Skribenter
53 258
redigeringer
m
Lokale lenker
Ingen redigeringsforklaring |
m (Lokale lenker) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>'''[[Hanna Kvanmo|Hanna Kristine Kvanmo]]''' (født 14. juni [[1926]] i [[Harstad]], død 23. juni 2005 i Arendal) var politiker for SV = [[Sosialistisk Valgforbund]]/[[Sosialistisk Venstreparti]]. Hun var datter av fisker [[Kornelius Hansen]] og fabrikkarbeiderske [[Kathinka Klausen]] og vokste opp i fattigdom sammen med sin fraskilte mor. Hanna flyttet fra Harstad da hun var 18 år. | <onlyinclude>'''[[Hanna Kvanmo|Hanna Kristine Kvanmo]]''' (født 14. juni [[1926]] i [[Harstad]], død 23. juni [[2005]] i [[Arendal]]) var politiker for SV = [[Sosialistisk Valgforbund]]/[[Sosialistisk Venstreparti]]. Hun var datter av fisker [[Kornelius Hansen]] og fabrikkarbeiderske [[Kathinka Klausen]] og vokste opp i fattigdom sammen med sin fraskilte mor. Hanna flyttet fra Harstad da hun var 18 år. | ||
Hanna Kvanmo arbeidet som lærer ved [[Rana gymnas]] 1962-73 og ble valgt inn i formannskapet i kommunen fra [[1967]] til [[1975]]. Hun var [[stortingsrepresentant]] for [[SV]] 1973-89 og partiets parlamentariske leder 1977–89. Hun var medlem av [Den Norske Nobelkomite] fra [[1991]] til [[2002]], som viseformann mellom [[1993]] og [[1998]]. Hanna Kvanmo, som snakket flytende tysk og engelsk, var også delegat til [FNs generalforsamling] (1975 og 1981). Til tross for at SV i hennes stortingsperiode hadde den laveste oppslutning i partiets historie, var Hanna Kvanmo på samme tid en av venstresidens mest markante politikere. Hun oppnådde på [[1980-tallet]] stor personlig popularitet, også utenfor eget parti. I en leseravstemning i [[Dagbladet]] i [[1985]] ble hun kåret til den norske kvinnen som flest beundret.</onlyinclude> | Hanna Kvanmo arbeidet som lærer ved [[Rana gymnas]] 1962-73 og ble valgt inn i formannskapet i kommunen fra [[1967]] til [[1975]]. Hun var [[stortingsrepresentant]] for [[SV]] 1973-89 og partiets parlamentariske leder 1977–89. Hun var medlem av [Den Norske Nobelkomite] fra [[1991]] til [[2002]], som viseformann mellom [[1993]] og [[1998]]. Hanna Kvanmo, som snakket flytende tysk og engelsk, var også delegat til [FNs generalforsamling] (1975 og 1981). Til tross for at SV i hennes stortingsperiode hadde den laveste oppslutning i partiets historie, var Hanna Kvanmo på samme tid en av venstresidens mest markante politikere. Hun oppnådde på [[1980-tallet]] stor personlig popularitet, også utenfor eget parti. I en leseravstemning i [[Dagbladet]] i [[1985]] ble hun kåret til den norske kvinnen som flest beundret.</onlyinclude> | ||
Som 18-åring meldte Hanna Kvanmo seg til tjeneste som [[frontsøster]] for Tysk [[Røde Kors]] og arbeidet som sykepleier på [[Østfronten]], hvor hun pleiet soldater fra både Norge, [[Tyskland]] og øvrige skandinaviske og baltiske land. I krigens siste dager var hun i [[Berlin]]. Ettersom hun var i tysk Røde Kors-tjeneste ble hun, selv om det dreide seg om humanitær virksomhet, dømt for landssvik i 1948, da pleie av stridende regnes som krigstjeneste. [[Dommen]] lød på åtte måneders [[betinget fengsel]] og ti års tap av [[statsborgerlige rettigheter]]. [[Høyesterett]] opphevet senere fengselsdommen, men hun fikk ikke igjen statsborgerlige rettigheter før tiårsperiodens utløp i [[1958]]. Denne dommen mot henne og andre norske sykepleiere kom på tross av kraftige protester fra den internasjonale Røde Kors-komitéen som mente at det var deres plikt å hjelpe parter på begge sider av en konflikt, og påpekte at Røde Kors' virksomhet er beskyttet av internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet, og forfølgelsen av Røde Kors-personell er et brudd på [[Genèvekonvensjonene]]. | Som 18-åring meldte Hanna Kvanmo seg til tjeneste som [[frontsøster]] for Tysk [[Røde Kors]] og arbeidet som sykepleier på [[Østfronten]], hvor hun pleiet soldater fra både Norge, [[Tyskland]] og øvrige skandinaviske og baltiske land. I krigens siste dager var hun i [[Berlin]]. Ettersom hun var i tysk Røde Kors-tjeneste ble hun, selv om det dreide seg om humanitær virksomhet, dømt for [[landssvik]] i [[1948]], da pleie av stridende regnes som krigstjeneste. [[Dommen]] lød på åtte måneders [[betinget fengsel]] og ti års tap av [[statsborgerlige rettigheter]]. [[Høyesterett]] opphevet senere fengselsdommen, men hun fikk ikke igjen statsborgerlige rettigheter før tiårsperiodens utløp i [[1958]]. Denne dommen mot henne og andre norske sykepleiere kom på tross av kraftige protester fra den internasjonale Røde Kors-komitéen som mente at det var deres plikt å hjelpe parter på begge sider av en konflikt, og påpekte at Røde Kors' virksomhet er beskyttet av internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet, og forfølgelsen av Røde Kors-personell er et brudd på [[Genèvekonvensjonene]]. | ||
Da hun ble valgt inn på Stortinget i 1973 kom landssvikdommen opp igjen, og ble av enkelte brukt mot henne og partiet. I 1990 skrev hun boken Dommen, som fortalte om hennes grunner for å gå inn i Røde Kors og om hvordan hun opplevde rettsoppgjøret. | Da hun ble valgt inn på Stortinget i [[1973]] kom landssvikdommen opp igjen, og ble av enkelte brukt mot henne og partiet. I [[1990]] skrev hun boken Dommen, som fortalte om hennes grunner for å gå inn i Røde Kors og om hvordan hun opplevde rettsoppgjøret. | ||