn for departementets nye forslag, mens formannskapet mente at staten måtte ta over fiskeværene, om nødvendig ved ekspropriasjon. Amtmann [[Ludvig Arnoldus Leth]] mente at loven allerede ga fiskerne rett til å forhandle om leie. Dermed ville ikke en ny lov gjøre ting vanskeligere for væreiere, det ville bare presisere denne retten. Den nye væreierloven ble sanksjonert 20. mai 1899. Den sa ingenting om forkjøpsrett, og dermed kunne væreierne fortsatt kreve dette. Men fiskerne hadde nå krav på å få fastsatt leie ved skjønn, og herredsstyrene kunne gripe inn ved konflikter mellom væreier og befolkninga. I mellomtida hadde det skjedd ting på Grip. | Alt var allikevel ikke rosenrødt. Det var fortsatt konflikter mellom folket på Grip og Williamsen, som kunne nekte fiskere å ta opphold på Grip om de ikke inngikk avtaler med ham. Han krevde også leie som fiskerne mente var urimelig høy. Allerede i 1896 var arbeidet med en ny væreierlov som ytterligere skulle innskrenke væreieres makt i gang. Kommunene i området ble bedt om å uttale seg. I Kristiansund gikk et mindretall inn for departementets nye forslag, mens formannskapet mente at staten måtte ta over fiskeværene, om nødvendig ved ekspropriasjon. Amtmann [[Ludvig Arnoldus Leth]] mente at loven allerede ga fiskerne rett til å forhandle om leie. Dermed ville ikke en ny lov gjøre ting vanskeligere for væreiere, det ville bare presisere denne retten. Den nye væreierloven ble sanksjonert 20. mai 1899. Den sa ingenting om forkjøpsrett, og dermed kunne væreierne fortsatt kreve dette. Men fiskerne hadde nå krav på å få fastsatt leie ved skjønn, og herredsstyrene kunne gripe inn ved konflikter mellom væreier og befolkninga. I mellomtida hadde det skjedd ting på Grip. | ||