Skribenter
95 257
redigeringer
→Etter frigjøringa
| Linje 40: | Linje 40: | ||
Også Halldis og Gunnar var gode skiløpere, men den råtne vårsnøen ga et vanskelig føre. De holder seg unna politiet til 16. mai, men da ble hun og pleiesønnen pågrepet. Hun ble sendt til [[Møllergata 19]], og satt så isolert på [[Bredtveit kvinnefengsel]] i åtte måneder. Etter to år i varetekt ble hun løslatt i påvente av at landssviksaken skulle komme for retten. I samme periode satt Peter Østbye og pleiesønnene på [[Ilebu fengsel|Ilebu]]. | Også Halldis og Gunnar var gode skiløpere, men den råtne vårsnøen ga et vanskelig føre. De holder seg unna politiet til 16. mai, men da ble hun og pleiesønnen pågrepet. Hun ble sendt til [[Møllergata 19]], og satt så isolert på [[Bredtveit kvinnefengsel]] i åtte måneder. Etter to år i varetekt ble hun løslatt i påvente av at landssviksaken skulle komme for retten. I samme periode satt Peter Østbye og pleiesønnene på [[Ilebu fengsel|Ilebu]]. | ||
Først den 22. desember 1948 falt dommen i [[Oslo byrett]]. Den lød på sju års tvangsarbeid og tap av sivile rettigheter i ti år. I 1948 hadde hevnropene i stor grad stilnet, og i forhold til andre dommer fra denne tida er det ikke en spesielt mild dom. Hun fikk innkalling til soning i april 1949, men møtte ikke opp. Det viste seg at hun hadde reist til Sverige på falsk pass, sammen med to venninner fra NS. Derfra kom hun seg med fly til Genève, og så til [[Spania]]. Hun kryssa så over til Tanger i [[Marokko]], hvor hun ble i tre måneder. For en overbevist rasist var ikke det noen grei opplevelse, for Tanger var en multikulturell by med nærmest lovløse tilstander i årene etter krigen. Hun hadde ikke pene ting å si om afrikanerne og araberne hun møtte der. Flukten fortsatte til [[London]], og derfra videre til [[Irland]]. I byen Athenry bodde det en NS-familie, og hun fikk bo hos dem som stuepike og kokk. | Først den 22. desember 1948 falt dommen i [[Oslo byrett]]. Den lød på sju års [[tvangsarbeid]] og tap av sivile rettigheter i ti år. I 1948 hadde hevnropene i stor grad stilnet, og i forhold til andre dommer fra denne tida er det ikke en spesielt mild dom. Hun fikk innkalling til soning i april 1949, men møtte ikke opp. Det viste seg at hun hadde reist til Sverige på falsk pass, sammen med to venninner fra NS. Derfra kom hun seg med fly til Genève, og så til [[Spania]]. Hun kryssa så over til Tanger i [[Marokko]], hvor hun ble i tre måneder. For en overbevist rasist var ikke det noen grei opplevelse, for Tanger var en multikulturell by med nærmest lovløse tilstander i årene etter krigen. Hun hadde ikke pene ting å si om afrikanerne og araberne hun møtte der. Flukten fortsatte til [[London]], og derfra videre til [[Irland]]. I byen Athenry bodde det en NS-familie, og hun fikk bo hos dem som stuepike og kokk. | ||
Etter et par år i Irland kunne mannen fortelle at han hadde penger til gode for salg av Splitkein-ski. Han mente at de måtte kunne gjenforenes og skape seg et nytt liv i Nord-Amerika. De møtte hverandre i Spania, men Peter Østbye hadde da med seg nyheten om at pleiesønnen Odd hadde fått [[tuberkulose]] og var alvorlig syk. Dermed ble flukten avslutte, og hun vendte hjem til Norge for å sone straffen. | Etter et par år i Irland kunne mannen fortelle at han hadde penger til gode for salg av Splitkein-ski. Han mente at de måtte kunne gjenforenes og skape seg et nytt liv i Nord-Amerika. De møtte hverandre i Spania, men Peter Østbye hadde da med seg nyheten om at pleiesønnen Odd hadde fått [[tuberkulose]] og var alvorlig syk. Dermed ble flukten avslutte, og hun vendte hjem til Norge for å sone straffen. | ||