Harstad Reberbane

Harstad Reberbane ble opprettet i 1911 av brødrene Karl og Anton Hansen, ble A/s i 1929 og var i drift til 1940. Da ble bygningen rekvirert av tyskerne, som brukte den til hestestall. Far til brødrene, repslagermester Karl Hansen (sen.), hadde drevet med produksjon av tauverk i Bergen før 1900. Han så behovet for repproduksjon i Nord-Norge og startet først i Bodø, så på Gravdal og deretter Svolvær hos firmaet Bergs Sønner. Det var her hans to sønner fikk opplæring i faget.

Anton Hansen foran den nederste porten i den 113 m lange produksjonsbygningen på Seljestad. En ekstra dimensjonert taurull står opplastet på hestevogn, klar til leveranse. Bygningen brant ned i 1943.

Siden Harstad hadde en sterk vekst i årene etter 1900 og stedet hadde fått bystatus, var det fristende å satse her. Byen hadde dessuten eget dampskipsselskap men mange båter og stor sjøverts trafikk. Det var nemlig båter som først og fremst trengte tauverk. Bedriften hadde også egen båt som ble brukt til salgs- og leveringsturer rundt om i landsdelen.

Hansen-brødrene fikk etter mye om og men skaffet seg en høvelig tomt på det som den gang kaltes Hestemyra nedenfor Seljestad skole. Her bygde de et anlegg som kunne produsere tauverk i opptil 113 meters lengde. Produksjonen omfattet all slags tau, fra kabeltau til snøre for bruk i fiskebåter. Produksjonen gikk i korte trekk ut på å tvinne sammen enkelttau til fyldigere reip i ulike dimensjoner. Som hjelp til å lage snurr på tauene hørte en hestevogn som gikk på skinner. Det var denne arbeidsoperasjonen som gjorde at man måtte ha et så langt bygg. En annen operasjon var tjæring av tauverket for at det ikke skulle råtne. Råstoffet var hamp. Det kom i store, hardt sammenpressede baller. Før man kunne gjøre seg nytte av hampen, måtte den rives fra hverandre, og dette arbeidet ble satt bort til andre utenfor bedriften. Da de økonomisk vanskelige tidene slo inn etter første verdenskrig, fikk bedriften problemer. Dette rettet seg opp i 1930-årene, men så kom krigen og satte stopper for bedriften.

Tauproduksjonen ble drevet med hestekraft til 1915. Deretter ble det elektrisk strøm, som Harstad og Seljestad hadde fått tilgang til etter 1910. Mens produksjonen var på det beste, var det 10 mann i arbeid på bedriften.

15. august 1922 brant tjærehuset ned. Avisa Haalogaland meldte dagen etter at tykk svart røyk veltet inn over byen. Ei stund truet flammene husene rundt tjærehuset som var plassert i et lite dalsøkk nedenfor reperbanen, men heldigvis klarte man å begrense ilden til tauverket og tjæren i huset, som selvsagt brant helt ned.

Etter at tyskerne hadde overtatt bygningen, brant den ned i 1942. Anton Hansen skaffet seg da tomt lenger inn mot Harstadbotn og fortsatte produksjon med en kardemaskin som produserte tjærestry (dyttestry) for skips- og bygningsbransjen. Råmaterialet var brukt tauverk, hamp, manila og sisal. Denne produksjonen varte til 1957.

Kilde