Gunnar Knudsen (1848–1928): Forskjell mellom sideversjoner

På Stortinget ble Knudsen umiddelbart en sentral sosialpolitisk pioner. I 1894 ble Stortingets siosialkomite opprettet på Knudsens initiativ, og han ble komiteens første leder. Han engasjerte seg også i konsulatsaken, hvor han mente at noen av hans partifeller gikk for raskt fram. Han stemte i 1895 for nye forhandlinger med Sverige, men uttalte også i en stortingsdebatt samme år: «Jeg hater unionen med et oppriktig hat.» Av prinsipp var han antimilitarist, men Sveriges militære overmakt gjorde også ham til en tilhenger av norsk opprustning.

Hans første statsrådspost var i perioden 1901-1903, i venstreregjeringen ledet av [[Johannes Steen]] i [[Kristiania]] og [[Otto Blehr]] i [[Stockholm]]. Knudsen gjorde først tjeneste i statsrådsavdelingen i Stockholm, fra 30. mars 1903 var han landbruksminister og deretter også revisjonsminister, samt fra 9. juni finansminister. I mellomtiden hadde Blehr dannet en ny regjering 21. april 1902, med [[Ole Anton Qvam]] som norsk statsminister i Stockholm, uten at dette medførte endringer for Knudsen. Denne regjeringen gikk av 22. oktober 1903.

Da Michelsen i mars 1905 dannet sin samlingsregjering bestående av [[Venstre]], [[Høyre]], [[Moderate Venstre]] og [[Samlingspartiet]], var Knudsen den første han henvendte seg til. Michelsen ønsket ham som statsminister i Stockholm, men Knudsen ville heller ha vervet som finansminister. Knudsen hørte imidlertid i 1905 til de ledende talsmenn for innføring av republikk, og dette førte til hans avgang i oktober 1905. Knudsen mente at en måtte ha en [[folkeavstemning]] om statsformen før det kunne gis tilbud til prins [[Haakon VII|Carl av Danmark]], mens hans regjeringskolleger insisterte på motsatt rekkefølge. Han søkte avskjed 31. oktober 1905 da han b le nektet å legge fram sitt syn for Stortinget og partifellene [[Sofus Arctander]] og [[Jørgen Løvland]] stilte kabinettspørsmål på utfallet av folkeavstemningen.

== Kilder ==