Haglebuslaget: Forskjell mellom sideversjoner

==Bakgrunn==

Inne i huset ble det funnet våpen, ammunisjon og en radio. Tre unge eggedølinger ble pågrepet. Knut Besserud sjøl hoppa ut gjennom et vindu og greide å komme seg unna enda NS-karene skjøt etter han. Utover natta arresterte NS-karene ytterligere elleve eggedølinger. De som var arrestert skal ha blitt utsatt for harde forhør både av norsk politi og av hirdfolk.<ref>Veum, 2013 s. 725.</ref> Etterpå blei de frakta til Drammen. På denne måten fikk politiet greie på at det var kommet slipp ved Djupsjøen og at det var en Milorg-leir ved Haglebu. <ref>Mørch, 1995</ref>

{{thumb|Sigdal.png|Haglebuvatna ligger lengst nord i Sigdal kommune.}}

I [[Paul M. Strande]]s bok ''Fallskjermer over Vassfaret'' er det gjengitt en del opplysninger fra personer som var med. [[Erland Berg]] skrev en rapport som forteller om de første skuddene.<ref>Strande, 1977 ss. 155f.</ref> Han omtaler den tyske styrken de møtte som «Stomperuer». Referansen til tegneseriefiguren «91 Stomperud» er rimelig grei å tolke; dette dreier seg om en umotivert styrke som ikke regna med motstand. Milorg-jegerne skal ha åpna ild på det tidspunkt hvor de visste av de ville bli oppdaga og dermed måtte forsøke å komme fienden i forkjøpet. Flere fra den tyske styrken skal ha falt umiddelbart, og de andre kom i full forvirring. Litt senere kom den tyske styrken fram til stillinga på vestsida av vannet, der Milorg-jegerne åpna ild med maskingevær på 150 meters hold.<ref>Strande, 1977 ss. 156ff.</ref> Stillingen måtte oppgis på grunn av funksjonsfeil på det ene maskingeværet. Situasjonen ble da kritisk for Milorg, ettersom tyskerne kunne ha holdt dem nede dersom de kontrollerte haugen på Gråntangen. Forsterkninger ble sendt, og de klarte å jage tyskerne ned fra haugen. En mann ble etterlatt der, og han ble skutt av Milorg (se avsnittet [[#Mulig krigsforbrytelse|Mulig krigsforbrytelse]] nedafor). Etter å ha tatt kontroll over haugen kunne Milorg-jegerne trekke seg kontrollert tilbake og konsolidere styrken. Langum skal ha hatt fem falne og tre såra under kampene ved Gråntangen. Nå oppgis det bare to såra i sluttrapporten, men dette kan skyldes at en eller flere av de som ble oppgitt som såra av Langum viste seg å ha bare overfladiske skader. På tysk side skal troppen ha gått helt i oppløsning og ha hatt betydelig tap.

{{thumb|Haglebuvatna.jpg|Idyll ved Haglebuvatna i 2012 - det er vanskelig å forestille seg at nettopp her her unge menn kjempet og falt.|Jan-Tore Egge|2012}}

Senere oppsto det strid om dette tapstallet. I ''Bygdehistorie for Nore og Uvdal'' og til 50-årsjubileet for trefningen la lokalhistoriker [[Kåre Olav Solhjell]] fra [[Gol kommune|Gol]] fram dokumentasjon på at det bare var sju falne og sju såra på tysk side.<ref>Solhjell, 1994.</ref> I en reportasje i ukebladet ''Vi Menn'' i juni 2008 ble antallet bekreftet av en gjenlevende norsk politisoldat som deltok. Også Erik Veum kommer fram til tallet sju døde på tysk side.<ref>Veum / Brenden, 2004 ss. 173f.</ref> I reportasjen bekrefter også sønnen til mannen som hentet de døde tyske soldatene ned fra fjellet, at sju falne tyskuniformerte soldater var riktig antall. Hvorfor skulle så tyskerne ha sagt at de mista omkring 30 mann? En mulig forklaring er den forvirring som kan oppstå under og rett etter kamphandlinger. Soldater som nettopp har vært i kamp, og spesielt når de føler at de har lidd et nederlag, kan oppfatte egne tap som høyere enn de egentlig var fordi alle inntrykk blir så intense, og frykten for at en selv skal rammes fører til at en overdriver faren. En annen mulighet er at noen hørte feil; om man tillater seg å spekulere litt er ikke tallet tretten så veldig langt unna det som ser ut til å være riktig tall, om man regner døde og såra under ett - og det ville ikke være første gang noen hørte feil mellom «tretten» og «tretti». Men i Kristian Holleruds videre forklaring åpner det seg en annen mulighet, nemlig at tyskerne først ga riktig tapstall, og deretter endra dette for å dekke over at de hadde lidd store tap. Dette er en mulighet, og det er ikke et ukjent fenomen at man overdriver fiendens tap og skriver ned egne. Et så ujevnt tapstall ville være et betydelig prestisjenederlag for tyskerne, som mot slutten av april 1945 var temmelig desperate.  

Paul M. Strande er inne på noe av dette i sin beretning. I samtale med en overlevende på tysk side kom det fram at de var svært overraska over å finne en så sterk norsk tropp.<ref>Strande, 1977 s. 161.</ref> De hadde regna med små motstandsceller, og møtte en godt bevæpna og godt organisert norsk styrke. Når man forventer noen få slitne karer med lite militær erfaring og dårlig utstyr, og i stedet møter noe som er en mer eller mindre regulær militær avdeling, kan dette få store utslag.  

I Veum og Brendens bok ''De som falt'' fra 2004 dokumenteres det sju tyske falne som blir navngitt, og dette har bidratt sterkt til at tallet ble stående.<ref>Veum / Brenden, 2004 s. 175.</ref> Men i Veums langt mer inngående granskning av nordmenn i tysk tjeneste i bokserien ''Nådeløse nordmenn'' dokumenterer han to ytterligere falne på tysk side.<ref>Veum, 2013 ss. 731 ff.</ref> De to det gjelder var Hirdmedlemmer som falt i den første skuddvekslinga, og som dermed har falt utafor når man har oppsummert selve trefningen.  

==Falne==

===Milorg===

==Referanser==

== Kilder ==

* {{WP-lenke|Haglebuslaget|nb}}

* Brugrand, Odd Helge: ''Sannheten om slaget ved Haglebu'', ''Vi Menn,'' juni 2008.

* [http://undernorefjell.com/Norefjell1995/1995-2/952-23-24.htm Mørch, Andreas: Artikkel i ''Under Norefjell'' nr. 2 1995]

* Solhjell, Kåre Olav: ''Bygdehistorie for Nore og Uvdal'', 1994.

* Veum, Eirik og Brenden, Geir: ''De som falt'', 2009.

* {{Veum Hirden 2013}}

[[Kategori:Andre verdenskrig]]

[[Kategori:Slag]]

[[Kategori:Sigdal kommune]]