Harald Rygh (1920–1943)
Hans Harald Rygh (født 27. februar 1920 i Stavanger, død 26. august 1943 i Kodina, USSR) var en politibetjent som ble utkommandert av de tyske okkupantene av Norge til å gjøre tjeneste i Kirkenes, Sør-Varanger.
Fengselsbetjent Olaf Hansen Rygh og hustru Anna Johanna Bertea f. Svendsens sønn Hans Harald ble døpt i Stavanger domkirke 9. april 1920, på dagen tyve år før Norge ble invadert av Nazi-Tyskland. Familien bodde da i Andabakken 14 i Stavanger.
I Kirkenes utførte Harald «vanlig» politiarbeid som å delta i arrestasjoner og følge arrestanter til og fra forhør. Blant annet fulgte han dem fra politikammeret som lå ved torget til en bygning på den andre siden av byen, som på folkemunne ble kalt «Gestapovillaen», der såkalte «skjerpede forhør» ble foretatt. Slik kom han i kontakt med motstandsmannen og kommunisten Osvald Harjo. Han hjalp ham både med å brevveksle med konen og partisaner, og senere med å flykte fra Gestapo og tortur til Sovjetunionen. 6. oktober 1942 tok Harald Osvald ut av fengselet i Kirkenes. De reiste først til Langvasseid med drosje, og deretter videre til fots til en partisanleir. Planen var nå at rogalendingen Rygh skulle lære seg å gå på ski for å kunne følge partisanene og Harjo videre østover, mens sistnevnte kom til krefter etter oppholdet i Gestapos fengsel. Osvald forteller i boken Moskva kjenner ingen tårer at reisen fra Vaggatem i Sør-Varanger til den russiske grensen tok fem døgn, og syv døgn senere var de i Kola. Han skriver også at sovjeterne mente de var sendt av tyskerne. I Sovjetunionen fikk de en annen mottakelse enn ventet. De ble arrestert i Kirovsk 7. mars 1943, for brudd på «Kniga pamjati» §58, pt. 6, det vil si at de ble ansett å være spioner sendt av tyskerne, og forhørt.[1][2]
I russernes hender «tilstod» Harald Rygh flere grove forbrytelser som han ikke hadde begått, dette slet på samvittigheten og selvrespekten hans.[3] Han ble sendt til Kodino gulag ved Jertsovo, rundt 60 kilometer syd for Arkangelsk. Der døde Rygh av dysenteri 26. august 1943.[4] Han ble begravet i skogen like ved leiren, og senere ble også Odd Willassen begravet der.[5] Dommen falt rundt seks måneder etter at han døde, 1. mars 1944 og lød på fem års fangenskap for brudd på paragraf 58 som omhandler spionasje.[6]
På slutten av 1980-årene ble en prosess startet av de sovjetiske myndighetene. Denne skulle rehabilitere urettmessig dømte og straffede personer. Takket være prosessen ble Harald Rygh renvasket for anklagene som førte til hans død[7] og 27. april 1989 rehabiliterte prokuratoren i Murmansk ham.[8]
Ryghs innsats og skjebne skal ikke ha blitt kjent før Osvald Harjo kom tilbake til Norge, noe som trolig er årsaken til at hans navn ikke er nevnt på minnesmerket reist av Sør-Varanger kommune i 1953. Først i 2007 ble en minneplate over Rygh plassert i resepsjonen på Politihuset i Kirkenes.
Referanser
Kilder
- Eriksen, Inghild og Anita Føleide: «Den glemte krigshelten kan nå få sin heder» på nrk.no. Publisert 6. mars 2016, besøkt 23. mars 2016.
- Harjo, Osvald 1987: Moskva kjenner ingen tårer, Oslo : Tiden. ISBN 8210030477.
- Hirsti, Reidar 1987: Grenseløse mennesker. Oslo : Gyldendal. ISBN 8205173761.
- Johansen, Nils Henry 1996: Krigen i nord : fra Murmansk til Arnøy, s. 33–34 og 137. Kirkenes : [N.H. Johansen], 1996.
- Ringheim, Ane Dalen 2003: Bak piggtråd i øst – Nordmenn i sovjetisk fangenskap 1940–55, Utg. Forsvarsstudier 2/2003, ISSN 0333-3981.
- Rudfalk, Ragnar 1951: Jeg har arbeidet i Sovjet, Oslo : Fram.
- Skånland, Halfdan: «Røde Russland rødm i skam!», bokkritikk på side 4 i Nordlands Avis 29. januar 1957.
- Rogaland fylke, Domkirken i Stavanger, Ministerialbok nr. A 34 (1915-1929), Fødte og døpte 1920, side 118. Nr. 51.