Halldis Neegård Østbye: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 36: | Linje 36: | ||
Den 8. mai 1945 var det klart for Halldis Neegård Østbye og mannen at de måtte flykte. Dagen etter kom de til ei hytte i [[Øvre Rendalen]]. Derfra skulle ekteparet og pleiesønnen Gunnar ta seg til familiehytta på [[Misterdalen seter]]. Begge pleiesønner hadde vært [[frontkjemper]]e, og kunne også vente seg et rettslig oppgjør. De fortsatte videre fra hytte til hytte. I nærheten av [[Storsjøen (Rendalen)|Storsjøen]] måtte Peter Østbye gi opp. Han var en fremragende skiløper, men han hadde blødende magesår og klarte ikke påkjenninga. Han ble derfor igjen mens Halldis og Gunnar gikk videre nordover. Etter en tid fikk han haik. Sjåføren kjente ham igjen og leverte ham til politiet, og Østbye ga villedende informasjon så de andre kunne komme unna. | Den 8. mai 1945 var det klart for Halldis Neegård Østbye og mannen at de måtte flykte. Dagen etter kom de til ei hytte i [[Øvre Rendalen]]. Derfra skulle ekteparet og pleiesønnen Gunnar ta seg til familiehytta på [[Misterdalen seter]]. Begge pleiesønner hadde vært [[frontkjemper]]e, og kunne også vente seg et rettslig oppgjør. De fortsatte videre fra hytte til hytte. I nærheten av [[Storsjøen (Rendalen)|Storsjøen]] måtte Peter Østbye gi opp. Han var en fremragende skiløper, men han hadde blødende magesår og klarte ikke påkjenninga. Han ble derfor igjen mens Halldis og Gunnar gikk videre nordover. Etter en tid fikk han haik. Sjåføren kjente ham igjen og leverte ham til politiet, og Østbye ga villedende informasjon så de andre kunne komme unna. | ||
Også Halldis og Gunnar var gode skiløpere, men den råtne vårsnøen ga et vanskelig føre. De holder seg unna politiet til 16. mai, men da ble hun og pleiesønnen pågrepet. Hun ble sendt til [[Møllergata 19]], og satt så isolert på [[Bredtveit kvinnefengsel]] i åtte måneder. Etter to år i varetekt ble hun løslatt i påvente av at landssviksaken skulle komme for retten. I samme periode satt Peter Østbye og pleiesønnene på [[ | Også Halldis og Gunnar var gode skiløpere, men den råtne vårsnøen ga et vanskelig føre. De holder seg unna politiet til 16. mai, men da ble hun og pleiesønnen pågrepet. Hun ble sendt til [[Møllergata 19]], og satt så isolert på [[Bredtveit kvinnefengsel]] i åtte måneder. Etter to år i varetekt ble hun løslatt i påvente av at landssviksaken skulle komme for retten. I samme periode satt Peter Østbye og pleiesønnene på [[Ilebu fengsel|Ilebu]]. | ||
Først den 22. desember 1948 falt dommen i [[Oslo byrett]]. Den lød på sju års tvangsarbeid og tap av sivile rettigheter i ti år. I 1948 hadde hevnropene i stor grad stilnet, og i forhold til andre dommer fra denne tida er det ikke en spesielt mild dom. Hun fikk innkalling til soning i april 1949, men møtte ikke opp. Det viste seg at hun hadde reist til Sverige på falsk pass, sammen med to venninner fra NS. Derfra kom hun seg med fly til Genève, og så til [[Spania]]. Hun kryssa så over til Tanger i [[Marokko]], hvor hun ble i tre måneder. For en overbevist rasist var ikke det noen grei opplevelse, for Tanger var en multikulturell by med nærmest lovløse tilstander i årene etter krigen. Hun hadde ikke pene ting å si om afrikanerne og araberne hun møtte der. Flukten fortsatte til [[London]], og derfra videre til [[Irland]]. I byen Athenry bodde det en NS-familie, og hun fikk bo hos dem som stuepike og kokk. | Først den 22. desember 1948 falt dommen i [[Oslo byrett]]. Den lød på sju års tvangsarbeid og tap av sivile rettigheter i ti år. I 1948 hadde hevnropene i stor grad stilnet, og i forhold til andre dommer fra denne tida er det ikke en spesielt mild dom. Hun fikk innkalling til soning i april 1949, men møtte ikke opp. Det viste seg at hun hadde reist til Sverige på falsk pass, sammen med to venninner fra NS. Derfra kom hun seg med fly til Genève, og så til [[Spania]]. Hun kryssa så over til Tanger i [[Marokko]], hvor hun ble i tre måneder. For en overbevist rasist var ikke det noen grei opplevelse, for Tanger var en multikulturell by med nærmest lovløse tilstander i årene etter krigen. Hun hadde ikke pene ting å si om afrikanerne og araberne hun møtte der. Flukten fortsatte til [[London]], og derfra videre til [[Irland]]. I byen Athenry bodde det en NS-familie, og hun fikk bo hos dem som stuepike og kokk. | ||