7 559
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 109: | Linje 109: | ||
– Well, så kaller jeg mig Berger.<br /> | – Well, så kaller jeg mig Berger.<br /> | ||
I [[1912]]-rettssaken mot Borgenstjerne det | I [[1912]]-rettssaken mot Borgenstjerne kan det også fornemmes hvordan storsamfunnet forholdt seg til disse kvinnene, som juridisk sett var rammet av [[kriminalitet]], jf. [[straffeloven av 1842]], men som likevel ble klandret og ikke helt tatt alvorlig. Som Kari Telste (1999) har skrevet, har det til alle tider funnes visse menn som har «gjort det til en kunst å kurtisere, forføre og bedra kvinner», herunder legender som [[spansk]]e Don Juan og [[italiensk]]e Casanova.<ref name="Telste 1999 p 421"/> På samme måte har folk alltid latt seg fascinere av denne typen drama. Det siste forklarer Telste delvis med paradokset at Borgenstjerne faktisk hadde lykkes med sine illgjerninger, mens kvinnene ikke bare hadde mistet ære og formue, men også drømmen om ekteskapslykke, sosial prestisje og rikdom (sammenlikn med [[Janteloven]]): rollene vendes her opp-ned ''ad absurdum'', slik at forbryteren blir helt, mens offeret blir skurk.<ref name="Telste 1999 p 449"/> | ||
{{Sitat|Den ambivalente fascinasjonen er til stede i [storsamfunnets dekning] av saken mot Borgenstjerne. Rettssaken mot «den store Don Juan og Kvindeforfører» får karakter av et skuespill. Rettssalen forvandles til en scene der Don Juan har hovedrollen og spiller for et publikum som uttrykker skrekkblandet fryd. En tragikomedie utspilles der de forførte kvinnene fremtrer som tvetydige. De er ofre, men ses som erobringer. De er bedratt, men samtidig avslørt. De har mistet alt, men møtes med skadefro latter|[[Kari Telste]] ([[1999]])<ref name="Telste 1999 p 421"/>}} | {{Sitat|Den ambivalente fascinasjonen er til stede i [storsamfunnets dekning] av saken mot Borgenstjerne. Rettssaken mot «den store Don Juan og Kvindeforfører» får karakter av et skuespill. Rettssalen forvandles til en scene der Don Juan har hovedrollen og spiller for et publikum som uttrykker skrekkblandet fryd. En tragikomedie utspilles der de forførte kvinnene fremtrer som tvetydige. De er ofre, men ses som erobringer. De er bedratt, men samtidig avslørt. De har mistet alt, men møtes med skadefro latter|[[Kari Telste]] ([[1999]])<ref name="Telste 1999 p 421"/>}} | ||