323 355
redigeringer
→Trefningen
(→Milorg) |
|||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
Etter den innledende razziaen ble en ny styrke sendt oppover mot Haglebuvatna. HAE i Drammen fikk beskjed om å sende mannskap til [[Schützpolizei]] i [[Vikersund]], og det ble også henta inn HAE-medlemmer fra [[Ringerike]]. En avdeling fra [[SS-Polizei-Schijäger-Bataillon 506]], det vil si norske tidligere frontkjempere, og noen mann fra et tysk motorsykkelkompani ble også innkalt, og [[Sipo]] i Drammen sendte minst fem mann. Med en slik sammensetning av styrken er det rimelig å anta at Sipo hadde kommandoen, ettersom de hadde hovedansvaret for bekjemping av motstandsbevegelsen. Totalt var det omkring 100 mann i styrken.<ref>Veum / Brenden, 2009 s. 171.</ref> | Etter den innledende razziaen ble en ny styrke sendt oppover mot Haglebuvatna. HAE i Drammen fikk beskjed om å sende mannskap til [[Schützpolizei]] i [[Vikersund]], og det ble også henta inn HAE-medlemmer fra [[Ringerike]]. En avdeling fra [[SS-Polizei-Schijäger-Bataillon 506]], det vil si norske tidligere frontkjempere, og noen mann fra et tysk motorsykkelkompani ble også innkalt, og [[Sipo]] i Drammen sendte minst fem mann. Med en slik sammensetning av styrken er det rimelig å anta at Sipo hadde kommandoen, ettersom de hadde hovedansvaret for bekjemping av motstandsbevegelsen. Totalt var det omkring 100 mann i styrken.<ref>Veum / Brenden, 2009 s. 171.</ref> | ||
Ved sørenden av Haglebuvatna delte den tyske styrken seg slik at de kunne gå opp på begge sider av vannet. De første skuddene falt nær sørenden av vannet. På vestsida, ved [[Gråntangen]], ble tyskerne møtt av maskingeværild fra hjemmestyrkene, som hadde omkring 80 til 140 mann.<ref>Veum / Brenden, 2009 s. 172. oppgir 80, mens Veum, 2013 s. 725 oppgir 140.</ref> Her var det plassert en styrke leda av fenrik Langum. Etterhvert ble de også møtt av ildgivning på østsida av vannet, der fenrik Løvskogen leda en styrke. Troppssjefen, løytnant [[Peter Fredrik Holst]], hadde kommandostilling i ei hytte ved nordenden av vannet. Disse stillingene var forberedt den 24. april, ettersom man da hadde fått melding om razziaen. Det var derfor mulig å raskt besette stillingene den 26. april da meldinga om den tyske styrken kom. Trefningen varte i rundt fem timer til begge parter trakk seg ut. De norske styrkene ble deretter oppløst og mannskapene sendt hjem. | Ved sørenden av Haglebuvatna delte den tyske styrken seg slik at de kunne gå opp på begge sider av vannet. De første skuddene falt nær sørenden av vannet. På vestsida, ved [[Gråntangen]], ble tyskerne møtt av maskingeværild fra hjemmestyrkene, som hadde omkring 80 til 140 mann.<ref>Veum / Brenden, 2009 s. 172. oppgir 80, mens Veum, 2013 s. 725 oppgir 140.</ref> Her var det plassert en styrke leda av fenrik Langum. Etterhvert ble de også møtt av ildgivning på østsida av vannet, der fenrik Løvskogen leda en styrke. Troppssjefen, løytnant [[Peter Fredrik Holst (motstandsmann)|Peter Fredrik Holst]], hadde kommandostilling i ei hytte ved nordenden av vannet. Disse stillingene var forberedt den 24. april, ettersom man da hadde fått melding om razziaen. Det var derfor mulig å raskt besette stillingene den 26. april da meldinga om den tyske styrken kom. Trefningen varte i rundt fem timer til begge parter trakk seg ut. De norske styrkene ble deretter oppløst og mannskapene sendt hjem. | ||
I [[Paul M. Strande]]s bok ''Fallskjermer over Vassfaret'' er det gjengitt en del opplysninger fra personer som var med. [[Erland Berg]] skrev en rapport som forteller om de første skuddene.<ref>Strande, 1977 ss. 155f.</ref> Han omtaler den tyske styrken de møtte som «Stomperuer». Referansen til tegneseriefiguren «91 Stomperud» er rimelig grei å tolke; dette dreier seg om en umotivert styrke som ikke regna med motstand. Milorg-jegerne skal ha åpna ild på det tidspunkt hvor de visste av de ville bli oppdaga og dermed måtte forsøke å komme fienden i forkjøpet. Flere fra den tyske styrken skal ha falt umiddelbart, og de andre kom i full forvirring. Litt senere kom den tyske styrken fram til stillinga på vestsida av vannet, der Milorg-jegerne åpna ild med maskingevær på 150 meters hold.<ref>Strande, 1977 ss. 156ff.</ref> Stillingen måtte oppgis på grunn av funksjonsfeil på det ene maskingeværet. Situasjonen ble da kritisk for Milorg, ettersom tyskerne kunne ha holdt dem nede dersom de kontrollerte haugen på Gråntangen. Forsterkninger ble sendt, og de klarte å jage tyskerne ned fra haugen. En mann ble etterlatt der, og han ble skutt av Milorg (se avsnittet [[#Mulig krigsforbrytelse|Mulig krigsforbrytelse]] nedafor). Etter å ha tatt kontroll over haugen kunne Milorg-jegerne trekke seg kontrollert tilbake og konsolidere styrken. Langum skal ha hatt fem falne og tre såra under kampene ved Gråntangen. Nå oppgis det bare to såra i sluttrapporten, men dette kan skyldes at en eller flere av de som ble oppgitt som såra av Langum viste seg å ha bare overfladiske skader. På tysk side skal troppen ha gått helt i oppløsning og ha hatt betydelig tap. | I [[Paul M. Strande]]s bok ''Fallskjermer over Vassfaret'' er det gjengitt en del opplysninger fra personer som var med. [[Erland Berg]] skrev en rapport som forteller om de første skuddene.<ref>Strande, 1977 ss. 155f.</ref> Han omtaler den tyske styrken de møtte som «Stomperuer». Referansen til tegneseriefiguren «91 Stomperud» er rimelig grei å tolke; dette dreier seg om en umotivert styrke som ikke regna med motstand. Milorg-jegerne skal ha åpna ild på det tidspunkt hvor de visste av de ville bli oppdaga og dermed måtte forsøke å komme fienden i forkjøpet. Flere fra den tyske styrken skal ha falt umiddelbart, og de andre kom i full forvirring. Litt senere kom den tyske styrken fram til stillinga på vestsida av vannet, der Milorg-jegerne åpna ild med maskingevær på 150 meters hold.<ref>Strande, 1977 ss. 156ff.</ref> Stillingen måtte oppgis på grunn av funksjonsfeil på det ene maskingeværet. Situasjonen ble da kritisk for Milorg, ettersom tyskerne kunne ha holdt dem nede dersom de kontrollerte haugen på Gråntangen. Forsterkninger ble sendt, og de klarte å jage tyskerne ned fra haugen. En mann ble etterlatt der, og han ble skutt av Milorg (se avsnittet [[#Mulig krigsforbrytelse|Mulig krigsforbrytelse]] nedafor). Etter å ha tatt kontroll over haugen kunne Milorg-jegerne trekke seg kontrollert tilbake og konsolidere styrken. Langum skal ha hatt fem falne og tre såra under kampene ved Gråntangen. Nå oppgis det bare to såra i sluttrapporten, men dette kan skyldes at en eller flere av de som ble oppgitt som såra av Langum viste seg å ha bare overfladiske skader. På tysk side skal troppen ha gått helt i oppløsning og ha hatt betydelig tap. | ||